Amina (73): Analfabeten som ble businesskvinne

Amina vokste opp i en søskenflokk på fire. De tre brødrene fikk gå på skole, men ikke Amina. 

– Skolen var ikke for jenter da. Jeg tenkte ikke noe mer over det den gang. Det var slik for alle jentene og kvinnene jeg kjente, sier Amina. 

Fra hun var syv år jobbet hun med å passe på familiens dyr. De hadde kameler, geiter og kuer, og dyrket jorda. Hun passet særlig på at dyrene ikke ble tatt av rovdyr. 

– Jeg melket geitene for hånd, sånn her, sier hun og viser med hendene i luften.

– Hadde du et favorittdyr?
– Det var den geiten som ga mest melk!

I tillegg til gårdsdriften hjalp Amina til med matlaging og husarbeid. Familien bodde i et tradisjonelt somalisk hus bygget av gress. Da Amina ble litt eldre, flyttet familien til byen og bodde i et moderne hus. 

Hun giftet seg og fikk én datter, Fadumo. Det ble en diskusjon med barnefaren hvorvidt Fadumo skulle få utdannelse. Amina sto på for at datteren skulle få gå på skole og få utdannelse. Hun og faren til Fadumo var uenige, men det Amina som vant frem. Senere ble Amina skilt.
– Det er ikke lett å være skilt kvinne i Somalia, men det gikk!

Som voksen drev Amina både gård og butikk. I butikken solgte hun smykker og klær. Hun reiste til blant annet India og Saudi-Arabia for å kjøpe inn smykker, gull og klær som hun solgte i butikken. Etter at hun hadde blitt voksen, lærte hun seg litt skriving og lesing.

Solgte gull og klær

– Det hendte jeg solgte gull også!

Butikken gikk godt, helt frem til borgerkrigen. På 80-tallet var det urolig i Somalia og i 1991 ble Somaliland løsrevet som en selvstendig stat. Da urolighetene startet, begynte Amina å frykte at en mulig krig nærmet seg. Hun ønsket å få datteren i sikkerhet.

I 1990 sendte hun datteren Fadumo til Norge, sammen med en politimann som hun stolte på. Politimannen hadde da allerede bodd en periode i Norge. Han hadde litt høyere status i og hadde fått ordnet utreise-mulighet for seg og Fadumo. Fadumo var da 22 år gammel. Hun flyttet fra hovedstaden Mogadishu til Norge.

– Jeg var veldig glad jeg kunne sende Fadumo bort fra krigen. Jeg brydde meg ikke om at jeg selv kunne bli drept i krigen, så lenge datteren min var trygg. 

Hun forklarer at krigen varte i 7-8 år i. Butikken måtte hun stenge. Så ble den brent ned. 

– Det som skjer i Ukraina nå, skjedde med oss da

– Jeg ble veldig skremt av alt jeg så og opplevde under krigen. Det var lik overalt i gatene. Hele tiden hørte jeg skuddvekslinger. Det som skjer i Ukraina nå, skjedde med oss da, sier Amina. 

Da krigen var over flyttet hun fra Mogadishu til Somaliland i nord og startet opp en ny butikk. Der bodde og jobbet hun frem til hun 70. Da snakket hun med datteren, som ønsket at hun skulle komme til Norge. 

Tre generasjoner sammen

– Jeg hadde det helt fint i Somaliland da, men datteren min ønsket ikke at jeg skulle bo alene som en eldre kvinne der. Hun ønsket at jeg skulle være med henne og familien, forklarer Amina. 

I 2019 flyttet hun inn hos datteren og de tre barnebarna i høyblokken i Fjell i Drammen. Nå sitter hun i sofaen her sammen med det eldste barnebarnet (25). Eldste barnebarnet har flyttet ut og bor i Tønsberg nå, men hun er hjemme i helgen. Brødrene hennes, Mustafa på 23 og Sami på 19, bor fortsatt hjemme. 

– Det er bare glede å bo sammen med dem. Bare glede! 

Barnebarnet har fri et par dager nå, fra jobben som turnuslege. 

– Jeg er veldig, veldig stolt av henne. De unge i dag har alle muligheter, sier Amina. 

Datteren hennes Fadumo utdannet seg til sykepleier da hun flyttet til Norge og nå er barnebarnet snart ferdig utdannet lege. Amira er glad hun tok kampen om datteren Fadumo skulle få utdanning eller ei. 

Jeg er veldig, veldig stolt av henne. De unge i dag har alle muligheter.

Amina

– Jeg får lyst til å ta utdanning selv nå, sier Amina. 

Hun håper å kunne ta norskkurs og lære seg mer og mer av språket i sitt nye hjemland. 

73-åringen er takknemlig over å kunne bo i Norge. Hun synes landet er pent, menneskene snille og at alle er så lykkelige. Men hun savner Somaliland. 

– Jeg kan løfte og bære

– I Somaliland var det jeg som hjalp andre. Jeg ga penger til dem som trengte det og hjalp dem som trengte det. Her føler jeg at jeg er en byrde,  sier Amina. 

Hun forteller at hun får ikke penger fra myndighetene i Norge, men at datteren hjelper henne med alt hun trenger. 

– Jeg skulle ønske at jeg kunne hatt en jobb her og gjort nytte for meg. Jeg er sterk. Jeg kan løfte og bære. Det er mye jeg kunne gjort. Men så kan jeg ikke språket. Det er veldig vanskelig når jeg ikke kan språket. 

Hun savner sitt eget hus, å kjenne alle i nærområdet og å kunne forstå det som blir sagt. 

– Jeg vil lære meg norsk, så blir det bedre.

Inviterte eldre innvandrerkvinner

Under koronapandemien startet Fadumo et tilbud for eldre innvandrerkvinner, slik at moren og andre skulle komme seg ut. Fire lørdager samlet hun 10-12 eldre innvandrerkvinner. De ble hentet i maxitaxi. 

– Mamma gledet seg sånn før hun skulle dit og hadde det veldig fint når hun fikk møte andre som snakket samme språk, sier Fadumo. 

Fadumo startet organisasjonen Najib helseorganisasjon for å det til, og samarbeidet med Sanitetskvinnene om å søke støtte til prosjektet. Fadumo håper kommunen eller andre kan videreføre prosjektet. Bente Bostrøm, daglig leder i Drammen sanitetsforening, skryter av iniativet til Fadumo. 

– Det er viktig at disse kvinnene får komme seg ut. De andre familiemedlemmene har skole og jobb å gå til, men mange av disse kvinnene er bare hjemme. 

Bente understreker at integrering er en av hovedsatsningene til Norske kvinners sanitetsforening, både lokalt og nasjonalt. 

– Vi ønsker med vårt integreringsarbeid er å styrke selvfølelsen til innvandrerkvinner. Vi ønsker kvinnene skal få et større nettverk og komme seg ut i jobb, sier hun. 

– Hvorfor er integrering viktig? 

–  Vi bygger dette samfunnet sammen. Samfunnet må hele tiden drives viktig og da er integrering veldig viktig. Alle skal føle seg som en likeverdig del i samfunnet, og det skal ikke være “oss” og “dem, sier Bente.

– For personer i mamma sin situasjon er det veldig viktig med frivillige organisasjoner som samler folk, slik at hun kan møte andre og være sosial, sier Fadumo.

Savner kamelmelk

Til sommeren reiser hun tilbake på en tre måneders ferie til Somaliland, for første gang på tre år. 

– Med en gang jeg lander skal jeg spørre etter kamelmelk. Jeg har alltid drukket mye kamelmelk. Det er grunnen til at jeg er så sprek!  

Amina liker å være med folk. Hun er veldig sosial, ifølge familien. Under fastemåneden ramadan har hun vært i moskeen omtrent hver kveld. Venner og kjente henter og bringer henne. Resten av familien har ikke tid til å gå så ofte på grunn av skole og jobb. 

– I moskeen føler jeg at vi har et fellesskap og gjensidig respekt for hverandre. Det er mange som snakker språket mitt der, og jeg blir kjent med folk både fra Somalia og Somaliland, forteller 73-åringen. Denne kvelden har hun pyntet seg med et hvitt sjal med broderier i gull. Hun har et matchende skjørt i gull og hvitt. 

Fellesskap under ramadan

Vi møter familien når det bare er tre dager igjen til id-feiringen. Den siste dagen i ramadan feires like stort som kristne feirer sin julaften. 

Hver kveld gjennom hele ramadan har familien samlet seg rundt spisebordet ved solnedgang. Da spiser de dagens eneste måltid. Amina begynner alltid måltidet med å spise dadler og vann. Hun spiser sakte og lite. Så går hun for å be på rommet sitt. Så drar gjerne familien i moskeen før de spiser mer når de kommer tilbake. 

– Religion er veldig viktig for meg. Den gjør at jeg står støtt. Jeg føler at gud hjelper meg til å få et godt liv. 

Der «sykehjem» er et skjellsord

Det er stor forskjell på eldreomsorg i Norge og Somaliland. I Somaliland blir “sykehjem” omtrent sett på som et skjellsord. 
– I Somaliland er det barna eller andre slektninger som tar av seg de gamle. Hvis du sender dine gamle foreldre bort for at andre tilfeldige personer skal ta seg av dem, blir du sett ned på. Da tror folk at du ikke er glad i foreldrene dine, sier Amina. 

Hun synes det er fint at tilbud som sykehjem finnes i Norge, og tror det fungerer fint her. Men selv ville hun aldri bodd på sykehjem. 

– No, no, no! 

– Jeg vil bo her med familien. Datteren min er sykepleier og barnebarnet mitt er lege. De får ta seg av meg når jeg blir gammel og trenger hjelp, utbryter hun og ler. 

Syv faste spørsmål

Hva er et godt liv for deg?
God helse, mat på bordet og tak over hodet. Da har man det godt.

Hvordan går det med kropp og helse?
Jeg har alltid vært frisk og sterk, men jeg har litt vondt etter at jeg falt i rulletrapp. Jeg hadde aldri gått i en rulletrapp før, så jeg visste ikke hvordan den fungerte. Jeg har litt vondt i ryggen etter det fallet.

Hva er din rettesnor i livet?
Jeg prøver å gjøre gode ting og hjelpe andre, gi penger til veldedighet, lære koranen, faste mest mulig og dra på pilgrimsreise.

Hva ville du gjort annerledes her i livet?
Ingenting!

Hva tenker du om døden?
Jeg tenker veldig mye på det. Jeg lurer på om jeg skal til helvete eller himmelen. Jeg spør meg selv om jeg har vært en god person. Noen ganger gråter jeg litt for jeg redd for at jeg skal til helvete.

Hva tenker du om deg selv?
Jeg ser i speilet og så blir jeg skremt fordi jeg ser eldre ut. Da tenker jeg – hvem er dette her? Jeg om meg selv at jeg er en god person.

Hva er ditt sterkeste minne?
Når en kamel får barn så får den ekstra mye melk. Jeg husker den melken. Den smaker som oftest veldig søtt, eller den kan smake surt. Vi brukte å fermentere den sammen med ris. Melk fra ku og sau brukte vi til å lage smør. Vi lagde mat på bålet og spiste både kamelkjøtt og kamelmelk.