Edla: Den blinde optimisten

Edla Henriksen mistet både synet og datteren da hun var 19 år, men det har ikke hindret henne i å se lyst på livet.

Jeg bruker å gå tur her sammen med barnebarnet mitt og datteren min.

Før brukte vi ha med førerhunden min Aksa også, men han er pensjonert nå. Jeg har faktisk slitt ut fem førerhunder. Den siste hunden fikk jeg da jeg var 89. De hadde aldri vært borti noen som fikk ny førerhund da de var såpass gamle. Aksa har sin egen sofa i stua, men om natten sover han alltid på rommet mitt. Men han får ikke sove oppi sengen. Nei, det går ikke.

Når jeg har vært innom sykehjemmet på korttidsopphold, har jeg fått lov til ta med med meg Aksa. Nå skal jeg snart flytte inn på sykehjemmet. Da skal Aksa være med meg. 

Da jeg var 19 år fikk jeg en datter. Etter fødselen fikk jeg blodforgiftning. Da merket jeg det skjedde noe rart med øynene min. Ingen ville si til meg at jeg holdt på å miste synet. “Du får det tilbake”, sa de. Først ble synet helt borte. Etter en stund klarte jeg å se noe skygger. Jeg klarer fortsatt å se skygger. Det er jeg så glad for. Jeg var veldig stolt av babyen min og ordnet og stelte med henne. Hun het Randine. Men hun døde da hun bare var seks måneder. Hun døde av hjernehinnebetennelse. 

Jeg husker at jeg lå og vasket kjøkkengulvet og ble veldig trist. Trist fordi jeg hadde mistet babyen min og fordi jeg hadde blitt blind. 

Da tenkte jeg at jeg aldri kunne bli mor igjen. Jeg lurte på hva folk ville si, «at Edla som er blind skal få barn. Hun vil jo ikke klare å ta vare på dem. Hun som er blind!». 

Hver morgen når jeg våkner, tenker jeg på hvor heldig jeg er som er frisk. Jeg er frisk til å leve, til å være sammen med andre og til å finne på noe sammen med andre.  

Jeg og mannen min fikk to døtre og det gikk fint å være mor. Folk så at Edla klarte det. Da brønnen ble tørr, klarte jeg å hente vann i elven. Jeg brukte bæretre og klarte å balansere en bøtte på hver side. Jeg klarte å stelle geitene vi hadde og jeg lagde masse fiskemat og bakte brød. Jeg strikket sokker og tovet tøfler også. Barna kunne lure meg noen ganger da, for jeg kunne jo ikke se hvor de gikk. Det hendte de gikk ned til Lillehavet for å hoppe fra isflak til isflak på vinteren, selv om de ikke fikk lov. 

Mannen min jobbet på havet, så det var jeg som var med barna og stelte dyra hjemme. Nå er mannen min død, men jeg har både barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn. 

Under krigen måtte vi evakuere til Troms. Vi hadde nettopp fått Eldbjørg da. Hun var bare en liten baby. Vi hadde helt nytt hus, det var bare ett år gammelt. Alle husene på øya ble brent ned. Mange av dem på øya her bodde i huler gjennom vinteren. Da vi kom tilbake fra Troms, måtte vi bygge opp alt på nytt. 

Jeg tror alle mennesker kan møte på vanskelige ting her i verden. Når jeg møter på motbør og begynner å gruble, forsøker jeg å koble det vekk. Det har gått delvis bra i livet mitt, vil jeg si. Jeg har stort sett et lett og godt humør, men det kommer noen sure miner innimellom. De kaller jeg for vitaminer. 

Barnebarnet mitt Tor André reiste fra Troms og hit for å gå på videregående her på øya. Han har alltid vært mye på besøk hos meg. Han er så rolig og forståelsesfull. Han har også vært støttekontakt for meg. De siste fem årene har døtrene mine Randi og Eldbjørg, som bor i Troms og i Bergen, byttet på å bo her i Breivikbotn sammen med meg. Med hjelp fra dem og Tor André har jeg kunnet bo hjemme i huset mitt helt til nå. 

Jeg liker å komme meg ut og finne på ting sammen med andre. Jeg drar på kafé, spillkvelder eller på restaurant. Før likte jeg å reise. 

Jeg dro til Blindeskolen i Oslo og lært meg blindespråk. Det var veldig nyttig for meg. Og da jeg var 89 var jeg med på en aktivitetsdag på Evenes i Troms. Der fikk jeg prøve å rappellere ned et fjell for første gang. De andre synes jeg var sprek da. Det var en journalist der som spurte meg om jeg ikke var redd, for det var jo så høyt ned. Men jeg så jo ingenting. 

Jeg liker veldig godt den La oss leve for hverandre. Jeg sang mer før i tiden. Jeg er ikke så god til å synge lenger, men jeg liker å synge og synger omtrent hver dag. Jeg synes det er viktig at vi tar vare på den tiden vi har. 

Etter at intervjuet ble gjort har Edla flyttet inn på omsorgssenteret i kommunen. Hunden kunne dessverre ikke være med fordi den var for syk. Edla gleder seg til april – da får hun besøk av hele familien og skal feire 101 år.