Jorun (74): Liten dame med stort hjerte

Foto: Ingerid Jordal

Jorun er kanskje liten av vekst, men har et desto større hjerte. For Oslo og alle som bor der, har hun vært en viktig drivkraft for å skape nytt og ta vare på det gamle i byen.

– Jeg har egentlig sånn klisterhjerne, men så har jeg fått denne Alzheimer-sykdommen. Nå husker jeg ikke hva jeg gjorde i går. Jeg må ha gule huskelapper overalt, forteller en åpenhjertig Jorun Valeur Bekkby (74).

Jorun Valeur Bekkby får frem latteren hos alle hun møter, her sammen med avdelingssykepleier Per Kristian Larsen.

Galgenhumor og latter sitter løst på denne livlige dama – med så mye på hjertet. Jorun fikk diagnosen Alzheimers for fire år siden, og i mai flyttet hun til Dronning Ingrids Hage på Tøyen i Oslo. Et botilbud for personer med demens i en hagebyform – hvor livet kan leves så normalt som mulig i hjemlige og trygge omgivelser.

– Dronning Ingrids hage er et flott sted synes jeg. Vi har til og med egen frisør, men jeg klipper meg selv, jeg. Du vet, en frisør kan ikke klippes av en annen frisør, sier hun på spøk.

– Vi er mange hyggelige mennesker som bor sammen her. Dette stedet har gjort at også mitt liv fungerer godt, sier Jorun og inviterer oss inn i sin egen boenhet. Den er pent møblert med hennes fargerike og mønstrete salong, et lite skatoll, familiebilder på veggen og med en nydelig utsikt mot et trivelig nabolag.

Alzheimers sykdom

Alzheimers sykdom er en hjernesykdom som særlig rammer eldre, og den er den hyppigste årsaken til demens.

Les mer om Alzheimers sykdom

– Ja, her ser jeg nedover mot Tøyen Bad. Der bada vi mye da barna var små. Jeg har alltid vært glad i å bade. Min bestemor tok oss med hele tida. Hun var faktisk en meget dyktig konkurranse-svømmer. Tenk på det, forteller Jorun stolt.

Lakkegata i sitt hjerte

Med sin sterke arbeiderklasse-identitet, har denne dama stått på barrikadene. Særlig for Østkant-området i Oslo og alle som bor der. For å skape nytt og samtidig ta vare på det gamle. For verdighet og respekt for alle innbyggerne. Med sitt brennende engasjement for byens kulturarv og ikke minst hennes bidrag til at Oslo fikk sitt nye operabygg, og at det ligger i Bjørvika, mottok Jorun i 2015 St. Hallvardmedaljen for sin verdifulle innsats for Oslo kommune. (se faktaboks) Vi kommer tilbake til begrunnelsene for denne utmerkelsen.

Jorun er født 26. februar 1949 og vokste opp i Lakkegata på Grønland i Oslo sammen med mor, far og sin 8 år eldre søster.

– Jeg er østkantdame og stolt av det!

Jorun forteller om en veldig fin barndom i etterkrigstidens Oslo.

– Moren min hadde hattebutikk og faren min var barberer. Det skjedde alltid mye spennende rundt oss. Vi barna fikk sitte inne på bakrommet da far klippet sine kunder.

Vi fikk med oss mange gode, men også litt såre historier. Mange av kundene hadde jo opplevd krigen slik som ham. Noen var medlemmer av NKP, og hadde sittet i fangenskap i tyske konsentrasjonsleirer. De var skadet av dette og hadde det vanskelig. Så min far hjalp dem så godt han kunne, med en hårklipp og en prat. Jeg satt ofte og lekte på bakrommet. Jeg likte å høre på dem, og har nok blitt litt preget av det som de prata om.

Barna var en ressurs

– Barndommen og oppveksten i Lakkegata var fin. Mormor og oldemor – alle bodde i Lakkegata. Med godt samhold, fellesskap, og mye omsorg og trygghet. Alle tok vare på hverandre den gangen. Vi gikk inn og ut av husene, men vi måtte spørre om lov. Alle hjalp hverandre, det var jo mye fattigdom på Østkanten. Men vi klarte oss godt. Foreldrene mine tjente ganske bra. Dette husker jeg godt, enda jeg har Alzheimers sykdom, ler Jorun.

Om sommeren bada vi og så stod vi på skøyter om vinteren. Men vi hadde ikke så pene skøyter som Sonja Henie, altså. Hun var vårt store forbilde.

– Vi var alltid ute og lekte, og så fikk vi sitte inne på bakrommet til far for å varme oss og spise litt. Noe som mange gjerne ikke prater så mye om, er at barna ofte bidro i familiebedriftene den gang.  Allerede som 10-åring hjalp jeg til med å sy hatter i salongen til mor. Jeg husker jeg sydde så smått, jeg er ikke så langfingra vet du. Med mine små fingre ble jeg flink til å sy hatte-kantene. Det var min jobb, sier Jorun og viser oss sine slanke fingre.

– Barna på østkanten var en stor ressurs for familien. Vi kunne hjelpe til med altmulig, og da ble det mer penger inn. Dette var jo helt naturlig og vanlig på den tida.

Med halve barndommen inne i salongen til sin far, gikk det som det måtte gå. Jorun ble frisør som sin far. Hun er også utdannet teatersminkør og parykkmaker.

– Min far og jeg er nok ganske like på mange områder. Jeg – som han, elsker å prate med folk. Og frisørsalongene er ofte et sosialt samlingspunkt. Jeg har også fått være med på mye spennende som sminkør og parykkmaker på teateret og i operaen. Fått jobba med de store stjernene, som Wenche Foss og flere andre jeg ikke husker navna på. Det var sånn jeg ble glad i operaen.

Jorun har alltid vært glad i barn og har to døtre og 8 barnebarn. De har gitt henne to bamser som skal passe på henne.

Etterkrigsbarna var familieterapeuter

Jorun kommer stadig tilbake til sin far. De hadde et sterkt og nært forhold.

– Faren min ble arrestert av tyskerne på grunn av sin tilknytning til kommunismen. Han var arbeiderklassemann på sin hals. Heldigvis kunne de bruke hans evner som barberer, så han fikk jobben med å snauklippe mange av fangene der nede.

– Fortsatt kan jeg kjenne hvordan han holdt hånda mi som lita jente. Han var en snill og god mann, selv om han strevde mye etter krigen. Vi gikk mye på tur sammen. Naturen ble hans medisin.

Vi tok buss til Juvasæter. Det var langt det, for et lite barn. Men moren min sendte med oss nistemat. Mamma så at dette var godt for ham. De hadde jo ikke sånn terapi for disse krigsskadde den gang, så for mange var det familien og barna som måtte være terapeuter.

– Disse turene er fine minner for meg. Han elsket at han kunne ta meg i hånda, og så gikk vi på tur. Det har jeg gjort med mine barn også, smiler Jorun og viser oss hvordan de holdt hender.

Joruns far ble nesten 80 år.

– Jeg overtok barberstolene etter ham. De stod hjemme i spisestuen min og var alltid veldig populære hjemme hos meg. Du bare trykker på en knapp og så går de rundt og rundt. Jorun ler godt og lenge med sin smittende latter.

Jorun, frisørdama på Kampen er politisk aktivist, og ei kraftpakke i energi og engasjement.

Fra boka Kampen om operaen, av Ronald Bye

Arbeiderbevegelsen tente gnisten

Krigen og dens grufullheter gjorde sterkt inntrykk på Jorun, og farens engasjement tente nok den politiske gnisten i Jorun på flere måter.

– Ja du verden, plutselig satt jeg i bystyret i Oslo. Hun ler igjen.

– Vi må aldri slutte å prate om krigen. Den sitter i meg enda. Vi ble forma av den historien der. Og så er jeg jo fra Østkanten. Der har jeg bodd hele livet, og Østkanten var viktig, du vet, med arbeidernes betydning for byggingen av landet vårt. Dette har jeg alltid med meg og har levd med hele livet. Jeg har alltid vært opptatt av å løfte byen vår.

Jorun har alltid brent for å løfte den delen av byen der hun vokste opp.

– Mange jeg kjenner turte ikke å prate med østkantdialekt. Jeg synes det er viktig med den stoltheten. Da får vi til noe. Oldemoren min var torgkone, henne har jeg også i meg. Så jeg måtte finne på saker for å løfte byen vår, sier Jorun engasjert.

eldre dame smiler og ler
– Jeg kan være en utålmodig sjel, og gir meg ikke før målet er nådd, sier Jorun.

– Vi jobba på for å få operaen til Bjørvika, nettopp for å løfte og fornye dette området skikkelig. Dette var knallhard jobbing, og det tok veldig lang tid. Men har du satt deg et mål, så er det om å gjøre å aldri gi seg før en når dette målet. Vi klarte å ruste opp hele området med denne prosessen, så det var verdt all jobben. Nå fikk jo bydelsutvalget troen tilbake på Østkanten, smiler hun.
– Nå husker jeg ikke lenger like godt alt som skjedde, jeg har jo fått denne Alzheimers sykdommen. Men tenk så fint det har blitt. Også Bymuseet. Det har blitt kjempefint de siste årene.

St. Hallvard, Operaen og Husfliden

Joruns fikk tildelt St. Hallvardmedaljen i 2015 for sitt store engasjement for Oslo by. Særlig på grunn av hennes bidrag innenfor politikken, Husfliden, fornyelsen av Gamle Oslo, kulturutvikling og for byggingen av Operaen og oppgraderingen av Rådhuset.
Som Fabian Stang sa i sin tale:

“Jorun er et vandrende eksempel på sin gamle partifelle Gro Harlem Brundtlands ord, om at Alt henger sammen med alt”.

Les mer om St. Hallvardmedaljen

  • St. Hallvard-medaljen ble innstiftet gjennom et vedtak i formannskapet av 13. april 1950.
  • I vedtektenes paragraf 1 står det: ”St. Hallvard-medaljen tildeles personer som har gjort en særlig verdifull innsats for Oslo kommune eller på annen måte har gjort seg fortjent til byens påskjønnelse”.
  • Utmerkelsen bærer byens skytshelgens navn, og deles vanligvis ut på hans minnedag, den femtende mai.
  • Hallvard Vebjørnsson var en rikmannssønn fra Lier som en vårdag i år 1043 skulle over Drammensfjorden, da en gravid kvinnelig trell kom løpende frem til ham. Hun fortalte at hun ble jaget av tre menn som urettmessig beskyldte henne for tyveri
  • Hallvard bestemte seg for å frakte henne i sikkerhet over fjorden, men ble tatt igjen av de tre mennene. Både Hallvard og kvinnen ble drept, og Hallvars kropp senket i sjøen med en møllestein.
  • Hallvards kropp fløt opp, tross at han var bundet fast til steinen. Hans offer for et medmenneske, sammen med dette mirakelet, gjorde at han ble regnet som en helgen.
  • Byvåpenet og medaljen har avbildet St. Hallvard med den unge kvinnen liggende foran seg, og Hallvard holder møllesteinen og tre piler.
Jorun får tildelt St Hallvardmedaljen i Oslo i 2015
Jorun får St Hallvardmedaljen av daværende ordfører Fabian Stang. Foto: Grünerløkka Husflidslag

Jorun satt i Oslo bystyre i to viktige perioder, fra 1995 til 2003. Politikken var kanskje mer middelet, enn målet, for å oppnå det hun ville.

– Jeg er nok en veldig uredd person som er opptatt av å finne gode løsninger på ulike saker. Årene i Aps bystyregruppe var intense – men veldig artige. Det handler om å kjempe for det du tror på. Da må man si fra. Og det gjorde jeg. Rett fra levra. Og så kan du ikke være redd for å si folk imot. Jorun ler godt igjen.

Gjennom Bjørvikas venner, som hun var med på å stifte, bidro hun sterkt til at Oslo fikk sitt nye operabygg, og at det nå ligger i Bjørvika. Gamle Oslo var i dårlig forfatning, og fem kulturministre hadde hatt operavegring. Jorun og Bjørvikas venner fikk det som de ville, og Bjørvika og Gamle Oslo fikk Operaen.

Samtidig mener Jorun at Oslo har to storstuer.

– Den ene er altså Operaen, den andre er Rådhuset. Visste du at Oslo Rådhus er hovedstadens største monument over kunst og husflid?

smilende dame
– Jeg er stolt og takknemlig for alt vi har fått til i Oslo, sier Jorun.

Samtidig som politiker-Jorun ville oppgradere bydelen Gamle Oslo, så hadde hun et stort hjerte for gamle husflids – og håndverkstradisjoner. Hun brukte dermed husflid som et virkemiddel for oppgraderingen og var en av stifterne til Gamle Oslo Husflidslag i 2000.

Hun har også vært leder av Den Norske Husflidsforening, som hadde 125 årsjubileum i 2016. Foreningen og Jorun var en viktig medspiller når rådhuset ble oppført og dekorert.

– Å kunne knytte båndene mellom det nye og det gamle i bydelen, i den moderne operaen hvor gamle håndverkstradisjoner utøves daglig – og på Middelalderfestivalen hvor håndverk utøves mer slik det opprinnelig ble gjort, det har vært veldig morsomt, sier Jorun.

En rastløs og utålmodig sjel

Jorun har alltid vært veldig glad i barn, og har selv to døtre og hele åtte barnebarn.
Hvordan fikk du tid til både familie og alt som du var med på?

– Ja, det var et herlig kaos da barna mine vokste opp. Jeg har jo alltid vært litt i farta. Mannen min kunne heldigvis være hjemme og passe barna, men jeg måtte ordne klar maten til dem. Han sa ofte til meg at han aldri fikk slippe til. Jeg hadde altfor mye energi.

– Så døde mannen min og jeg satt igjen alene med ansvaret, men heldigvis går det an å finne seg en ny mann, smiler Jorun. Min nye kjæreste sjekket meg opp på gata. Vi er kjærester fortsatt, og han ble en god bestefar for alle mine barnebarn.

– Jeg er vel bare et sånt energimenneske. Mannen min sa alltid at jeg aldri satt stille. I dag hadde jeg vel fått ti diagnoser, spøker Jorun og ler hjertelig.

– Vi var vant til å jobbe på, og lærte mye gjennom hele oppveksten fordi foreldrene mine lot meg gjøre mye forskjellig. Og så er jeg litt gæern, jeg blir liksom aldri utslitt. Men så har jeg alltid hatt et godt sovehjerte. Var det full fart dagen lang, så slukna jeg rimelig kjapt om kvelden.

I tillegg er jeg er en sosial person som liker mennesker og at mye skjer. Det er jo gøy å få til noe, ikke sant? Noen sier jeg er litt rastløs og utålmodig, men det kan jo komme godt med det også.

Jorun trives godt i Dronning Ingrids Hage

Husker ikke alt rett

Hennes datter Helene er imponert over alt som moren har fått til, og forteller at Jorun alltid stilte opp for dem, selv om hun var travel.

– Mamma tok med barnebarn til frisørsalongen sin på Kampen, satte dem oppi en lekegrind og hadde full kontroll. Barna skapte liv og leven for kundene som hjalp til med å passe barna, forteller hun.

– Det var jo kjempegøy, repliserer Jorun. Noen av mine eldre kunder som ikke hadde egne barn, ble jo veldig glade. De bytta på å trille barna. Det var bare artig for oss alle.

Jorun har tydeligvis hjertet sitt på rett plass. Og Alzheimers-sykdom til tross, har hun veldig mange minner fra livet i behold som hun mer enn gjerne deler med oss.

– Jeg har alltid vært glad i å prate med folk. Kanskje det hjelper meg å huske, selv om jeg sikkert ikke husker alt helt rett, sier Jorun mens vi går en liten tur i Dronning Ingrids Hage på denne vakre klare høstdagen.

This image has an empty alt attribute; its file name is cropped-favicon-150x150.png

Fem faste spørsmål

Hva er et godt liv for deg?

Jeg tror det er viktig å ha det bra i ungdomsårene, være i et godt miljø. Det var i arbeiderbevegelsen jeg fikk kjenne på dette samholdet. Det å få til noe, er bra for livet ditt.

Hvordan går det med helsen din nå?

Jeg glemmer jo en del, men jeg har det jo bra tross alt. Her i Dronning Ingrids Hage skjer det jo veldig mye. Det er ganske ålreit, og da kan du jo ikke være asosial. Jeg møter opp på det som skjer. Har alltid likt å være blant folk. Og jeg hilser på alle med vilje. Det synes jeg er viktig.

Hva er ditt sterkeste minne?

Jeg husker godt at faren min sleit med minnene fra krigen. Han brukte naturen og bøkene som terapi. Han var bok-elsker, og moren min var flink til å hjelpe ham. Ikke bare bare å få tilbake en mann som du knapt kjenner igjen.

Hva er din rettesnor i livet?

Det har alltid vært viktig for meg å skape en god fremtid for alle. Jeg lærte dette av mine foreldre.

Hva tenker du om døden?

Jeg tenker ikke så mye på døden, det får skje når det skjer.