Her ønsker Målfrid å bli gravlagt. Side om side med datteren som døde som nyfødt i 1963.

Målfrid har også planlagt hvilke salmer som skal synges i begravelsen.

Målfrid (82): Planlegger slutten på livet

Målfrid Vikhammermo har kreft med spredning og legene kan ikke stoppe sykdommen. Nå leter 82-åringen frem smykker og ringer for å fordele til sine nærmeste.

Sist jeg var på sykehuset, for litt over en uke siden, var jeg så dårlig at jeg trodde jeg skulle dø. Det var jeg helt skråsikker på. Legene der har sagt jeg lever på lånt tid. Jeg fikk kreft første gang i 2007. Det var brystkreft og noe av brystet ble operert bort. For seks år siden oppdaget legene kreft i skjelettet. Jeg har fått behandling for det siden da. Nå har kreften spredt seg til leveren og lungene. Da jeg var på sykehuset denne gangen, hadde jeg så sterke smerter og klarte ikke spise.

Det var meningen at jeg skulle rett hjem fra sykehuset, men heldigvis fikk jeg plass her på Lukas Hospice i stedet.

Her har jeg smertepumpe koblet på hele tiden. Det gjør at smertene blir borte. Matlysten er tilbake. 

Jeg føler meg topp når jeg har smertepumpa. Ungene mine sier det også “mamma, du er jo ikke til å kjenne igjen”. De ser jeg har det bedre. 

Kvinne sitter ute under et tre
TRYGGHET: – Jeg føler meg trygg når jeg er her og jeg vet jeg får hjelp med smertene mine. Hun har vært på Lukas Hospice i Malvik etter at hun ble utskrevet fra sykehuset siste gang.

Fakta: Lukas Hospice, Betania Malvik

Eies og drives av Lukas Stiftelsen.
Er en del av spesialisthelsetjenesten og har avtale med Helse Midt-Norge RHF.
Gir behandling og rehabilitering innen fysisk og psykisk helse og spesielt tilrettelagte lindrende tjenester til pasienter og pårørende i møte med livstruende sykdom og ved livets slutt.
Ligger 15 kilometer utenfor Trondheim, i Malvik kommune

Gjengen min 

Jeg har det bra innimellom slagene. Jeg skal ikke klage. 

Også er jeg så heldig som har gjengen min, familien. De springer omtrent fot’an av seg for å være med meg. Vi er 32 i familien med barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn.

Palliativ behandling

Slik definerer Verdens helseorganisasjon palliativ behandling (2011):

Palliativ behandling, pleie og omsorg en en tilnærmingsmåte som har til hensikt å forbedre livskvaliteten til pasienter og deres familier i møte med livstruende sykdom, gjennom forebygging og lindring av lidelse, ved tidlig identifisering, grundig kartlegging, vurdering og behandling av smerte og andre problemer av fysisk, psykososial og åndelig art. Palliasjon er aktuelt tidlig i sykdomsforløpet sammen med annen behandling som har til hensikt å forlenge livet, som for eksempel medikamentell kreftbehandling og strålebehandling, og omfatter også undersøkelser som er nødvendige for å forstå og håndtere symptomer og komplikasjoner som sykdommen medfører. 

Døde 16 dager gammel

I det siste har jeg begynt å tenke mye over den lille jenten vi mistet i 1963. Jeg hadde ikke tid til å tenke så mye over det da ungene var små, men nå har jeg tid. 

Anne Mette levde bare i 16 dager. Jeg var hjemme og pumpet meg, og dro jevnlig med melk til sykehuset. På en fredag leverte jeg melk på sykehuset. Søndag etter kom svigermoren min og banket på døren og sa “de har ringt fra sykehuset, jenta deres er død”. Vi var ikke forberedt på at hun skulle dø. Vi fikk aldri vite noe om at hun var alvorlig syk. Vi fikk aldri noe oppfølging i etterkant. Nå prøver vi å finne ut hva hun døde av. Jeg vil gjerne vite hva som skjedde med henne. 

Anne Mette er gravlagt ved Malvik kirke. Der har hun ligget i 58 år. Jeg har lyst til å bli gravlagt ved siden av henne. Det har jeg fortalt familien om og de er enige. De synes det er fint at jeg ordner opp mens jeg er klar i hodet.

Salmer til begravelsen 

Nå har jeg ordnet alt, absolutt alt. Jeg har blant annet bestemt hvilke salmer som skal synges i begravelsen min. 

Jeg ønsker å ha Nordlandsnetter. Jeg er jo egentlig nordlending. Jeg bodde i Vefsn i Mosjøen fra jeg var 2,5 til jeg var 16 år, så den sangen betyr mye for meg. Jeg synes også Gje meg handa di er veldig fin. Også lurer jeg litt på Der roser aldri dør, men jeg vet ikke om den passer i en begravelse? Også vet jeg at jeg ønsker å ha Den fyrste song. Den synes jeg er kjempefin. Jeg har også lyst til at det skal være en solist. Jeg har skrevet alt opp i boka mi, så familien min har det.  

PÅ OLDEMORS FANG: Edvin (1) er et av Målfrid sine åtte oldebarn. Han liker å sitte på fanget og tralle og synge sammen med oldemor. Hun synger Den fyrste song for ham, en av sangene hun ønsker å ha i begravelsen sin.

Mannen min var ikke så veldig begeistret da jeg begynte å snakke om begravelse og sånn. Men jeg tenker at det ikke er noe rart å snakke om. Sånn er livet. Vi må bare akseptere det. Vi kan jo heller ikke vite om det er han eller jeg som dør først. 

Sammen med mannen min og familien har jeg også fordelt smykker og ringer som barn og barnebarn skal arve.  

Fant ringen fra 1957

I flere dager nå har vi lett etter en ring. Ringen ble kjøpt i Danmark i 1957 da mannen min og jeg var på tur kjærestetur der. Det ene barnebarnet mitt skal arve den ringen, fordi jeg er gudmoren henne. I dag fikk jeg vite at mannen min hadde funnet den i en skoeske under sofaen. Haha, det er ikke så ofte vi vasker under der. 

17 og 23: Målfrid og Arnfinn på badetur ved Trondheimsfjorden like etter de ble sammen.
FØRSTE BARNET: Dåpsdagen til Grete i 1958.
BRYLLUP: Arnfinn og Målfrid giftet seg i mars i 1958.
PASSER PÅ LILLEBROR: Målfrid kjører lillebror i vogna. Det er meier på vogna om vinteren. I bakgrunnen står en bevæpnet tysk soldat. De hadde overtatt flere bygninger og rom på gården i Mosjøen.

Far ble fengslet og Målfrid (5) fikk drops av tyske soldater

Utdrag fra Gårdshistorie fra Vefsn, Mosjøen, skrevet av Målfrid i 2017:

Tidlig en morgen i april 1944 banket det kraftig på ytterdøra. Bestemor Ragnhild gikk ned fra loftet og åpna, der sto det mange tyskere som skulle ha tak i noen mannfolk. Vi våkna og far gikk ned, dem tok med seg far ut i buret og slo han. Etterpå gikk de nedover bakken til den store bilen som var parkert ved riksvei 50. Bestemor, mor, min onkel Sveinung og jeg kikket fra loftsvinduet da de kjørte nedover mot Mosjøen. Vi fikk senere fortalt av far at tyskerne stoppa bilen nede dalen ved Øvstenget og sa at “hvis han ikke tilsto at han hadde vært med på noe illegalt, så skyter vi”. “Bare skyt, jeg har ikke vært med på noe”, svarte far. Det ble ikke noe skyting. De kjørte til Mosjøen. 

Vi fikk høre at fangene i Mosjøen skulle fraktes med buss til Trofors. Vi fikk et glimt av far som vinka til oss med sammenbundne hender. Etterpå ble de frakta med tog til Trondheim, til en plass som het Vollan, derifra til Rognland med tog. Så måtte de gå derfra til Faldstad fengsel. 

Min mor Borghild var gravid og måtte reise ca. 20.juli 1944 til Namsos sykehus, sammen med ledsager Olga Tværå. Broren min Torstein ble født 27. juli 1944. Det nærmeste sykehuset på Nyrud hadde tyskerne tatt. Derfor måtte mor reise så langt. 

Enda en gang kom tyskerne på besøk. De skulle trolig ha tak i min onkel Sveinung, men da hadde han rømt til Sverige. Bestemor var sikkert nervøs, så hun fortalte hvor den andre onkelen min bodde og da tok de han. 

Jeg kan ikke huske at vi fikk høre så mye fra Faldstad, men fikk etterpå høre at det var tøffe tider i fengselet. Far og onkel Brynjulf ble satt fri i september 1944. Da ble det stor glede. 

Senhøsten 1944 kom det mange tyskere som tok både hus og uthus. Hos oss tok dem storstua og ett loft, pluss hele vognbua, ja det var litt av et styr. Jeg hadde trehjulssykkel som jeg sykla med utpå gården, der sto det et stort tuntre der de brukte å sette hundene sine i band. Jeg kom vel for nærme og ble bitt i leggen. Da ble det fart på tyskerne. De visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg. De bandasjerte leggen, og så fikk jeg sjokolade og drops. 

Nyttårsaften 1944 sendte tyskerne opp mange fallskjermsraketter. I dem var det silke. Tante Astrid og flere gikk sammen for å samle inn de fine silkebitene. Tante sydde bluser til mor, meg og seg selv av de silkebitene. Dette er minner som sitter. Jeg husker også at det ble tatt et bilde av meg og bror min i barnevogna, med en tysk soldat i bakgrunn. Heldigvis kom freden i mai 1945. 

Målfrid sier om…

Hva er et godt liv for deg? 
At jeg har det bra og minst mulig smerter. At jeg skulle bli sånn syk som jeg er nå, hadde jeg aldri trodd. Vi var så spreke, både jeg og kallen. Vi har hatt et godt liv. 

Hvordan har helsen din vært? 
Jeg har hatt mye vondt i ryggen og i knærne på grunn artrose. Jeg har fått behandling for brystkreft. For seks år siden fikk jeg kreft i skjelettet og nå har det spredd seg til lungene og leveren. Nå nettopp fikk jeg også en blodpropp. 

Hva er ditt sterkeste minne? 
Det må være da vi mistet jenta vår. Det var også sterkt da alle ungene ble født. Vi var så spente. 

Hva tenker du om den teknologiske utviklingen? 
Jeg har ikke vært så interessert i teknologi etter at jeg sluttet på jobb. Jeg er ikke noe ekspert på data, men jeg kan betale regninger og sende eposter. Jeg sender også ut burdagsgaver via Vipps. Mannen min driver mer med PC enn meg. 

Hva er din rettesnor? 
Vær ærlig og vær sosial, ikke vær redd for å snakke med folk. 

Hva tenker du om døden? 
Den dagen jeg kommer så langt at jeg skal dø, ønsker jeg å dø uten smerter. Det har jeg spurt om. Da fortalte de her at vanligvis sovner man bare inn.

Lever annerledes nå

Jeg brukte å være sprek og gikk masse på fjellet. Nå kommer jeg meg nok aldri på fjellet igjen.

På grunn av knærne og kreften kan jeg ikke leve slik jeg gjorde.

Men heldigvis kan jeg fortsatt være sosial, på gode dager. Jeg har alltid likt å prate med folk.

Hvis jeg ser noen nye folk, bruker jeg å hilse og smile til dem. Jeg er litt sånn åpen, kanskje litt for åpen. Jeg kjenner så mye folk at du aner ikke. Når jeg møter nye folk har vi alltid noen felles kjente. 

Jeg synes det er stort å kjenne mye folk. Jeg har jobbet både på samvirkelag og i skobutikk i Trondheim. Jeg elsket jobben min, men måtte slutte på grunn av artrose i knærne. Men jeg møter fortsatt folk som jeg kjenner fra den tiden.

Ikke redd for å dø

Målet mitt nå er å holde meg oppegående for å klare å leve lengst mulig. Å prate og være sosial sammen med familien er veldig fint. 

Når dagen kommer, så er jeg ikke redd for akkurat det å dø. Da synes jeg det er verre for han som blir alene igjen.



HVER FOR SEG: Arnfinn har vært på besøk noen timer og skal hjem. Målfrid gir ham et kyss på kinnet. Samtidig kommer tårene.

Foto: Silje Katrine Robinson