Den umerkede kalven han fikk ved fødselen ble starten på Nils Anders Nilsen Eiras liv som reineier.

Hvor mange dyr flokken består av i dag ønsker han, tradisjonen tro, ikke å tallfeste. Allerede som gutt ville han helst være der reinen befant seg, og det «var ikke tid» til å gå mer enn sju år på skolen. 

Nils Anders har elsket dyra sine, men livet med flokken har også vært strevsomt og til tider farlig. – Det gikk på livet løs flere ganger, den første gangen var jeg bare en baby. 

Nils Anders (79): Gutten som var mer redd folk enn dyr

– Jeg ble født i Jergul, fire mil oppover mot Kautokeino. Det var ikke skikkelig med sne på marka den høstdagen, men mannen som senere ble min gudfar kom likevel med hest for å hente moren min oppe på Jergolvàrri, fjellet der hun og pappa bodde i telt.

Vel plassert i hestesleden ble moren min kjørt til bygda der familien hadde et hus. Dit hadde også bestemor kommet i anledning den ventede fødselen. Mange av de nære naboene var jo mine tanter og sånn. Det var to gamle kjerringer som tok imot meg.  

Jeg tror det var i forbindelse med fødselen at jeg fikk min første kalv og et eget reinmerke. Merket er ganske likt min mors, det var far som bestemte at det skulle se slik ut. Jeg bruker dette merket den dag i dag.  

Jeg ble født under krigen, i 1943. Året etter flyktet familien fra tyskerne som brant og tvangsevakuerte Finnmark. Min far og min mor tok den lille babyen med, jeg ble lagt i ei komse. Sammen med flokken flyktet de over den kjempestore elva. Så skjedde det at komsa falt av reinen og fløyt nedover elva med gutten i. En av de flinke tantene mine reddet meg, hun sprang ut i elva og fikk berget komsa. Hun bar både den og meg med seg på tørt land.  

Mine foreldre, med den lille babyen, var alene om å ta vare på flokken til krigen var slutt. Resten av familien gjemte seg rundt om i dalene og i huler i fjellet. Det var en meget dramatisk tid.

Les mer om de 20 000 huleboerne i Finnmark under andre verdenskrig. 

Samisk kvinne med sitt barnet i en komse. Kilde: Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS
Raide: Foto: Alf Schrøder, Finnmark Fylkesbibliotek/Digitaltmuseum 

Som barn var jeg nesten litt for mye på fjellet. Familien skulle alltid være med reinen, både under høstflytting og vårflytting.  

Under vårflyttingen brukte vi rein og slede. Høstflyttingen var litt vanskeligere å gjennomføre, for da måtte vi bruke kløvrein. En innretning av tre ble festet til reinen, på denne kunne vi henge alt vi måtte ha med oss av telt, mat og øvrig utstyr. Kløvreinen ble bundet i en rekke etter hverandre slik at de dannet en lang raide. Så labba de av sted. Det var barflytting, uten sne, jeg tror det må ha vært i september. De tammeste oksereinene ble brukt til å ri på.  

En annen dramatisk historie fra min barndom skjedde under høstflyttingen, det må ha vært i 1945. På høsten pleide de å holde reinflokkene ganske nær teltet der de bodde. Umerkede kalver skulle merkes og utemmede okser skulle kastreres eller temmes. Høsten var også springtid for oksene.  

En dag, ikke lenge etter at jeg hadde lært å gå, labba jeg bortover til reinen. I flokken vår hadde de den gang en litt mannevond okse som kunne angripe folk. Da mor forsto hva som var i ferd med å skje, ble det full panikk. Hun skrek og skrek, for det kunne bli snakk om liv eller død. Men jeg bare fortsatte – og oksen kom meg i møte. Han hadde nok tenkt å stange meg, for han bøyde hodet og støtte de svære hornene sine så hardt nedover mot bakken at de ble stående fast i ei stor tue.  

Midt mellom de to hornene sto en liten guttunge, men han ble ikke truffet.  

Nils Anders egen reinflokk var fortsatt i fjellet den dagen vi besøkte Karasjok. Her hilser han på et reinsdyr i Sápmi Park.

Liten og dum som jeg var, så begynte jeg å leke med hornene. Det var jo enda mere skremmende for folka som så på. Faren min forsøkte å lokke flokken av gårde, og på den måten få oksen vekk. Men det var min onkel som berget meg. Han kom løpende med en hund og en kjempestor stokk. Onkel visste at okserein ikke tåler å bli slått i hornene, det verker så fryktelig i hodet. Men han slapp heldigvis å slå, for hunden bjeffet så bra at den skremte bort oksen. Dramatikken var over og min mor usigelig glad, selvfølgelig. Det var hun som fortalte meg historien. 

Som barn hadde jeg en egen rein som jeg pleide å ri på. Jeg trodde at den var bare min, og at ingen andre kunne røre den. Så en dag var søsteren min blitt stor nok til å bli med på høstflyttingen, selv om hun enda ikke orket å gå så langt. Da de sa at hun skulle overta min rein ble jeg så sint. Jeg kasta meg ned på bakken, sutra og skreik. Jeg skulle ikke bli med på denne flyttingen, nei. 

En av onklene mine som så dette kom springende og ropte: «Hei Nils Anders, vil du bli med og se på når oksene sloss?» Da glemte jeg sinnet mitt. Å få se okser som slåss er litt av et sirkus. Den dag i dag kan det være artig å se på når de kjemper om simlene. 

Nil Anders tegner reinmerket han fikk seg tildelt ved fødselen.

Vi hadde ikke hus den gang, så vi bodde i telt hele vinteren. Når det var skikkelig kaldt kunne vi noen ganger få bo hos familiemedlemmer som bodde i hus i Jergul. Det var først etter at jeg hadde begynt på skolen, jeg tror det var i 1952-53, at min mor og far fikk bygget seg et eget hus oppe i Jergul.  

Da jeg var sju år, skulle jeg flytte hjemmefra for å begynne på skole i Karasjok. Min mor tok gutten sin med seg for å la ham bli igjen på skolen. Men han ville ikke bli igjen. Etter å ha rømt kom han bak sin mor i skjul, helt til huset der mora bodde mens hun var der. Der møtte han opp.  

De skjente ikke på meg, men neste dag fulgte mor meg til skolen igjen. Jeg var så redd på det internatet, med så masse fremmede unger og lærere. Men etter at jeg fikk flytte inn på rommet til noen nabojenter jeg kjente fra før, ble jeg værende. Alle andre, både store og små, jeg var redd alle. En av lærerne sa da også: «Den gutten er mer redd folk enn dyr. Han er vant til å se tusenvis av rein, men ikke så mye folk.»  

Fem faste spørsmål

Hva er et godt liv for deg? 

– Å ha ro og fred og å vite at folk ikke lider nød og er lykkelige.  

Hva tenker du om egen kropp og helse?  

– Jeg var bestandig frisk, og kroppen fungerte godt helt til nå i eldre år. I yngre år var jeg veldig god på ski og en mester til å gå med ryggsekk. Jeg husker at onklene mine, de stolte ganske mye på meg. For jeg var en meget rask og flink gutt.  

Hva er det sterkeste minnet ditt? 

– Det sterkeste og beste minnet var da kona mi sa ja til å gifte seg med meg. Kona mi var og er så vakker. 

Hvilken identitet har du – og hvilken egenskap har du hatt størst nytte av gjennom livet?  

– Identiteten min er knyttet til det samiske. Den egenskapen jeg har hatt størst nytte av må ha vært min ærlighet. Jeg jukset aldri folk og løy aldri. Ville være seriøs. 

Hva tenker du om døden?  

– Jeg har vel ganske normale tanker om det. Vi skal alle vandre en dag, det kommer man seg ikke unna. Det er de tankene jeg gjør meg om dét temaet. 

Det gikk bedre etter hvert og jeg fikk det bra på internatet, som gullungen til husmora. Hun var så glad i meg, men klarte heldigvis å holde det for seg selv, så ikke de andre forsto det. 

Vi snakket nordsamisk hjemme, det fikk vi lov til også på skolen. Verken jeg eller kona mi har opplevd å bli nektet å snakke samisk på internatet. Det begynte først etter at vi hadde gått der, tror jeg.  

Les mer om bruk av samiske språk i denne artikkelen om samisk skolehistorie (Ávvir 2013).   

Jeg gikk på skolen i sju år. Da hadde jeg ikke tid til skolen noe mer. Fra lærerne kom det både anbefalinger og tilbud om videre skolegang, men det ville ikke denne gutten, nei. Han skulle være med reinflokken. Jeg gikk aldri mer på skolen, det ble bare reindrift på meg. Far hadde ikke tid til å la meg gå til konfirmasjonsforberedelser en gang. Han ba meg fritatt fordi jeg skulle gjete flokken. Mora mi var vel egentlig glad for det, hun ønsket ikke å bli kvitt sønnen sin på den måten at jeg skulle ta videre skolegang.  

Jeg gikk på skolen i sju år. Da hadde jeg ikke tid til skolen noe mer.

Nils Anders

Kona mi, Berit Alette Utsi, og jeg var ganske kjente som barn. Hun tilhører også en reindriftsfamilie herfra. En stund gikk vi i samme klasse i Karasjok.  

Den umerkede kalven jeg fikk ved fødselen ble i årenes løp starten på min egen reinflokk. Da jeg og kona gifta oss hadde jeg en flokk på 500 – 700 rein i mitt merke. Og så fikk jeg jo kone med godt over 100 rein, så da ble vi holdne samer.  

Jeg giftet seg med Berit Alette Utsi i 1972. Bryllupet sto på vinteren, her i Karasjok. Det var den 17. mars, sånne ting glemmer man aldri.

Presten ble med oss fra kirka til huset der bryllupsfesten skal foregå, og det var han som ønsket velkommen. Det ble en kjempemessig fest med en god del gjester. Ja, så mange det var plass til i lokalet. 

Maten var ikke laget på typisk samisk vis. Vi kokte reinkjøtt og serverte det med brun saus og grønne erter. I dag får man ofte Biđus til bryllup, en type suppe med reinskav som vi tidligere pleide å lage når vi ikke hadde tid til å lage middag. 

Vi hadde allerede fått vårt første barn, en liten sønn, og den lille familien flytta inn hos foreldrene mine den dagen. Brødrene mine bodde der, det samme gjorde en bror av bestemor, en artig kar med mange gode historier. Noen kunne handle om det vi i dag kaller overtro. Det samiske folket har tradisjonelt hatt mye overtro for seg, nesten litt for mye, synes jeg.  

Det samiske folket har tradisjonelt hatt mye overtro for seg, nesten litt for mye, synes jeg. 

Nils Anders

Noen trodde for eksempel på stalloen, og brukte den til å skremme ungene med. Fortsatt tenker noen at det å gi penger til en stallostein kan bringe lykke. Vi hadde en sommerhytte ute ved kysten, hvor vi solgte suvenirer i flere tiår. Attmed hytta var det et stort fjell og på det fjellet var det en stallo, eller det som også heter sieidi, hellig offerstein, ja ikke bare på fjellet, men en ved sjøkanten også. Den gikk jeg og datteren min ofte og besøkte. Dette ble nok i meste laget for dattera mi – hun synes det hele ble litt skummelt, spesielt at den ble kalt for stallo, og hun var glad til når vi reiste derfra. 

Det fantes også enkelte personer man mente hadde magi ved seg. De ble kalt sjamaner. Om dem sa man gjerne at de ikke «var alene i dorken». En dork er en pesk laget av reinskinn. Varm som bare det når man bærer den med hårene inn mot kroppen. Jeg har både gått og sovet i slike ganske lenge. Å ikke være alene i dorken, betød kanskje at man kunne hente støtte fra noen utenfor seg selv. Enkelte familier var helt ville i den trua der.  

Les mer om sjamanisme i Store norske leksikon. 

Nils Anders med to av barnebarna, Biret Inger og Brita Anne Marit.

Som reindriftssamer lærte vi selv mange værtegn. Reinen kunne være en ganske god værvarsler. Hvis en okse begynte å stange i trærne når det var kaldt, da betydde det at det kom regn. Det var en måte reinen kunne varsle oss på.  

Når man arbeider med dyr gjennom et helt liv lærer man dem og deres atferd godt å kjenne. Og noen av dyra vil alltid bety noe ekstra for eieren. Når jeg tenker på en simle jeg mistet en gang, ja, da gråter jeg nesten enda. Dyra fikk navn, ofte etter utseende. De beste simlene ble bjellerein. De hadde avkommene sin som fulgte etter dem hele tida, også kalvene fra året før faktisk. Hvis den bjella ble borte kunne man regne med at en hel flokk ble borte sammen med den. 

Når vi skulle kle oss for arbeid, brukte vi sommerstid skinnbukser som vi kunne vade ut i elva med. På vinteren hadde vi bellinger, en slags leggings som vi trakk oppover beina til midt på låret. De var også av reinskinn og veldig gode og varme å ha på seg.  

En festpyntet Nils Anders og barnebarnet Ánde Issát.

På skolen lærte vi ellers mye om hvordan vi burde kle oss, flere lag måtte til for å klare seg vinterstid. Vi hadde undertøy, ullgensere, kanskje ei tynn jakke og så var kofta alltid med. 

Den var også varm, selv om den ikke alltid så sånn ut. 

Det finnes flere typer kofter, og de vi brukte når vi arbeidet med rein om vinteren var ikke så pynta og fine. Så, når vi skulle kjøre med rein ned til bygda igjen, da satte vi på oss en noe annerledes pesk. Den var litt flottere å se på enn en vanlig arbeidspesk, man måtte jo fiffe seg litt opp før man skulle møte folk, som vi sa. Les mer om pesk her.

Kofter som brukes til fest er pyntet etter alle kunstens regler. Man får gjerne en staskofte når man konfirmerer seg, men når man kommer opp i gifteferdig alder er den enda mere pyntet. På bryllupsbildet vårt ser du meg i ei slik kofte. Kona har her både krone og eget sølv på seg. Noe av sølvet tilhørte familiene våre.    

Vi fikk etter hvert tre sønner og en datter. Alle sønnene driver i reindrift, heldigvis. Da vi gifta oss ble det trange tider, og det var mye snakk om at alle ikke kunne få plass i reindrifta. Men mellomste sønnen vår var så heldig å bli kjent med onkelen min, som han kalte bestefar. Han fikk overta driftsenheten hans. Da hadde allerede de to andre sønnene fått sine rettigheter, så slik gikk det til at alle sønnene fikk det. Datteren vår arbeider som nettredaktør for avisen Avvir her i Karasjok. Vi har 12 barnebarn og noen av jentungene i neste generasjon er ivrige etter å være med i reindrift, så vi tror at familietradisjonene vil bli videreført.  

Selv holdt jeg på med rein helt til jeg ble syk. Det er ikke så mange årene siden jeg måtte legge opp. Helsa var det som begynte å melde seg på. Det var gikta som tok meg, beina klarte ikke å jobbe så godt mer. Etter å ha bodd i Jergul hele livet, flyttet vi for fire måneder siden inn til Karasjok. Her har vi det godt, men jeg kjenner fortsatt stor lyst til å være der når de tar reinen ned for å merke kalvene og flytte flokken til sommerbeitet ved Smørfjorden neste uke.  

Nils Anders følger fortsatt med når de tre sønnene slakter rein. Eldstesønn Anders står nærmest kamera, mellomste sønn Nils i midten og yngstesønn Mathis bakerst.
Datteren Berit Marie Lise Eira fotograferer.

Flere spørsmål

Husker du ditt første kyss? 
– Ja, hehe. Det husker jeg godt. Vi var ombord i en båt som kjørte rutetrafikk mellom bygdene. Så fant jeg kjæresten min der. Vi gikk og leide hverandre helt til jeg kysset henne. Noen fremmede gutter så det, de spøkte og lo. «Det var et vakkert par», sa de. Det var mitt første kyss – og jenta var den samme som jeg er gift med i dag.

Hvem er den viktigste personen i livet ditt. 

– Det har vært to: min mor og min kone. 

Hvilket holdning har du hatt til likestilling?  

– Vi har nok i ekteskapet hatt hvert vårt spesielle ansvar, men fra gammelt av var det jo ikke så store forskjellen på kjønnsrollene i de samiske miljøene. Jentene var like gode reingjetere som gutta, ofte bedre faktisk, for guttene skulle være så tøffe. Jentene var ikke slik og de slaktet like godt som en gutt. Samiske gutter og jenter har tradisjonelt vært mer likestilte, jentene har også hatt sine egne reinflokker.  

Du har vært med på en rivende teknisk utvikling. Hvilken maskin har fått størst betydning for deg? 

– Det største som skjedde meg var når sneskuteren kom. Den kjøredoningen gjorde utrolig stor forskjell. Avstandene ble forkortet, strekninger vi før brukte dager på kunne plutselig tilbakelegges på noen timer.  

Jeg husker en gang vi var i Karasjok, det må ha vært i 1966. Jeg gikk til Isaksen som solgte sneskutere og satte meg på en skuter hver eneste dag inntil Isaksen ringte faren min og spurte: «Hva skal jeg gjøre med gutten din, han vil ikke forlate verkstedet?»  

Sånn ble faren min lurt til å kjøpe en skuter til meg. Jeg starta den nede i bygda og kjørte fra kamerat til kamerat for å vise meg fram. Det var som et under. 

Familien møter Nils Anders og gleder seg over den nye skuteren.
På skuteren med datteren Berit Marie Lise.
Far og datter med nok en skuter

Har du et forhold til musikk? 

– Jeg sang mye som liten, det er en tradisjon i min familie å synge og en av søstrene mine er nærmest en joikestjerne. Det var forresten kona mi også en stund, det var mange sa at hun burde fortsette å joike. Men det passet ikke for henne å reise rundt slik som Mari Boine.  

Har du noen interesser eller hobbyer? 

– Jeg har vært god i håndarbeid, laget saker og ting som brukes til reinen. I noen år hadde vi også ei turistsjappe borte ved kysten, der vi hadde bygget en hytte. Der solgte vi hver våre ting, kona og jeg. Kona var flink, hun laget turistgreier av reinskinn, dukkeskaller for det meste. Mens jeg laget ting av tre, reinhorn og beinrester. 

Hva tenker du om tro og religion?  

– Jeg har ingen tro på et liv etter døden, men ellers er jeg en ganske vanlig samisk kristen. Jeg tror på Gud. 

Finnes det egne samiske ritualer knyttet til døden? Er begravelsen annerledes?  

– Nei, det er det vanlige. Man har presten til stede, det blir holdt en andakt og så synger vi salmer. Det er jeg også ganske flink til å gjøre. Etterpå er det en minnestund, der slekt og venner av den døde samles for å spise. Det er også ganske viktig for samer nå, det var det ikke før.  

Minnene fra et langt liv som reineier er mange. Knivene til Nils Anders henger fortsatt lett tilgjengelig.

Om ei uke skal reinflokken til Nils Anders og sønnene samles i denne innhegningen før de flyttes til sommerbeitet ved Smørfjorden.

. Hva er det vanskeligste du har vært med på?  

– Det har vært en del vanskeligheter i reindrifta, men det verste jeg har opplevd var da jeg skulle redde en reinkalv i et åpent vann i elva. Det gråt jeg av, selv om jeg var en voksen mann den gang. Jeg klarte ikke å redde den. 

Har det økonomiske vært vanskelig noen gang for deg og familien? 

– Økonomien vår har hele livet vært knyttet til reindrifta, og en del av den er det fremdeles. I perioder kunne det være vanskelig og litt usikkert. For yngre i dag kan det fortsatt være tøft, men for oss eldre som får trygd går det jo bra. 

Hva liker du best å spise? 
– Jeg er veldig glad i fisk, så vi har spist mye laks. Min far brukte å ordne med saltlaks til høstflyttingen, som vi spiste på hver gang vi reiste teltet. Jeg liker ellers torsk og torskelever og er flink til å lage det. Torskeleveren må jeg lage selv.  

Har du lest mye?  

– Ja, jeg har lest mye, men mest tull. Westernbøker og slikt. 

Har du kjent deg ensom?  
– Det har ikke manglet på det heller. Av og til har man kjent på ensomhet og følt seg alene.  

Hva er du redd for? 
– Som barn ble jeg redd da jeg så bildet av min avdøde bestefar. De hadde fotografert han som død, og onklene mine skremte meg med bildet.  

Hva tenker du når du ser deg selv i speilet? 

– Jeg ser en gammel tulling som kikker på meg, men for å være ærlig ser jeg meg ikke så mye i speilet nå lenger. 

Nils Anders koser seg med å se på gamle bilder i huset der han vokste opp, og senere har bodd sammen med kona Berit Alette inntil de flyttet til Karasjok

Hvilke sjanser er du fornøyd med å ha tatt?  

– Jeg tok en sjanse da vi solgte turisthytta vår. Vi fikk hele 1,5 millioner kroner for den. Det var et lykkelig valg på den tida, for cirka 4 år siden. 

Angrer du på noe? 

– At jeg ikke ba om enda mere for den hytta.  

Skam – forbinder du noe med det? 

– Ja visst gjør jeg det. Alle må vel skamme seg hvis noe uhørt skjer. Skam er jo også en del av livet.  

Hva fyller du tida med i dag? 

– På dagene følger jeg med i samfunnsdebatten. Jeg leser avisene og jeg kan lese ei god bok av og til. Sånne ting har jeg fore i den alderen jeg nå har kommet opp i. Tidligere har jeg vært politiker, både lokalt og på distriktsplan. Jeg satt blant annet for Arbeiderpartiet i kommunestyret i Karasjok. Jeg likte det, og på den tida pleide folk å si at jeg var god til å holde tale. På Sametinget har jeg ikke vært, men det har kona.  

Er det noe du drømmer om å gjøre i årene som kommer? 

– En drøm jeg har hatt lenge, det er å få lov til å besøke Amerika. Der skulle jeg gjerne besøkt de kjente stedene jeg har lest om. Midtvesten, Tennessee og sånn. Men det blir nok med drømmen, jeg er ikke så selvhjulpen lenger, så selv om jeg tror at jeg ville ha klart det, får jeg vel la det ligge.  

Hva er det beste rådet du kan gi de som nå vokser opp?

– Du skal alltid ønske noe godt for andre. Du skal ikke misunne folk. 

Nils Anders ved det gamle hjemmet sitt i Jergul.