Da Marwa Mahmoud (25) trengte hjelp med Håvamål-oppgaven, ringte hun Svanhild Kolden (90). 

De møttes for første gang her på Frivilligsentralen i Vågå, rett etter Marwa hadde kommet til Norge.

Svanhild (90): Frivillig i 30 år

Svanhild Vigdis Kolden (90) har vært frivillig siden frivilligsentralen i Vågå åpnet i 1992. Hver uke bruker hun noe av tiden sin til å hjelpe andre. 

Når jeg er sammen med Marwa, så sitter jeg bare og smiler. Hun er et elskelig vesen. Jeg blir glad av å være sammen med henne. Jeg er spent på hvordan det vil gå med Håvamål-oppgaven hennes. Vi er ikke helt sikre på hvor mye læreren krever. 

Marwa har brukt å være på besøk hos meg én gang i uken sammen med tre andre damer fra Syria. Jeg ble kjent med dem på håndarbeidskafeen for innvandrere på Frivilligsentralen. De lurte på om vi kunne møtes en ettermiddag i uken for å snakke norsk. De syntes de lærte så mye ved å snakke norsk med meg. Da de spurte ble jeg litt i tvil. Jeg tenkte sånn “oi, det kan bli litt slitsomt”. Ville jeg ha nok energi på ettermiddagen? Jeg er så glad jeg sa ja. For jeg er aldri sliten etterpå. Jeg er derimot full av godt humør, veldig fornøyd og glad. Jeg blir forundret selv over mye det gir meg.

BESTEVENNINER: Svanhild og Jytte Skogstad har vært venner siden danske Jytte flyttet til Vågå for rundt seksi år siden. Nå har Jytte flyttet inn på Vågåheimen, men Svanhild er ofte innom. Som i dag hvor hun er innom og synger sammen med Sangfugl-gruppen.

Møter venninnen på sykehjemmet

Jeg begynte som frivillig da frivilligsentralen startet her. Da var de tre guttene mine for lengst blitt voksne og jeg hadde ledig tid. Helt i begynnelsen startet vi turgruppe, dansegruppe og sangfugl-gruppe. Vi har holdt på med alle disse tre i nesten tretti år. Vi sangfuglene er på Vågåheimen og synger sammen med beboerne der. Vi har slitt ut to sanghefter. En venninne av meg har blitt beboer der nå. Hun er blitt blind. Vi har vært venninner i 60 år, siden hun kom flyttende til Vågå. Vi er akkurat like gamle. Det er veldig fint å kunne møtes og synge sammen. Hun var med i sangfuglene før.

Frivilligsentraler i Norge

– Frivilligsentraler er mangfoldige møteplasser bygget på frivillighetens premisser og lokale ønsker, ivaretatt av ansatte i samhandling med frivillige, lag & foreninger, næring og kommune.
 
– Frivilligsentralene jobber etter følgende visjon og motto: Sammen skaper vi gode og inkluderende lokalsamfunn. Møte mellom mennesker
 
– Det er i dag 476 frivilligsentraler i drift i Norge fordelt på 313 kommuner.
 
– I lys av kvalitetsreformen ‹‹Leve hele livet›› fra regjeringen er det inngått intensjonsavtale mellom Helsedirektoratet og Norges Frivilligsentraler. Målet med arbeidet er å mobilisere og støtte de lokale frivilligsentralene til å delta i arbeidet med å sette ‹‹Leve hele livet›› på dagsorden i kommunene. 
 
Kilder: www.frivilligsentral.no

Åpent hus

Som liten var jeg vant med at vi alltid hadde åpent hus. Far var prest og vi bodde på Prestegården her i Vågå fra jeg var åtte år. Før det bodde vi på Skjerstad i Nordland. Da jeg var liten var det ikke hotell i bygda her, så hvis noen trengte overnatting sov de ofte hos oss. Det var mange som spiste hos oss også. 

Jeg tror jeg har tatt med meg den åpenheten videre. Jeg har blitt kjent med så mange gjennom frivilligsentralen.

FORLOVELSESBILDET: Svanhild og Arne Helge Kolden giftet seg i 1957 og fikk tre sønner sammen. Han døde for 25 år siden.
FAMILIEN: Her er mor Inga Sjaastad (gravid med søster Unn Bostad), Ottar Sjaastad, Øystein Sjaastad, Svanhild Vigdis Kolden og far Ivar Kristian Sjaastad.
PRESTEGÅRDEN: Her vokste Svanhild opp sammen med tre søsken. Nå er det historielaget som eier gården og det er også åpnet et galleri på gården. – Dere må komme tilbake til sommeren. Min søster Unn Bostad har lagt ned en stor jobb med hagen her. Hagen er blitt helt fantastisk og det er flotte utstillinger i galleriet, sier Svanhild. 
VÅGÅ: Da Svanhild vokste opp var det svært få hus mellom kirken og prestegården.

Alene med seks barn

Regine er den jeg har kjent lengst der. Hun flyktet fra krigen i Kongo til Vågå i 2007, alene med seks barn. Jeg ble spurt av Frivilligsentralen om jeg kunne hjelpe, for de trengte noen som kunne snakke litt fransk. Vi har gjort så mye sammen og jeg har blitt så godt kjent med hele familien. Jeg har vært med på feiringer av bursdager i familien hennes og vi har spist bløtkake sammen her på mine bursdager. Jeg hjalp til med å lese korrektur da eldstesønnen skrev bok om sin mor for noen år siden. Nå har barna blitt voksne og alle unntatt den yngste har flyttet hjemmefra. Det er så flott å se at det har gått så bra med hele familien. Nå møtes Regine og jeg som venninner.  

PÅ KVELDSBESØK: – Svanhild har ikke bare åpen dør. Hun har også et åpent hjerte, sier Regine Tambwe (49). – Hun har lært meg å svømme og å gå på tur, og er som en bestemor for barna mine.

Svanhild om …

– Hva er et godt liv for deg? 

– Mest av alt har jeg en fantastisk familie. De er til stor glede for meg, med barn, barnebarn og oldebarn. De betyr kolossalt mye for meg og jeg har mye glede sammen med dem. 

Å kunne gå til ting og få være med på ting sammen med andre – at det ikke bare blir tomme dager. Jeg kan også kose meg med en bok. Jeg leser veldig mye. 

– Hvordan går det med kropp og helse? 

– Jeg har vært heldig. Jeg har gått mye på ski og gått i fjellet. Jeg har brukt kroppen min og det tror jeg at jeg har igjen for i dag. 

– Hva er ditt sterkeste minne? 

– Det var da jeg mistet mannen min. Det kan ikke bli stort vanskeligere enn det var da. Det første året da var ikke godt. Under krigen var det også mange sterke minner, som da faren min satt i fengsel. Men da var jeg yngre og forsto kanskje ikke situasjonen helt.

– Hvordan tror du andre ser på deg? 

– Kanskje de synes jeg er litt masete? Jeg prøver å være litt grei. Jeg tror ikke folk ser på meg som ei sur dame. 

– Hvordan ser du på deg selv? 

– Jeg prøver å ikke være helt umulig. Jeg har veldig mye glede av å være sammen med andre gjennom frivillighetssentralen. 

Hva er din rettesnor i livet? 

– Jeg prøver å være grei. Prater med alle og har gode venner. 

– Hva tenker du om døden?
– For tre år siden hadde jeg vært i Spania og der brakk jeg armen. Det var et åpent brudd. Jeg ble operert og fikk antibiotika. Da jeg sluttet på antibiotika, fikk jeg sepsis og ble så dårlig. Om natten drev de med meg hele tiden. “I natt trodde vi at vi ville miste deg”, sa doktoren etterpå. Da jeg kom til meg selv dagen etter, var alle de tre sønnene mine der. Jeg skjønte ikke hvorfor de var der, men sykehuset hadde sendt bud etter dem. Da tok jeg farvel med dem og tenkte jeg hadde hatt et veldig bra liv. Men så kom jeg meg att. Jeg er som ukrutt, man blir ikke så lett kvitt meg. 

Det var veldig tungt å trene seg opp igjen. Jeg måtte til og lære meg å gå på nytt. Etter den hendelsen har jeg klart meg temmelig bra.