Da Tordis Ørjasæter fylte 50 drømte hun ikke om å bli forfatter på heltid. Ei heller hadde hun vært i Italia.
Siden den gang har hun utgitt 18 bøker, mottatt Brageprisen for en av dem og vist utallige turister rundt i Sigrid Undsets Roma.
Inspirasjon til sitt evige engasjement finner hun i sin sønn, «annerledesbarnet», her avbildet utenpå Boka om Dag Tore i japansk oversettelse.
Tordis (94): Livslangt engasjement har båret frukter. – Nå kan jeg dø i fred!
Tordis Ørjasæter er 94 år gammel, men pensjonist på heltid har hun ikke villet bli før nå. Med boka Vi er ikke alene. En personlig historie om annerledesbarna i litteraturen (2021) hevder den tidligere litteraturkritikeren og professoren i spesialpedagogikk at hun har satt strek for sitt omfattende forfatterskap.
I boka viderefører hun fortellingen om sin egen sønn, 66 år gamle Dag Tore. Hun viser også vei til hva andre forfattere har skrevet om barn og voksne med utviklingshemming.
Omsorg for livet
Det er tredje gang forfatteren tar pennen fatt i anledning sin sønn. Første gang hun skrev om det å ha et barn med autisme var i Boka om Dag Tore (1976), som gjorde sterkt inntrykk på lesere i inn- og utland. Den ble publisert som opplesningsserie av NRK og etter hvert oversatt til seks språk, deriblant tsjekkisk, fransk og japansk. Boka var et viktig bidrag til åpenhet og kunnskap om et til da fortiet tema.
En mannsalder senere, og vel så det, gir Tordis gradvis slipp på sine omsorgsforpliktelser. Sønnens seng står som oftest tom, Dag Tore kommer fortsatt på besøk, men han overnatter ikke.
– Det er en lykke for meg at han har fått et så godt liv. Nå kan jeg dø i fred, sier hun.
Strøk barna fram
Tordis Ørjasæters eget liv startet i foreldrenes leilighet i Stensgata i Oslo, den 25. mars 1927.
– Min far, Toralf Greni, vokste opp på Grünerløkka. Han var bare tre år gammel da hans mor ble enke. Som enslig livnærte hun seg ved å stryke skjorter for fine fruer på vestkanten. Far var svært stolt av hvordan hun «strøk barna fram». Han tok embedseksamen og ble lektor, mens søsteren utdannet seg til Røde Kors-søster.
– Min mor Agnes kom fra et enkelt hjem, men klarte også å få seg en utdannelse. Hun tok lærerskolen på Elverum, men i de harde 20-åra skulle ikke en «forsørget kvinne» ta arbeidsplassen fra en mann. Hun sluttet derfor i læreryrket, og ble i stedet en god husmor og veldig streng mamma. Jeg vokste opp med aftenbønn.
Da Tordis var elleve år, flyttet familien fra Stensgaten til en større leilighet på Blindern.
– Jeg gikk på Bolteløkken og senere Berg skoler. Det vil si, jeg satte aldri mine bein på Berg, for under krigen tok tyskerne skolen i besittelse. Vi fikk i stedet kveldsundervisning på Tåsen og Blindern, forholdene minnet faktisk mye om det dagens elever har opplevd i årene med korona.
– I sommerferiene reiste vi gjerne til Nes på Romerike, der min morfar hadde vært lærer og klokker. Paradoksalt nok følte jeg det som svært trygt å vokse opp under krigen. Det var enkelt å vite hva som var rett og galt den gang.
Tordis´ far var aktiv i motstandsbevegelsen og blant de lærerne som ble sendt til arbeidsleir i Kirkenes i et halvt år etter å ha nektet å bedrive nazistisk indoktrinering.
– En dag kom det en fremmed mann på besøk. Han presenterte seg med navnet til en venn av familien, men jeg så jo at det ikke var han som sto i døren. Jeg forsto at det gjaldt å være forsiktig, så jeg sa ikke noe om det. Besøket endte med at han sa: «Hvis flere var som deg, Tordis, ville færre bli skutt.» Det var så nydelig sagt, synes jeg.
Et livslangt engasjement
– Både min storesøster Liv og jeg var flinke på skolen, glade i å lese og Liv, også spesielt musikalsk. Det lå nærmest i kortene at vi begge skulle studere. Liv tok magistergrad i musikk og jeg endte opp med studier i sosiologi og psykologi og magistergrad i pedagogikk. De par siste årene var jeg også vitenskapelig assistent ved Pedagogisk Institutt.
Det var på denne tiden Tordis ble kjent med Jo Ørjasæter.
– Vi falt ganske raskt for hverandre, forlovet oss og giftet oss i 1953.
– Engasjementet for barns rett til kulturopplevelser ble for alvor vekket da jeg arbeidet med magistergraden i pedagogikk. At Jo var litteratur- og teateranmelder bidro nok til at hovedoppgaven min skulle dreie seg om Barns reaksjoner på teater, senere utgitt som bok (1959).
Fem faste spørsmål
Hva Tordis tenker om:
Et godt liv?
Å oppleve at det er en mening med det, og at du får brukt deg selv. Ikke være et offer. Har også mye med vennskap å gjøre.
Kropp og helse?
Jeg har vært mye syk opp gjennom livet. Da mannen min døde brått ble det et sjokk. Vi hadde vel alle trodd at jeg skulle dø først. Nå er jeg veldig bevisst. Jeg prøver å gå en liten tur hver dag, så sant det ikke er for glatt, spiser så sunt som mulig og begynner dagen med morgengymnastikk. Er glad så lenge jeg kan gjennomføre dette.
Sitt sterkeste minne?
Det er umulig å velge. Jeg kunne for eksempel nevnt den lykken jeg opplevde da jeg tre-fire år gammel fikk en Kari-dukke til jul. Men sterkest av alt er opplevelsen av Dag Tore.
Tro?
Hver morgen takker jeg Gud for å få en dag til, det er ikke selvsagt. Kvelden avsluttes på samme vis. Jeg tilhører den norske kirke, men opplever en nærhet til den katolske – kanskje gjennom arbeidet med Sigrid Undset, de mange Italia-opphold og først og fremst gode katolske venner.
Døden?
Jeg har et undrende forhold til døden. Det er vanskelig å forestille seg at jeg om en tid ikke skal være til noe mer. Kanskje i en annen slags virkelighet? Mitt trosforhold gir uansett en grunnleggende trygghet.
Dag Tore – et annerledes barn
Tordis og Jo hadde i 1957 fått sin førstefødte, sønnen Dag Tore.
– Jeg ble syk med tuberkulose under svangerskapet og var veldig svak før den vanskelige fødselen. For oss var dette likevel en svært lykkelig tid. Vi bygde Bamsebu, vårt eget hus i Bærum, og flyttet inn selv om vi verken hadde råd til gardiner eller møbler. Vår kjærlighet var stor og Dag Tore et så nydelig barn!
– Så kom altså ikke Dag Tores språk slik det skulle, og i barnehagen Studentenes småbarnsstue holdt han seg veldig mye for seg selv. Han snakket heller ikke mye hjemme. Vi tenkte først at han måtte være mer lik sin lite snakkesalige far enn meg, sin svært sosiale mor? Etter en stund forsto vi likevel at noe var fundamentalt galt.
«Kalde» mødres skyld
Det var lite kunnskap om autisme den gang. Fagfolk flest mente at autistiske barn hadde kalde, intellektuelle mødre, var såkalte «kjøleskapsmødre», og at barna hadde opplevd særlig mye avvisning i det første leveåret.
– Særlig gjorde denne tankegang seg gjeldende på Nic Waals Institutt, hvor Dag Tore kom til behandling fra han var fire til syv år. Samtidig var jeg til samtaler med en sosialkurator, hvor teorien om morsskylden lå i luften. Ingen var der interessert i den mulige sammenhengen med medisinene jeg hadde tatt under svangerskapet, alle røntgenbilder og setefødsel, med navlestreng to ganger rundt halsen.
– Jeg måtte få vite hva galt jeg hadde gjort, og fikk timer hos en eldre kvinnelig psykoanalytiker. Jeg glemmer aldri hennes refleksjoner: «Hvis De har gjort Deres barn autistisk, Tordis Ørjasæter, er det ikke et barn i hele Norge som ikke ville vært autistisk. Kan det ikke heller være slik at det er fordi disse mødrene er intellektuelle at de forstår at noe er annerledes med barna deres?»
– Etter å ha fått den beskjeden nærmest svevet jeg nedover Majorstua. I dag vet vi at autisme er medfødt, det skyldes ikke en uvanlig utvikling. Men skyldfølelsen som ble plantet i oss den gang hang lenge ved.
Sa nei til Trollstua
Tre logopeder forsøkte etter tur å hjelpe Dag Tore til å snakke. Alle ga opp. Foreldrene ble anbefalt å la sønnen flytte til Emma Hjorts hjem i Bærum.
– Å sende sitt barn dit, selv om han kom på den nyeste avdelingen der, er det vondeste jeg har vært med på. Trøsten var å ha ham hjemme hver helg og i alle ferier. Men da institusjonen tre år senere ville flytte Dag Tore over til Trollstua, som var en forsømt og elendig avdeling for større gutter, fordi han var blitt såkalt «vanskelig», tok vi ham hjem igjen. Overlegen truet med at de da aldri tok ham tilbake igjen.
– En overlege hadde stor makt i de dager. Men da var vi også i gang med – sammen med andre foreldre – å bygge opp en liten hjemlig institusjon for våre barn. Det var slitsomt arbeid, og vi måtte sette våre egne hus i pant. Men etter hvert overtok det offentlige ansvaret.
– Det er nok det beste vi noen gang har gjort for Dag Tore, og der bor han fremdeles. Etter hvert hadde vi også fått to døtre, født i 1959 og i 1962.
Maskiner – hva betyr de for deg?
– Det største framskrittet for meg var da den gammeldagse skrivemaskinen ble utstyrt med rettetaster. Å øve inn touch-metoden er ellers noe av det smarteste jeg har gjort.
Hvilken bok har hatt størst betydning for deg?
– Kristin Lavransdatter.
Ditt første kyss?
Som 12-13-åring ble jeg kysset av en gammel mann som presset seg uforvarende inntil meg. Det var ufordragelig!
Alle trenger bøker
Som spesialpedagog og litteraturanmelder ble Tordis særlig opptatt av barns rett til god litteratur og kulturopplevelser. På hjemmebane erfarte hun hva sang, bilder og bøker betød for Dag Tore.
– Det var det eneste som kunne hjelpe når han var urolig.
Utenfor hjemmet førte engasjementet blant annet til at Tordis i årene 1965-70 ledet Norsk Barnebokforum, og til at hun i 1975 ga ut boken Alle trenger bøker sammen med Gjøa Aanderaa, Unni Sand og Jo Lie.
– Da jeg fikk vite at Funksjonshemmedes år (1981) sto for døren, kontaktet jeg IBBYs (International Board on Books for Young People) president, med et ønske om å få benytte dette til å fremme interessen for funksjonshemmede barn og bøker. Både når det gjaldt bøker for barn med funksjonshemning og bøker som kunne gi en forståelse for deres situasjon.
Henvendelsen førte til at Tordis på oppdrag fra UNESCO i 1981 skrev The Role of Children’s Books in Integrating Handicapped Children into Everyday Life, som ble oversatt til en rekke språk. I samarbeid med IBBY utviklet og administrerte hun også utstillingen Books and Disabled Children, som ble vist ved barnebokmessen i Bologna, ved Pompidou-senteret i Paris og ved flere konferanser og seminar. Dette førte igjen til en rekke forespørsler om foredrag, blant annet i Finland, Tyskland, England og i Mexico.
Tove Jansson og Sigrid Undset
Det var kjærligheten til barnelitteratur som ledet Tordis til mummitrollets verden og Tove Jansson. Hun ga ut biografien Møte med Tove Jansson i 1985, som en del av Gyldendals biografiserie for barn og ungdom. Bakgrunnen for boka var samtaler de hadde hjemme hos Tove, men Tordis benyttet også sitater og tanker fra Mummitrollbøkene for å belyse hvor stor betydning Tove Janssons familie og barndom hadde for hennes forfatterskap.
Planen var at Tordis, som nå var blitt professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, også skulle skrive en bok om Sigrid Undset for unge lesere.
– Nå ble jeg heller opptatt av hvordan hun hadde klart å kombinere rollene som forsørger, forfatter og mor til et barn med utviklingshemming – hele Sigrid Undsets rike liv. Jeg fikk tilgang til et utall private brev og snakket med en rekke av hennes gjenlevende slektninger.
Resultatet av det omfattende biografiarbeidet ble Menneskenes hjerter, som Tordis fikk Brageprisen for i 1993. Boka er en stor salgs- og lesersuksess.
Etter å ha skrevet biografien om Mummitrollets mamma, Møte med Tove Jansson (1985), oppsto et nært vennskap mellom Tordis og Tove.
For Sigrid Undset-biografien fikk Tordis Brageprisen. Arbeidet ledet henne også inn i et livslangt Undset-engasjement.
Forfatteren er her avbildet som reiseleder i Sigrid Undsets Roma, under et besøk på byens ikke-katolske kirkegård. Foto: Kristin Brandtsegg Johansen.
Tordis Ørjasæter har fått flere priser: Askeladdprisen (1981), Brageprisen (1993) og Jonasprisen (1997).
– Kristinprisen, fra rådet for stiftelsen Kristindagene (2006), er særlig verdifull for meg.
Reisene til Roma
Tordis reiste i tida som fulgte mye rundt i Norge for å snakke om boka. I arbeidet med biografien ble det tydelig for henne at Roma-oppholdet hadde hatt stor betydning for Undset og hennes forfatterskap.
– Det var etter et besøk i Det Kvindelige Læseselskab i Fredrikstad at Wiggo Andersen, som selv drev et reiseselskap, kom opp med ideen om å arrangere gruppereiser til Roma i Sigrids fotspor. Ukesturene vi inviterte til viste seg å bli svært vellykkede. Vi reiste første gang i 1994 og tok senere fire turer hvert år. Prosjektet resulterte også i en bok, Sigrid Undset og Roma (1996).
– Da jeg ga meg, 80 år gammel, hadde vi arrangert over 40 turer. Det er morsomt at prosjektet videreføres. Fint er det også, synes jeg, at vi som har arbeidet mye med Sigrid Undset har blitt så godt kjent. Vi deler framfor å konkurrere og er i dag nære venner takket være Undset.
Sorg og aldring
Tordis og Jo samarbeidet i alle år tett. Som kulturanmeldere korrekturlese og kommenterte de hverandres arbeid. De delte på å gjøre research og i arbeidet med biografien om Nini Roll Anker. En kvinne i tiden (2000) skrev de også sammen.
Så, en sommerdag i 2006, dør plutselig Jo.
– Han skulle bare klatre opp på en stige, høyt opp, slik han likte det best. … Så falt han ned – og var død, skriver Tordis i boka Dagen og dagene (2009).
Boka beskriver den sorgen som kan oppstå når man etter mer enn 50 års ekteskap mister sin elskede, men dreier seg også om aldring.
– Elsker man et menneske, må den ene dø først og den andre leve videre. Slik er livet og slik er døden. Når dette skjer samtidig med at man selv blir gammel, kan livet bli temmelig vanskelig. Da handler det om å ta ett skritt av gangen, og tåle at man av og til må ta flere skritt tilbake. Men heldigvis; etter hvert kan livet gi nye perspektiver.
I hodet på en gammel dame
Seks år senere hadde forfatteren skrevet nok en bok om det å bli gammel: I hodet på en gammel dame (2015). Her siterer hun blant annet Cicero: «For meg har avfatningen av denne boken vært så gledelig at den ikke bare har utslettet alt ubehag ved alderdommen, men til og med gjort den hyggelig og innbydende.»
– Som 88-åring visste jeg lite om det å bli gammel, men det er viktig å ikke bli et offer. Jeg har hatt kreft, feiler mye, som alvorlig hjertesvikt, og kunne lett gitt meg over. Men hvis man som gammel begynner å dosere om sine sykdommer, blir man kjedelig. Jeg er veldig heldig som har evnen til å gå videre, til ikke å legge vekt på det vanskelige, men i stedet prøve å se framover. En indre drivkraft, om du vil.
– Jeg nyter det livet jeg har, er sosialt aktiv og fortsatt spent på hva framtida vil bringe. Grunnlaget for en god alderdom blir lagt tidligere i livet. Det er viktig å forberede den ved å fremelske gode sider. Og å ha venner. Jeg har mange venner, og finner i tillegg styrke i troen på at det er en mening med livet mitt.
Er musikk viktig for deg?
– Mor og en eldre søster sang mye for meg da jeg var barn, og jeg har selv sunget mye for mine barn opp gjennom årene. Som voksen er jeg særlig glad i moderne jazz, som Tord Gustavsens trio. Jeg greier ikke lenger å gå på konserter om kvelden. Da er NRKs Hovedscenen søndag kveld en gave!
Hva tenker du når du ser deg selv i speilet?
– Jeg husker første gang jeg oppdaget at jeg var blitt gammel. Det var etter at Jo døde. Han aksepterte meg alltid nettopp slik jeg var. Jeg var 79 år den gangen.
Med bakgrunn i dine erfaringer fra et mer enn 90 år langt liv: Hva vil du råde andre til?
– At de må prøve å legge mest vekt på de gode sidene ved livet og forsterke dem. Å satse på vennskap, for eksempel. Og at de må prøve å ikke ta seg selv for høytidelig. Tillate seg selv å gjøre feil.
Bibliografi
| År | Tittel, forfatter(e) |
|---|---|
| 1959 | Med barn i teater; et forsøk på å belyse hvordan barn i første klasse reagerer på en teaterforestilling |
| 1969 | Ikke som de andre? Barn og ungdom med handikap |
| 1971 | Massemediene og barneboken |
| 1976 | Boka om Dag Tore, biografi om forfatterens autistiske sønn |
| 1978 | Barn og bøker – sakprosa, nye og omarbeidede utgaver i 1987 og 1996 |
| 1981 | Den norske barnelitteraturen gjennom 200 år, sammen med Halldis Leirpoll, Jo Lie, Gunvor Risa og Einar Økland |
| 1981 | Barn – kultur – kreativitet, sammen med Barbro Sætersdal – sakprosa |
| 1985 | Møte med Tove Jansson – biografi |
| 1993 | Menneskenes hjerter. Sigrid Undset – en livshistorie – biografi |
| 1996 | Sigrid Undset og Roma – biografi |
| 1999 | Sigrid Undset, utgitt av Norges Banks Seddeltrykkeri |
| 2000 | Nini Roll Anker – en kvinne i tiden – biografi, sammen med Jo Ørjasæter |
| 2001 | En borgerlig pike – roman |
| 2005 | Inn i barndomslandet: Tove Jansson – Sigrid Undset – Selma Lagerlöf |
| 2006 | Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter |
| 2009 | Dagen og dagene – roman basert på forfatterens personlige erfaring fra da mannen Jo Ørjasæter døde |
| 2012 | Den yngste, en legende. Ssammen med Jo Ørjasæter |
| 2015 | I hodet på en gammel dame. Om å være gammel eller skulle bli det en gang. |
| 2016 | Disse dagene, dette livet. Dikt vi har sammen. I utvalg, sammen med Ruth Lillegraven |
| 2017 | Kjærligheten har sitt eget språk. En mors fortelling |
| 2020 | De blanke ordene, fra Sigrid Undsets verden. Red. Med Kristin Brandtsegg Johansen |
| 2021 | Vi er ikke alene. En personlig historie om annerledesbarna i litteraturen |