Torbjørn (64): Gladgutten som ble helt hektet

– Løpet er kjørt, utbryter Torbjørn og titter på bildene av travhestene han har på veggen. Han snakker både om travløp og om livet sitt. Så gjentar han seg selv og ler godt.

Stokka sykehjem ruver på sletten ved Stokkavannet utenfor Stavanger. Oppe i femte etasje her er det en egen rusavdeling. Torbjørn har vært pasient her siden slutten av 2020. Han er den eldste på avdelingen. Den yngste er under 40. Her er det lav gjennomsnittsalder sammenlignet med sykehjem flest. Men pasientene skal få være her livet ut.

Ved siden av døren hans henger det vanlige navneskiltet, med fornavn og etternavn. På selve døren har han klistret opp en hjemmelaget lapp. Tobba, står det. 

Han sitter med capsen bak frem, har slengt beina over rullatoren og ser på tv. 

– Jeg ønsker jo å se litt ungdommelig ut da, sier han og gliser.

VM, OL og plattform

Veggene er dekket av bilder og utklipp. Her er oljeplattformen Statfjord B der han jobbet i 37 år, kubjelle som han brukte da han var på håndball-VM i Brasil i 2011, travhesten han er medeier i, andre premierte travhester og glimt fra sykkelkarrieren på 80-tallet. Da konkurrerte han mot blant andre Dag Erik Pedersen. 

– Jeg har det fint her på sykehjemmet, men jeg ville jo helst vært hjemme. Jeg har jo et stort hus. Jeg hadde jo hatt lyst til å bo der og bestemme alt selv, sier han.

Men han kommer raskt på fordelene ved sykehjemmet også: 

– Her får jeg alt servert. Fire måltider hver dag. Også får jeg litt i glasset.

Pleiemedarbeider Lars Berge (21) serverer middagen denne dagen. 

– Vi er jo gode kompiser, Tobba, sier han henvendt til Torbjørn. De bruker å se fotball sammen. Ofte har de fotballkvelder i fellesstuen. 

– Jeg prøver å få ham til å heie på Liverpool, sier Lars. 

– Men jeg heier jo på MU. Kan ikke heie på Liverpool da, repliserer Torbjørn. 

– Jeg har fått noen andre her til å heie på Liverpool. Jeg skal nok få hanket deg inn snart også, sier Lars og ler. 

Torbjørn skryter av Lars sine fotballferdigheter, særlig på hodet, «for han er sååå høy». Lars spiller for lokallaget Vaulen og viser opptak av kampene sine til Torbjørn. 

– Kan du fikse en mugge til meg, spør Torbjørn. 

Blander sprit på personalrommet

Lars går inn på personalrommet, åpner kjøleskapet og tar ut en flaske med sprit. Han fyller flasken til Torbjørn med en tredjedel sprit og to tredjedeler cola. Så gir han flasken til tilbake.

Hver dag får Torbjørn fire slike. Han betaler selv for drikkevarene og bestemmer hva han ønsker som blandevann. Han har inngått en samarbeidsavtale med sykehjemmet om at han skal få drikke fire ganger daglig.

God og verdig hverdag

– Avhengigheten styrer livet til Torbjørn. Han trenger hjelp til å korrigere den. Vårt mål er å gi ham en så god og verdig hverdag som mulig, sier fagleder Tran Thanh Son ved rusvavdelingen ved Stokka sykehjem. 

Torbjørn vet ikke helt når alkoholen tok overhånd. Han drakk aldri ute på plattformen, men hadde lange friperioder med masse reising og lange, fine ferier. Da ble det lett å kose seg. På et tidspunkt tok alkoholen over sjefsstolen.  

Han har prøvd avrusning, men uten å lykkes. Hjemme ble det vanskelig å leve med avhengigheten. Nå får han hjelp til akkurat dét, samtidig som de ansatte prøver å bidra til at han skal få et så normalt liv som mulig. Da han ble innlagt ved sykehjemmet, klarte han knapt å gå. Nå fungerer han bedre i hverdagen. Han kan gå langt med rullator, er sosial, deltar på aktiviteter og spiser faste måltider.

– Vi er opptatt av å se ressursene til Torbjørn. Han liker å være sosial, både å få besøk og dra ut for å møte kjente. Torbjørn har levd et liv som en av de store gutta. Han har reist mye og hatt fast plass på Forus travbane. Vi prøver å legge til rette slik at han kan fortsette å være den samme selv om han nå bor på sykehjem, sier Son. Son, som bare kalles ved etternavn, er på fornavn med alle pasientene vi møter i gangene. Son har ledet rusavdelingen siden den ble startet i 2006. 

Å se enkeltmennesket

– Vi er opptatt av å se hvert enkelt menneske og ikke en pasient med et id-nummer. Personalet sine holdninger er veldig viktig. Vi skal behandle alle med respekt, sier Son.  

Alle pasientene er her frivillig og inne på rommet bestemmer de selv hva de ønsker å gjøre. Ulovlige rusmidler er ulovlig også her, men røyk og alkohol er tillatt. Rusavdelingen er ikke bare populær blant beboerne. Folk utenfra valfarter hit for å lære. 

– De kommer hit fra en rekke norske byer, fra Polen og England, fra storting og fra regjering. Mange kommuner snakker om å starte noe lignende, men jeg har ikke sett noe til det ennå, sier Son utfordrende. 

Mange ønsker å gi personer i aktiv rus et bedre tilbud. 

– Måtte drikke i skjul

Torbjørn vet forskjellen på å bo på en vanlig somatisk sykehjemsavdeling og på en rusavdeling.

– På det andre sykehjemmet måtte jeg drikke i skjul, skaffe drikkevarene selv og omtrent snike det inn. Det synes jeg ikke noe om. Jeg er jo en voksen mann. Det er mye bedre her. Jeg trenger ikke skjule at jeg drikker, forklarer han.

For første gang siden koronapandemien skal Torbjørn besøke Forus travbane igjen. 

På tur til travbanen

Ved hjelp av rullatoren klarer han å gå ut til drosjen selv. Og når drosjesjåføren tar feil avkjørsel inn til travbanen, forklarer Torbjørn kjapt den riktige veien. Her er han lommekjent. 

Tribunen er blitt ombygd og alt er nytt. Bordet hans er borte, men noe er ved det gamle. 

– Næmmen hei, er det ikke Torbjørn? Så kjekt å se deg! Skal du spille på hest nå da, spør Thorbjørn Hinna og dulter vennskapelig borti sin gamle venn. De to deler interessen både for håndball og travhester.

Startlister blir ropt opp over høyttalerne. Torbjørn legger merke til en hest. 

– Handsome Hank, han er god!

Handsome Hank løper inn til andreplass. Torbjørn spiller V5 for et par hundre kroner. Han får anbefalinger til både hester og ølmerke av mannen i baren, men det blir ikke premie i dag. 

– Å så kjekt det var å være tilbake her. Du kan bruke «løpet er kjørt» som overskrift, sier han og får latterkrampe.

Torbjørn om …

– Hva er et godt liv for deg? 

Det må være god mat, hell i kjærlighet, en fin plass å bo og å være sammen med gode venner.

– Hvordan går det med kropp og helse? 

– Jeg har hatt det topp hele veien mens jeg jobbet. Nå de siste årene har jeg hatt et par fall. Jeg har knekt lårbeinet og hatt en fedmeoperasjon. En periode klarte jeg nesten ikke gå noe før jeg måtte ta pause. Nå går det mye bedre. Her på sykehjemmet kan jeg også bare trykke på knappen hvis jeg trenger hjelp.

– Hva er ditt sterkeste minne? 

– Jeg husker om våren da vi slapp ut kyrne. De var stein galne. Da hadde de vært inne på bås hele vinteren, og de ville ut og springe. En gang var det en okse som brakk begge forbeina fordi den ble så ivrig. Den måtte vi slakte.

– Hvordan tror du andre ser på deg? 

– Kanskje de synes jeg er litt masete? Jeg prøver å være litt grei. Jeg tror ikke folk ser på meg som ei sur dame. 

– Hva tenker du om tro? 

– Jeg springer ikke i kirken, men jeg har min barnetro.  

– Hva tenker du om døden?

– Time will show. Det får jeg bare ta. Jeg tenker ikke over det nå.

Hva er din rettesnor i livet?

– Å være positiv! Man kommer ingen vei ved å være negativ.