Olaug (78): Bruker motbakkene som terapi

Når Olaug Reinertsen får treningstips fra barnebarnet Henrik Ingebrigtsen, følger hun dem.

Denne septemberdagen er det noen kraftige regnbyger i kystbyen Egersund sørøst i Rogaland, men det stopper ikke 79-åringen. Hun finner frem regnbukse, regnjakke og en knallgul sydvest. Fra leilighetskomplekset i sentrum har hun få minutter til sjøen, kafeer, butikker og turterrenget bak. Hun peker ut retningen. Først en liten sti ved siden av et overbygget postkassestativ, så går det oppover på asfaltvei mellom husene, før det går over til grus. Olaug holder mer enn gjerne samtalen i gang når hun går oppover. Fotografen fester en mikrofon til kanten på jakken hennes, for å fange lyden av en andpusten Olaug, men uten resultat. Olaug peser jo ikke. 

– Du er i god form! Er det deg og genene dine Henrik, Jakob og Filip slekter på? 

– Ha-ha. Jeg skal ikke ta noe som helst av æren for det de har fått til, sier Olaug og ler.

Men vi kan slå fast at hun liker å være i aktivitet. På søndager bruker Olaug noen ganger å ta toget ett stopp fra Egersund til Hellvik. Så går hun tilbake. Da går hun litt over en mil. 

Mistet to ektemenn

For ti år siden, fikk turgåingen en ekstra dimensjon. Mannen Reidar fikk kreft og etter et tungt sykeleie, døde han av sykdommen. 

Reidar var mannen som hadde fått Olaug til å ta med seg tre barn og flytte fra Båtsfjord i Finnmark til Egersund på slutten av 70-tallet. De bodde sammen i over tretti år.

– Det var jo fantastisk at han satset på meg og tre unger. Vi hadde det veldig godt ilag. Det var kjærlighet. 

Reidar og Olaug jobbet sammen med skipselektronikk i Egersund. De to hadde egen båt og reiste mye, både med båten og til Spania. Først bodde familien et sted der de ikke kunne se havet, men det gikk ikke for Olaug. De flyttet til et flott gammelt hus i Strandgaten. 

– Jeg var så glad den dagen vi flyttet til Strandgaten, og jeg kunne se sjøen og båtene som gikk forbi. 

Da Reidar gikk bort, ble sorgen og savnet stort. Olaug fant sin metode for å komme seg gjennom dagene. 

– Jeg gikk og gikk. Jeg kunne gå i timesvis. Slik bearbeidet jeg sorgen denne gangen, sier Olaug. 

Nå er Reidar med henne overalt på en måte. Et bilde av ham henger inni en liten skinnlomme, festet til nøkkelknippet hennes.

Da Reidar døde, var det ikke første gang hun ble enke. Allerede som 26-åring mistet hun sin første ektefelle Marvin, pappaen til Gjert Arne og søstrene Mette og Hanne Kristin. Marvin døde også av kreft. Barna var bare to, fire og seks år. Olaug måtte jobbe mye for å forsørge familien. Hun fikk god hjelp av venner og familie i Båtsfjord. 

Tårene kommer frem når vi spør om den tiden. Heller enn å fortelle, vil hun vise oss noe. Hun spretter opp og går inn på et annet rom i leiligheten. Etter en liten stund kommer hun tilbake med et perlekjede, med store hvite perler. 

– Dette kjøpte barna til meg den første morsdagen etter at mannen min døde. De hadde vært i butikken og valgt det ut selv. Jeg synes det var forferdelig stygt. Jeg har aldri brukt det. Innimellom tar jeg det frem for å vise dem. Da flirer vi mye av det.

Alle de tre barna bor i Sandnes og de aller fleste av barnebarna og oldebarna bor også der. Totalt har hun 17 barnebarn inkludert bonusbarnebarn og det 13.oldebarnet kommer straks. Hun ble bestemor allerede som 42-åring.  

– Når man blir bestemor kommer jo an på når man begynner! Det var vanlig å få barn tidlig på 60-tallet. Jeg har en stor familie og det er alltid mye latter og god mat når vi møtes, sier Olaug. 

Togturen til Sandnes tar bare femti minutter og innimellom overnatter hun hos familie når hun er på besøk.

Men det er Egersund som er hjemme, og her har hun ingen familie. I alle fall ikke en sånn tradisjonell familie. 

Venninne-familien

– Jeg har mange venninner her som også er innflyttere og vi er hverandres familie. Vi stiller opp for hverandre og møtes jevnlig. 

Hver fredag klokken 11.30 møtes fredagsgjengen på en kafé i sentrum. Dette har vært et fast tidspunkt i over 20 år, kanskje lenger. Olaug husker ikke helt når det startet. Noen har gått bort og nye har kommet til. I dag møtes fredagsgjengen på en onsdag for å kunne la seg intervjue og fotografere sammen med Olaug. 

Inne på Egersund Chocoladefabrik & co er seks damer på vei til å finne sin plass rundt bordet. En får hjelp med rullatoren. De fleste har bestilt belgisk vaffel. Tilbehøret er litt ulikt. Noen kjører uten noe på. Andre med is og sjokolade. Og så kommer innehaveren med en hel kanne med kaffe. Han kjenner disse damene. 

Uenige om farging av hår

– Ho Olaug var utrolig da jeg ble alene. Her er vi oss selv og har det artig sammen, sier Elsa-Brith Haugeland (79). Hun flyttet fra Andøya til Egersund omtrent på samme tid som Olaug. De to nordlendingene har hengt sammen siden da. Olaug selv kommer opprinnelig fra Napp i Lofoten.

Alle unntatt én av de seks, kom som innflyttere til Egersund. 

– Å være innflytter er ikke alltid helt enkelt. Det krever at du tar initiativ. Jeg setter enormt pris på vennskapet mellom oss venninnene. Jeg har en syk mann og da er det fint å ha et fristed som dette. Nå har Egersund blitt “Okka by”, sier Brit Tornes Thorsen (72). De andre nikker. “Okka” er dialekt for vår og brukes fra Hå i Rogaland til Mandal på Sørlandet. Det er ingen tvil om at innflytterne også identifiserer seg som eigersundere nå. Praten rundt bordet sklir over til noe annet som kanskje også handler om identitet. 

– Jeg farger ikke håret! Vi får en sånn fin glød i ansiktet når vi har helt grått hår, sier Brit og får støtte av tre-fire rundt bordet. Olaug er ikke enig. 

– Jeg er såå glad jeg kan farge det!  

– Skal dere møtes på fredag nå når dere har møttes i dag onsdag da?   

– Åja, selvsagt, kommer det unisont.

Olaug er glad i å tilbringe tid sammen med venninnene, men de får ikke være med på alt. De får aldri se en 1500 meter eller 5000 meter sammen med henne. Når barnebarna Jakob, Filip eller Henrik konkurrerer ser hun det enten hjemme fra godstolen alene eller sammen med nærmeste familie. 

– Jeg må få med meg hvert sekund av det som skjer. Jeg kan ikke bli forstyrret av noe, forklarer hun. 

Trøstet Filip i Berlin

Når vi spør om hvordan det er å følge de tre barnebarna i konkurranser, forteller hun om da hun trøstet Filip etter at han mislyktes på et forsøksheat på 1500-meter i Berlin. Han var så knust. Da ga bestemor ham en god klem. Bildet av klemmen står på kommoden på soverommet. 

I gangen henger et innrammet startnummer hun fikk av Henrik til jul. I samme gang henger det et fellesbilde av alle barnebarna i strikkegensere. 

– Det eldste barnebarnet mitt Marvin er basist i Kvelertak. Dere har kanskje hørt om det bandet? 

I en kurv i stuen ligger det et påbegynt strikketøy som skal bli til en julegave til et av oldebarna. 

Etter noen timer sammen med Olaug, legger vi merke til at hun alltid er på farten. Hun er plutselig borte ved kjøkkenbenken og henter fersk formkake, mens hun holder samtalen i gang.  

– Han Gjert tuller med meg!

Hun tar oss med over gangbruer og ned til sjøkanten, viser frem minnesmerke etter 22.juli og hilser eller prater med så å si alle vi møter. 

– Jeg liker å møte kjente og snakke! Sånn var det da jeg var innom Båtsfjord for to år siden også. Det føltes som om jeg ikke hadde vært borte. 

Det er på en måte havet som binder sammen alle de tre stedene Olaug har bodd – Lofoten, Båtsfjord og Egersund. Hun må se havet hver dag. Da føler hun seg hjemme og har ingen planer om å flytte på seg.  

– Han Gjert Arne tuller med meg og sier at det ikke blir så langt for meg å flytte neste gang – fordi sykehjemmet er nærmeste nabo her, sier Olaug og peker bort på det gule bygget langs elven og ler. 

---