– Her passerte det en hel reinflokk i går. Det blir spennende å se om de kommer tilbake i dag, eller om jeg kommer på skuddhold av elg. Som lagets eldste slipper jeg å gå veldig langt. Mens vi venter på at de andre finner postene sine, kan vi prate sammen litt lavt, sier Ola.

– Jeg ble født på Hagen gård, ti kilometer nord for Tynset, som yngstemann i en søskenflokk på fem. Jeg ble født klokka 14, mor måtte jo ta morgenstellet i fjøset først. Jeg har aldri vært morgenfugl!

Far var ingen jeger, han hadde nok med å være bonde, så det var først på 70-tallet jeg ble interessert i jakt. Det var min bror Per som fikk meg med. Han var åtte år eldre enn meg og leder av elgjaktlaget jeg fortsatt er med i. Nå er han dessverre død, men søstrene mine Ingunn, Arna og Gunvor lever og er i dag  93, 92 og 90 år gamle. 

I oppveksten gjorde jeg mye ugagn. Skolestua sto bare 150 meter hjemmefra, men jeg var alltid ute i siste lita. Skolen var fådelt og vi var bare åtte stykker i klassen. Vi sloss litt, kløv mye i trærne og lekte politi og røvere. Jeg var nok klassens apekatt, kløv alltid høyest. Det var noen ganger litt for høyt, da kom jeg raskt nok nedatt! 

Måtte mjølke før skoletid

Etter sju år på folkeskole ventet framhaldsskolen. Der hadde A- og B-klassene 75 prosent teori og 25 prosent praksis. A-klassen snekret, mens B-klassen, som jeg gikk i, hadde metallsløyd, eller smedskole, som vi kalte det. C-klassen hadde motsatt, 75 prosent praksis og 25 prosent teori. Jentene hadde håndarbeid, slik var det den gangen. Jeg syntes det var morosamt med metall, og tror fortsatt jeg kan smi og herde en meisel og en dor. 

Så måtte jeg jobbe hjemme på gården et år fordi ho mor kom på Stortinget. Hun var først innvalgt som vara for Senterpartiets representant fra Hedmark, deretter ble hun selv valgt inn som representant i fire år. Hun måtte bo i Oslo og var hjemme bare annenhver helg. Da hun gikk av motorvogna på stasjonen klokka ti fredag kveld måtte hun gå de to kilometrene hjem. Det var ingen som henta henne; «kjerringa kunne jo gå».

Les mer om Olas mor Karen Grønn-Hagen.

Foto på natta – sov på skolen

Realskolen tok jeg på Tynset, men jeg var en svært dårlig elev. Lekser har aldri vært min sterke side. Jeg hadde fått kjøpt meg et 35 mm-kamera med pengene jeg fikk til konfirmasjonen og var mer opptatt av å fotografere folk. Jeg fremkalte, kopierte og solgte bilder. Forstørrelsesapparatene bygde jeg selv, med gamle brilleglass som linser. Det fungerte fint, men etter å ha drevet på hele natta med dette, ble jeg jo litt trøtt på dagtid. I klasserommet satt jeg som oftest og sov inntil noen vekka meg. 

Lei av alt som het skolearbeid, ville jeg etter realskolen til sjøs. Først med skoleskipet Statsråd Lemkuhl, våren 1962 fikk jeg så jobb i Wilhelmsens rederi. Jeg var med  på en tur til Shanghai og tilbake, men da jeg ikke fikk den hyra jeg ville, sa jeg opp og flytta til mor i Oslo for å ta eksamen artium i stedet. Den ble tatt ved Bjørknes privatskole, det meste på ett år. Det var ikke så mange sikkerhetsforanstaltninger på Stortinget den gang. Jeg gikk ut og inn der som jeg ville, og ble godt kjent. 

Gift to ganger

Egentlig er jeg litt lat, men siden jeg også har hatt relativt lett for det, fikk jeg en grei eksamen. Karakterene var likevel ikke gode nok til at jeg kom inn ved Norges Tekniske Høgskole (NTH). I 1965 søkte jeg meg derfor til England og ingeniørstudiet i Sunderland. Her ble jeg allerede samme år kjæreste med Susan Little.

Vi gifta oss to ganger, først i England i 1970 og så i Norge et par uker senere, for vi måtte jo ha en fest her hjemme og. Sue, som hun ble kalt, var utdanna lærer. Hun fikk her hjemme først jobb på sykehusets laboratorium, deretter begynte hun som lærer ved Tynset videregående skole. Derfra gikk hun av som pensjonist, 62 år gammel. Sammen fikk vi en datter, Kristin, som også har gitt oss to barnebarn. 

I studietida jobba jeg hver sommer for Vassdragsvesenet på Hardangervidda. Da jeg som nyutdannet fikk tilbud om å jobbe som assisterende byggeleder for Savalen kraftstasjon, syntes jeg at jeg måtte takke ja. Senere ble jeg byggeleder. Deretter var jeg daglig leder for Harsjøens Entreprenørforretning i fem år og for Nordøstkonsult i 17 år. Gjennom dette fikk jeg være med på de fleste byggeprosjekter i regionen, deriblant som prosjekt- og byggeleder for Tynset Kulturhus.

Grep sjansen

Så, i 1993, ble vårt vante liv plutselig snudd om. Jeg hadde begynt å gå litt lei av hjemlige trakter, må jeg innrømme, da en kjenning spurte om jeg hadde lyst på noen ukers arbeid i Midtøsten. Firmaet Norconsult trengte en sjefsingeniør for bygge- og anleggsarbeider i forbindelse med et nytt landsdekkende televerk i Libanon, så to uker senere satt jeg på flyet til Beirut. Der var jeg først alene i et halvt år, før Sue og datteren vår kom nedover. Men Libanon er et svært frankofilt land, så da et fransk selskap halvannet år senere ønska seg jobben vi til da hadde utført, måtte vi bare akseptere det. Vi ble rett og slett kasta ut av Libanon. 

Livet er stort sett basert på tilfeldigheter. Det gjelder å gripe sjansen når den farer forbi, pleier jeg å si. Så også i 1995, da jeg midt under elgjakta ble oppringt av firmaet Norplan. De visste at jeg nylig var ferdig med det forrige oppdraget og lurte på om jeg nå kunne tenke meg en ny tur ut, nå for å gjøre forstudier for små vannkraftanlegg i Syria og Libanon? Ja, det kunne jeg jo. Snart reiste jeg derfor nedover igjen. Det var en fantastisk spennende tid, da de fleste, takket være blant annet Oslo-avtalen, trodde at nå går det mot fred i Midtøsten. Men mens jeg befant meg i Aleppo  fikk jeg høre at Rabin var skutt, og da forsvant håpet om fred.  

Livet er stort sett basert på tilfeldigheter. Det gjelder å gripe sjansen når den farer forbi,

Etter Midtøsten  fikk jeg jobb som prosjektleder for Norsk Folkehjelps aktiviteter i Tuzla, Bosnia Herzegovina.  Jeg begynte der et par måneder etter at Dayton-avtalen var underskrevet.  Den gjorde slutt på krigshandlingene i det gamle Jugoslavia, men det var ikke bare fredelig enda.  

Vel hjemme igjen ble jeg i 1997 daglig leder for entreprenørbedriften Johan Kjellmark på Røros. Der ble jeg i ni år. Like etter at jeg startet på Røros fikk jeg spørsmål om jeg kunne komme en tur til Nairobi for å bygge opp noen datasystemer for Norsk Folkehjelps kontor der. Det ble tre turer dit, og det ga meg fascinasjonen for Afrika.  Den siste perioden min som yrkesaktiv var jeg daglig leder i Janfire Norge AS, et nystartet firma som solgte fyringsanlegg og utstyr for biovarme. Gjennom livet har jeg også sittet som styremedlem for en lang rekke virksomheter og organisasjoner. 

Tuva har stålos

Nå er Tuva og elgen bare 200 meter fra oss. Mens hun forfølger det flyktende dyret og bjeffer, kalles losen løs, på drevet halsende hund. Hvis hun finner elgen og med bjeffingen sin får den til å stå i ro, kalles det stålos. Det høres det ut til at hun har nå.

Ingen varige forpliktelser

Når man skal bygge barneskoler i Malawi er byråkratiet nesten ikke-eksisterende. Det er det lokale skolestyret som bestemmer, og de står nesten i kø for å få oss til å bidra. 
Avtalen er at hvis vi skal bygge, må de som bor der skaffe murstein. Den lages lokalt, av leire som tørkes og brennes. Det gjør at landsbyen også får et forhold til skolehuset. Folk har vært med på prosjektet, ikke bare fått det givendes. Vi bygger og sørger for transport, men dere må selv sørge for murstein og sand. Dette tror jeg på!

Det samme gjelder med brønner. 424 stykker har vi skaffet til nå. De graves på dugnad av landsbyens folk, så kommer vi med fagfolk som ferdigstiller dem. Brønnene drives med en standard håndpumpe. En meget enkel affære, men den er effektiv og kan pumpe opp helt ned til 60 meters dyp. Men landsbyens folk skal være med på det som skjer. Det er et innmari viktig poeng for alle slik virksomhet. 

Bedra forholdende for en tredel

Vi holder oss stort sett i ett fylke, Nkhata Bay, og tar område for område der. Det finnes cirka 90 000 barneskoleelever der, og det er fortsatt mer enn nok å gjøre. Vi har hittil bedra situasjonen for cirka 30 000 elever, det vil si en tredel. Vi har også sørget for at lærerne får bedre forhold. Ekstra artig er det at elevene fra Nkhata Bay nå i vår hadde de beste eksamensresultatene i Malawi. 

Jeg har som prinsipp at jeg ikke skal være med i noe som går over lengre tid. Det er det mange som har brent seg på. Jeg leder prosjektene fra A til B, og vi påtar oss ikke drift eller andre vedvarende forpliktelser. Hvis jeg av en grunn plutselig må avvikle innsatsen, så avslutter de prosjektene vi har samlet midler til og så er de ferdig med det. Vi betaler ikke lærerlønninger og så videre, det er myndighetenes fordømte jobb. 

I dag har vi seks byggeplasser gående. Vi fikk støtte fra Norad i noen år, men så fant de ut at det var for mye jobb å følge opp slike små organisasjoner som oss, så da kutta de oss ut. Det er klart, vi driver så smått at jeg bokstavelig talt har kvittering på alt vi handler inn. Jeg fører inn i et stort regneark alt som kjøpes, fra spiker og sement til større ting.

I tillegg til det Arnstein bidrar med, samles det stadig inn penger lokalt. Barnehagene i Tynset har blant annet solgt boller og vafler og slik sponset en barnehage. Under årets spekematfestival på Tynset ble det holdt en veldedighetsauksjon, og de mer enn 200 000 kronene som kom inn ble øremerket ei ny fødestue i Kande.

Arnstein skaffer penga – jeg bruker dem

Det er dette jeg bruker det meste av tida mi på som pensjonist. Ulønna, humanitært arbeid. Hva som er drivkrafta? Jeg har lært mye gjennom livet, og bortsett fra tapet av kona mi, noe som var ganske tøft, har jeg hatt det rimelig greit. Nå vil jeg gjerne gi noe tilbake.

Jeg har eventyrlyst og er en evig entreprenør, som gjerne vil få til ting. Noe som vises. Det får jeg til når jeg kan produsere skolebygg en masse. Jeg har kunnskapene, etter hvert også erfaringene, og vet nå at dette kan jeg. Det skulle bare mangle at jeg ikke bruker de evnene jeg har. Du må heller ikke glemme at det vi gjør innebærer jækla mye moro også da!

Jeg vil holde på så lenge helsa holder, det kan ta slutt i morgen, men kan også gå en seks-sju år til. Jeg har ingen direkte arvtakere i prosjektet, så det jeg prøver å få til nå, er at en veldig flink gutt vi har sponset gjennom skolegangen, kan etablere et selskap sammen med ingeniøren vi nylig har ansatt. Da kan de kanskje videreføre det arbeidet vi har startet. Kanskje klarer vi 200 klasserom før jeg er ferdig. Men det er nevøen min Arnstein som skulle hatt medalje. Vi har et utmerket samarbeid. Han skaffer penga og jeg bruker dem. En helt fortreffelig ordning.

Studerte historie

Ung og nyutdannet var jeg i tvil om Tynset var et blivende sted. Men etter å ha hatt de første jobbene, fant jeg ut at dette er en fin base. Stort sett er jeg tre måneder i utlandet hvert år. Så vil jeg besøke jeg slekt og venner rundt om i Norge, være litt på hytta og deretter er det jakt. Vi kjøpte huset i 1975 og har bodd der siden. Der gjør jeg hva jeg vil. Jeg vet ikke om jeg bruker senga mi mer enn halvparten av året, men den står da der. Mange i min aldersgruppe har flytta inn i en enklere leilighet i sentrum, foreløpig er det utenkelig for meg. Men jeg forbeholder meg retten til å skifte mening. 

Skoletrøttheten til tross, så hadde jeg planer om å få meg et mellomfag før jeg fylte 70. Slik ble det ikke. Men jeg tok et halvt mellomfag i nyere afrikansk historie ved NTNU i 2002 og et halvt grunnfag i nyere historie to år før. Historie har alltid interessert meg, så det var morsomt. Når en jobber ute i verden er det viktig å kjenne historien for å forstå det som skjer i dag, det ser du godt både i Midtøsten og i Jugoslavia. Du må også kjenne og forstå historien for i rimelig grad kunne forutsi hva som skjer i morra. Det har jeg selv profitert på flere ganger, men jeg har også sett andre gå i baret, som det heter, fordi de ikke kjente forhistorien. 

Den ultimate konstruksjon

Som ingeniør har jeg alltid vært fascinert av bruer. Jeg synes bruer er den ultimate konstruksjonen. Den første større brua jeg jobba med var Å-brua som ble satt opp rundt 1980. Det er ei 100 m lang hengebru over Glåma. Vi demonterte ei gammel hengebru, forlenga den og monterte den opp igjen med nye tårn og kabler.  

På Neby har det vært bru over Glåma siden tidlig 1700-tallet. Den tredje ble revet i 1944.  Etter den sto det igjen to øyer som hadde vært fundament. Jeg syntes det ville vært fint med ei gangbru på dette stedet, og i 1990 laget jeg det første utkastet. Men den gang var det ikke penger til prosjektet, så det ble liggende, men tatt fram igjen med ujevne mellomrom. 

I 2009 ble ei 100 år gammel bru på Kvikne erstattet av ny. Bror min, Per N. Hagen var primus motor for dette prosjektet, men jeg ble med på det tekniske. En fersk ingeniør fra NTNU sto for beregningene. Han startet senere et konsulentselskap med kontor både i Spania og i Oslo. Vi har holdt kontakten, så han påtok seg senere arbeidet med beregningene for Neby bru for et meget hyggelig honorar. 

I 2016 kom vi endelig i gang på alvor. Takket være en enorm innsats fra lokalsamfunnet klarte vi å finansiere prosjektet. Sammen med brua ble det også opparbeidet 10-15 km med gangveger, mye av det med lys. Min oppgave var å gjennomføre bruprosjektet. Grunnstein ble lagt ned høsten 2019, og den 16. mai i 2020 kunne brua innvies. Arbeidet og leveransene til brua ble delt mellom lokale entreprenører og leverandører der alle leverte til redusert pris. Jeg var også sterkt engasjert i restaurering og gjenoppbygging av Vollan bru på Kvikne, som ble åpnet nå i sommer. Det var morosamt å få til.

Flere spørsmål

Husker du ditt første kyss? 
– Nei!

Du har vært med på litt av en utvikling? 
– Ja, fra hest og manuelt arbeid til AI.

Hvilken maskin har fått størst betydning for ditt liv? 
– Dataeksamen ble viktig – jeg har fortsatt min først maskin fra 1965.

Hva tenker du om kjønnsroller og likestilling? 
– Med tre søstre og ei aktiv mor lærte jeg litt om det.

Hvem er den viktigste person i livet ditt?
– Det må bli den nærmeste familien.

Hvilket forhold har du til dyr?
– Jeg har vokst opp med dyr, er glad i dyr og kan ikke huske å ha vært redd dyr.

Økonomi, hva har det betydd for deg? 
– Jeg har vært gjennom alle faser, fra å pante flasker som student til en komfortabel pensjonisttilværelse.

Betyr musikk og sang mye for deg?
– Vi var en syngende familie. Jeg har også vært med i kor et par ganger, men er ingen stor sanger.

Har du noen gode eller dårlige matminner? 
– Jeg husker seterkosten fra barndommen. Nå spiser jeg alt, inklusive insekter og edderkopper

Hvilke interesser og hobbyer har du?
– Teknikk, håndverk, historie og jakt.

Hvilke egenskaper har vært viktige for deg å ha gjennom livet? 
– Å finne løsninger, det være seg praktiske eller teoretiske

Hva slags menneske har du ønsket du å være?
– Et menneske som forsøker å gjøre rett for seg

Har du følt på ensomhet i livet ditt? 
– Når man bor alene, så er det klart at det kan føles ensomt noen ganger.  Da er løsningen å jobbe med et eller annet.

Hva er du redd?
– Nei, hva skulle nå det være?

Har du hatt noen særlige livsutfordringer?
– Nei, jeg har vel vært ganske forskånet for slikt

Hva tenker du når du ser deg selv i speilet?
– At jeg begynner å se et levd liv!

Hvilke sjanser tok du?
– Har vel tatt for få sjanser. Jeg er mest fornøyd med at jeg tok sjansen på en jobb i Libanon og la ned konsulentvirksomheten.  Det endret livet mitt.

Skulle du ha sett noe ugjort? Eller angrer du på noe?  
– Det har jeg nok fortrengt

Skam – hva forbinder du med det? 
– Når jeg har gjort urett mot noen.

Hva har vært det vanskeligste du har vært med på? 
– Jeg kommer ikke på noe som det ikke har vært mulig å finne en løsning på

Basert på dine erfaringer – hvilke råd har du til andre?   
– Ikke vær redd for å prøve noe nytt! Carpe Diem!

Hvilke tanker gjør du deg om framtida? Er det noe du drømmer om å gjøre? 
– Å fortsette arbeidet i Malawi, skaffe skoler og vatn til flere. Kanskje foreta flere reiser til fjerne mål.