Borgar Jølstad (85): Om begravelser, biler og bibelen

– Den første gangen jeg var med på å legge en avdød i kisten var jeg 18 år gammel. Jeg husker det godt, det var faktisk i nærheten her vi nå bor. Familiens begravelsesbyrå var enda ikke kommet helt i gang, så jeg var med som hjelper i et byrå drevet av mine foreldres venner.

Det var ikke første gang jeg opplevde døden. Mine besteforeldre gikk bort mens jeg var barn. At mormor døde hjemme, var ingen skremmende opplevelse, jeg var vel heller litt nysgjerrig på det som skjedde. I min barndom kunne de fleste som vokste opp på landsbygda oppleve døden slik, på nært hold, som en naturlig del av livet.

Men i byene døde stadig flere på sykehus. I en periode fra slutten av 50-tallet og utover trodde mange at de kunne skåne barna sine for noe vondt ved å holde dem unna død og begravelse. Så gjorde de dem i stedet en bjørnetjeneste.

Personlig opplever jeg det å ta barn med i begravelser som noe helt naturlig. Å kunne holde om den lille i en slik vemodig og trist stund, er godt og kan minne oss om at om én generasjon går, vil en ny komme. Men snakk med barna på forhånd, og forklar dem hva som skal skje. Det er viktig!

Jeg ble født hjemme på Bekkelaget i Oslo den 30. august 1937. Senere fikk jeg både en yngre bror og søster. Vi bodde i Jomfrubråtveien, rett ved huset der vår mormor og morfar bodde, med utsikt over hele Oslo-innseilingen. Vi bodde også på Ljabru en periode, før vi i 1944 flyttet til Grefsen.

Mine besteforeldre på farssiden drev en kolonialforretning på Grefsen. I 1944 kjøpte far både deres eiendom og en tilliggende. Som barn under krigen følte jeg meg godt ivaretatt, under trygge forhold, og jeg kom aldri tett på den tidens motsetninger. Det samme gjelder for min kone Aagot. Krigen for oss var ikke vanskelig.

En liten morsom sak må jeg likevel fortelle. Flyalarmen gikk, og vi var ute og lekte, vi var smågutter. Jeg var fem-seks år, min bror var to år yngre. «Nå må vi forte oss hjem», sa jeg. «Detta er farlig!» «Nei, detta er´ke farlig», sa bror min. «Jesus passer på oss!» Det hadde han lært av mor. Hun var svært opptatt av å lære oss å be.

Jeg jobbet som møbelsnekker inntil våre foreldre under en middag fortalte oss søsken at de ønsket å starte et begravelsesbyrå. Vi datt omtrent på ryggen da de serverte oss nyheten, den kom som lyn fra klar himmel. Men jo mer vi tenkte på ideen, desto bedre syntes også vi den var.

Jeg var på den tida veldig interessert i biler, og hadde lyst til å gå videre med det, men så sier fattern: «Du må bli med på dette, Borgar. Vi klarer ikke å gå i gang med dette hvis ikke du blir med.» Og slik ble det.

Mine foreldre hadde fått ideen nærmest som et kall. De var som meg og mine medlemmer av Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Våre barnebarn, og etter hvert oldebarn, får vi håpe, vil være femte og sjette generasjon i Frikirken.

Døden – et livsverk

Det ble starten, da var jeg 19 år. Siden den gang har det dreid seg om begravelser for meg. Vi startet Jølstad begravelsesbyrå på et nullpunkt i 1956 og siden har det utviklet seg til hva det er i dag.  

Far var veldig opptatt av det estetiske. Han var flink, hadde en god strek og tegnet veldig flotte møbler. Han hadde nok, som mange andre, vært i begravelser som kanskje ikke hadde blitt holdt slik han skulle ønske, og tenkt at kanskje det kunne være noe familien kunne drive med.

I begynnelsen av vårt firmas historie var jeg med som hjelpemann når vi skulle hente den avdøde. Man må alltid være minst to personer for å flytte den døde over fra sengen eller det stedet hvor vedkommende ligger og over i kisten. Den gang skulle man helst være litt eldre og mer erfaren for å ta samtaler med de pårørende, så det tok noe tid før jeg fikk slippe til på det området. I våre dager er mange av våre kolleger yngre, godt skolerte mennesker.

Har opplevd at noen har spurt: «Kan du gjøre dette da, du som er så ung?» Men også at en godt voksen person har kommet etterpå og sagt: «Dette ble så bra!» Apropos det, så husker jeg en enke som gikk rett på sak når det gjelder dette. Hun sa: «Hvordan kan De være prest, De som er så ung?» Hvorpå presten svarte: «Vi må jo begynne en gang vi og!

Transportbyrå

Transporten av en person fra stedet der han eller hun dør og til stedet der de skal begraves, har alltid vært en viktig del av ritualene rundt døden. På landet hadde folk i gamle dager ofte snekra sine egne kister, de sto klare på låven. Ved dødsfall brukte man hest og kjerre, ja lastebil også etter hvert, og fraktet selv sine døde til kirkegården.

Utover på 1900-tallet utviklet dette seg og det kom spesielle biler til formålet. Begravelsesbyråene oppsto, i starten særlig i byene, og håndteringen av dødsfallene ble stadig mer profesjonalisert.

I våre dager er mange ting mye enklere. Tidligere måtte vi sitte hjemme og passe telefonen når vi hadde vakt. Med mobiltelefonen endret mye av det seg til det bedre, men avtalene vi har med flere av politidistriktene, for eksempel her i Oslo, er ganske tøffe. Vi må kunne stille opp på stedet i løpet av en halv time med en spesialbil til formålet, ferdig påkledd i dress. Det er ganske krevende.

Bilene må også være i god stand. Siden jeg alltid har vært interessert i biler, ble det naturlig for meg å følge opp kjøretøydelen av virksomheten spesielt. Selv i de årene jeg fungerte som daglig leder i firmaet, viet jeg bilholdet vårt særlig oppmerksomhet.

Kongelige kunder

Etter hvert som byråets biler ble flere, steg også behovet for vask og vedlikehold av bilparken. Da startet jeg et verksted sammen med en kollega som var utdannet bilmekaniker. Vi ble godkjent av Biltilsynet og drev i en periode ganske stort, også med produksjon og salg av tilpassede begravelsesbiler til andre byråer. Vi kappet bilene i to, forlenget en del standardkjøretøy og innredet dem. OBJ Marketing het firmaet.

Jeg og en kamerat hadde også agentur for flere kjente bilmerker, deriblant Cadillac begravelsesbiler, originalbygget fra Amerika. Jeg har vært hos Kongen flere ganger. Vi har levert Limousiner til Kongehuset i garasjen der oppe. De bruker ikke bilene i dag, men jeg vet at de har dem.

Har bransjen noen høysesong?
Egentlig ikke, men i gamle dager var det mest travelt like etter jul, i januar måned. Det har jevna seg ut, men fortsatt har vi generelt mye å gjøre i begynnelsen av året. Tidligere hadde vi alltid full rulle hver fredag, fordi folk kom langveisfra for å delta i seremonien. Nå har det også jevnet seg ut litt.

Vår største utfordring er at det går så opp og ned. Noen uker har vi mange flere dødsfall enn i andre. Det kan være vanskelig mht rett bemanning. I løpet av et år dør det cirka 4500 personer i Oslo-området. Av disse bistår vi cirka 1600. Vi har jobba hardt for en markedsandel som det. Det er ikke uten grunn at det for eksempel i Nytt på nytt, når det blir snakk om begravelser så snakker de om Jølstad. I vårt område er det nærmest synonymt. Vi som er målestokken. Slik har det vært i mange år. Det har da også vært målet vårt. Men så må vi også passe på at alt vi gjør står seg. Det er oss de ser på først. Så vi må være så transparente som mulig.

Kan noe gå galt?
Vi gjør også feil, selvfølgelig. Det er mennesker som jobber her. Men folk er forskjellig, så det har også ulike former for konsekvenser.

Har du noen eksempler?
Midt i det å drive med triste ting, som begravelser kan være, så har jeg selv hatt mye glede av de gode historier, selvfølgelig avpasset situasjonen. Og ja, jeg kunne skrevet en bok om hendelser som opplevdes som tragiske der og da, men som vi alle kan smile av i etterkant. Av personvernhensyn vil jeg dessverre ikke gjengi dem her.

Ekspansivt byrå

Etter at foreldrene våre døde, var vi tre søsken som eide og drev byrået sammen, inntil vi en dag fikk tilbud om å selge hele virksomheten til en amerikansk begravelseskjede som ville utvide sin virksomhet til Europa. For å komme i gang ønsket de seg blant annet Jølstad, bransjens største enkeltforetak i Skandinavia. Av flere årsaker takket vi ja til deres tilbud. Det var kanskje rett tidspunkt å gjøre endringer på.

Men så grove var amerikanerne i sine bestrebelser på å bli verdens største, at driften gikk over styr allerede tre år senere. Etter å ha levd på en høy fot, med privatfly og greier, måtte eierne avvikle sitt Europeiske eventyr. Daværende administrerende direktør fikk i oppdrag å selge byrået til de han ville. Jeg svarte ja da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å bli med igjen. Eierandelen på cirka 20 prosent, som jeg fikk overta for en pris jeg var fornøyd med, er noenlunde det familien fortsatt eier.

Vi er ikke lenger et familieselskap, mine søsken er blant annet helt ute. Men vi er de største aksjonærene og to av mine sønner arbeider her fortsatt. Styreleder er også aksjonær. Det har vært viktig å knytte til oss et godt styre, som tar riktige og kloke avgjørelser når vi er så store som vi har blitt i dag. Vi er i dag 110 ansatte rundt om i landet.
Vi kan begravelser.

Jeg var selv med i styret til jeg var 75 år gammel, det var hyggelig. Men da tenkte jeg: Nok er nok.

Flere spørsmål

Husker du ditt første kyss? 

Jeg må medgi at jeg hadde kysset før jeg møtte Aagot, men ja, jeg husker godt første gang vi kysset. Det skjedde én uke etter at vi møttes første gang, og det smakte godt! Jeg hadde sett og beundret Aagot på avstand, vi hadde blant annet møttes på en ungdomsleir. Jeg spurte derfor en god, felles bekjent av oss, om hun ikke kunne ordne et møte. På den tida var jeg elev ved Otto Treiders Handelsskole, så vi møttes der, i rundkjøringen på Bislet en novemberkveld i 1956. Aagot var svært beskjeden, men vi rusla oppover Thereses gate og hadde ikke gått mange meter før jeg tok handa hennes forsiktig. Siden har det vært oss to – vi har vært sammen om alt.
Aagot arbeidet da vi møttes som sykepleier, men hun ble snart trukket inn i byrået. Mens jeg var på farten i forbindelse med arbeidet, fulgte Aagot opp hjem og barn. Aagot har i alle år vært en fantastisk hustru. Nå trenger hun meg.

Hvilken holdning har du hatt til likestilling?

For mange år tilbake var jeg kanskje litt konservativ, men jeg har alltid ment at kvinners gjøremål har vært like viktig som mannens. I kirkelig sammenheng var det ikke like selvfølgelig med kvinner i rollene som prester, biskoper og eldste. Men jeg har endret synet mitt også på det. Nå ser jeg at kvinner er minst like gode som menn, også i disse rollene.  

Har du et forhold til musikk? 

Ja, vi spilte mye sammen hjemme i min oppvekst. Muttern var en dyktig pianist, som også underviste, og fatteren var flink på cello. Selv tok jeg undervisning på fiolin hos Barrat Due, men det er flere år siden sist jeg spilte noe nå.

Hva tenker du om den tekniske utviklingen du har vært vitne til?

Utviklingen på dette området har jo vært helt enorm! Tele-teknikken, fra de gamle telefonene til vi i dag kan nå hele verden på et øyeblikk er også svært fascinerende. Jeg bruker data ganske mye, det er utrolig hva vi kan få til. Den første gangen vi installerte data i begravelsesbyrået måtte vi sette av et stort rom til formålet. Nå har jeg tilgang til mye mere datakraft i den lille telefonen jeg bærer i lomma. Utviklingen er nesten skremmende, men brukt til noe godt er det veldig bra!

Har du noen interesser eller hobbyer?

Som en veldig teknisk interessert person har jeg vært glad i alt som heter maskiner, men bilen har vært særlig interessant for meg. Jeg liker biler med litt låt, og har blant annet hatt flere Porscher opp gjennom årene. Nå har jeg en hybrid, Porsche Panamera, med en treliters V6-motor på 750 Newton med 540 hester og firehjulstrekk. Men jeg savner fortsatt den siste 911-en jeg hadde tidligere.

Har du lest mye?  

En del. Jeg har aldri vært noen lesehest, men følger med og føler meg rimelig godt orientert. Jeg leser nyhetene pluss litt religiøs litteratur, men har ingen bok på nattbordet som jeg kan oppgi.

Hva er det vanskeligste du har vært med på?

Det er når jeg har opplevd konflikter med andre mennesker. Spesielt når jeg som leder møtte mennesker som ikke evnet å innse egne feil eller å tilgi. Uvennskap, og til dels hat, kan hos enkelte få så stor plass at de låser seg helt. Slike hendelser skulle jeg gjerne vært foruten.

Har det økonomiske vært vanskelig noen gang for deg og familien? 

Det har vært tider hvor vi måtte være veldig bevisste på livsstilen vår og forbruket, men i det store og det hele har det gått rimelig bra må jeg si. Som pensjonist er vi jo så heldige å få trygd inn på kontoen hver måned, i tillegg til en pensjonsordning vi selv la til rette for. Vi har det greit og er takknemlige for det.

Det er flere som har sagt til meg: «Du har satsa på en riktig jobb.»  Ja, svarer jeg, så lenge du oppfører deg ordentlig og gjør en god jobb, så tror jeg det. Men det er også i vår bransje stor konkurranse, og større nå enn noen gang. En ting er å drive et selskap opp, slik vi har klart. En annen ting er å holde et slikt nivå. Det er ganske krevende.

Vi har en god forretning, med mange oppdrag. Resultatet blir bra. Jeg tør også si at vi er opptatt av at våre ansatte skal ha det bra. I Jølstad-systemet sier vi at de ansatte er vår eneste ressurs. Man kan ha så fine biler som man bare vil og så flott utstyr som bare det. Men uten gode folk på jobb nytter det ikke. Da må man også tilby dem skikkelige betingelser.

Har du kjent deg ensom?  

Aldri!

Hva er du redd for? 

Ingen ting!

Hvilke sjanser er du fornøyd med å ha tatt?  

Vi gjorde for noen år siden noen eiendomsinvesteringer i forbindelse med byråets lokaler. Kona mi var ganske spørrende til det, men jeg tok sjansen. Det viste seg å være riktig.

Angrer du på noe du ikke gjorde? 

Nei det gjør jeg ikke, men skulle jeg startet på nytt, og vet hva jeg vet i dag, kunne jeg kanskje ønsket meg en noe mere teoretisk utdannelse.

Hva tenker du når du ser deg selv i speilet? 

Ha, ha. Da får jeg si som en god venn av meg pleide, han er nå død. «Når jeg våkner om morgenen ser jeg meg i speilet og sier: Hyggelig å se deg! Dette blir en god dag!»

Skam – forbinder du noe med det begrepet?

De fleste av oss kjenner vel det. At man har gjort noe eller sagt noe som var direkte dumt, noe som ikke burde vært sagt eller gjort. Det kan medføre skam. For egen del har jeg heldigvis fått nåde til å be folk om å tilgi meg, dette burde jeg ikke gjort. På den måten har jeg fått rettet opp det som skjedde og kunnet gå videre.

Er det noe du drømmer om å gjøre i årene som kommer? 

Nei, i min alder drømmer jeg ikke så mye. Jeg har hatt drømmer, mange har jeg fått oppleve gjennom livet. Kona mi, familien, vennene våre. Jeg har det bra som jeg har det.  Skjønt noen drømmer bør vi vel alltid ha – om vi er unge eller gamle. Men å sette ord på det er vanskeligere. 

Hva er det beste rådet du kan gi de som nå vokser opp?

Jeg har som nevnt et sterkt forhold til troen og skriften, og i den store boka, som Per Arne (Dahl, red. anm.) kaller den, står det et sted: «La alle mennesker få merke at dere er vennlige.» Ordet vennlig er så innholdsrikt, i dette ligger å være snill, god, omtenksom og omsorgsfull. Da blir det jo bra da! Tenk om verden var slik.

Har du planlagt din egen begravelse?

Ja, det har jeg gjort mange ganger. Sønnen min har allerede lagt alt inn på pc-en: Hvilke salmer jeg ønsker meg, blant annet. Men annonsen må de etterlatte ordne. Når jeg er borte, er det uansett ungene som bestemmer. Hvis de vil endre på noe, må de gjerne gjøre det. Men dette er mine ønsker.

I den forbindelse kommer jeg på en annen liten historie. «Har du kista stående klar, du?», sa en mann til en annen i ei bygd et sted i Norge. «Ja, du skjønner det», svarte mannen. «Rett som det er står du der, og rett som det er, ligger du der. Og har du ikke noe å ligge i da, så står du der.»