Mari Bjerland visste i sine første 50 år ikke annet om sin opprinnelse enn at hun fire år gammel ble adoptert til gården Øvrebø i Vest-Agder.
Dåpsattesten, som presten i bygda skaffet henne i 1991, satte Mari på sporet av sin bakgrunn. Noen år senere fant NRKs Tore Strømøy hennes amerikanske halvbror.
For den travle 12-barnsmoren har håndarbeid vært en livslang interesse. Hun har brodert 17 bunader og strikket setesdalskofter til etterkommerne, totalt mer enn 100 setesdalskofter.
83 år gammel ble Mari hardt kvestet i en bilulykke. Livet hang lenge i en skjør tråd. Utrolig nok kom hun seg på beina igjen. Det er en driftig lefsebaker vi møter drøyt to år senere.
Mari (85): Når man har noe å gjøre går tida godt
– Jeg ble født i Nes på Romerike den 19. juli i 1937, det samme året som kongen og dronninga. Jeg var adoptert hit til Øvrebø av Olav og Inga Øvrebø, men hjemme skulle det ikke prekes om det. Jeg var bare en «lausunge», som det het seg før i tida om barn som manglet deler av sin historie. Det var barna mine som, da de ble store, begynte å mase på meg. «Vil du ikke finne ut mer om hvor du kommer fra? Kanskje du har en rik onkel i Amerika», spøkte de. «Å, langt i fra», svarte jeg.
Til sist spurte jeg likevel presten her i bygda om hjelp. Kanskje kunne han finne ut noe om bakgrunnen min. Det var han som fant dåpsattesten for meg i 1991.
Jeg var bare en «lausunge», som det het seg før i tida om barn som manglet deler av sin historie.
Attesten viser at jeg ble døpt i Nes kirke da var jeg ett år. Det er ei stor og flott kirke på Romerike, jeg har vært der. Av attesten fikk jeg også vite navnene på de biologiske foreldrene og besteforeldrene mine. Trolig var det jordmor som passet på meg det første året, det er hun som står oppført som fadder. Etter dåpen ble jeg sendt på barnehjem, det var der mamma og pappa hentet meg.
Jeg fikk to søsken til og var selv med for å hente min lillebror Helge i Oslo i 1944. Han lå i en stor sal og jeg husker at vi fikk se kapellet der han var døpt. Han var så liten og svak, og kunne fortsatt ikke gå. Han måtte få loff hver dag, husker jeg. Tre år senere kom søster Bjørg til Øvrebø, hun var da sju år gammel.
Fra v.: Inga, Bjørg, Mari, Helge og Olav Øvrebø.
Fortiet tema
Foreldrene våre var gamle, far var født i 1880 og mor i 1889. Men vi hadde en veldig god oppvekst, foreldrene våre var så glade og greie med oss. Alle her i bygda visste at vi var adoptert, men ingen sa noe om det. Det var et tema som ikke skulle snakkes om. Flere av våre foreldres søsken hadde vært i samme situasjon, så vi hadde fettere og kusiner som også var adoptert.
Min far var glad i å reise, så vi var ofte i Oslo, hos noen venner av mine foreldre som bodde på Rikshospitalet. De kan ha hjulpet til med adopsjonene også, for foreldrene våre var jo egentlig for gamle. Far var 60 år gammel da de «fikk» meg.
Jeg gikk på skole i Øvrebø. Det var en liten skole i hver krets, der elevene i småskolen og storskolen gikk på skolen hver sine dager.
På gården hadde vi seks-sju melkekyr, høns og gris. Vi hadde traktor også, som far fikk fra Amerika. Det var den første traktoren på Sørlandet, en Allis-Chalmers som i dag står på museet her i bygda.
Satt i arbeid som barn
Vi måtte alltid hjelpe til. Jeg var eldst, så jeg satt og styrte traktoren fra jeg var fem-seks år gammel. Jeg husker at en nabo sa: «Traktoren gikk og gikk, men jeg kunne ikke se at det satt noen på den.» Men jordene våre var flate og greie, så det gikk fint å styre, selv for ei lita jente som meg.
At jeg var adoptert fant jeg ut først da en venninne av meg fikk en bror. Mor kunne jo ikke kunne ha født meg, det var hun for gammel til. Man kan ikke få barn etter at man er 50, hørte jeg.
Far hadde sagbruk. Fordi han ikke hadde bil, reiste han rundt med sykkel for å gjøre avtaler om kjøp av tømmer som han skar til materialer. Jeg var ofte med han på sykkelen. Snill som han var, stoppet han hvis jeg så noen blomster i veikanten som jeg ville plukke med meg.
Jeg vokste opp under krigen, men vi hadde det likevel godt. Takket være dyra hadde vi både smør og melk. Ofte reiste vi til byen for å dele med venner der. En gang ble vi stoppet i en kontroll. Tyskerne ville undersøke om vi hadde noe ulovlig med oss. Da ropte broren min: «Mamma, du må passe godt på eggene!» Men det gikk bra, heldigvis.
Drømte om utdanning
Etter grunnskolen gikk jeg et år på Birkeland folkehøgskole. Deretter ble det husmorskole i Vigeland, rett ved Mandal. Jeg tok husmorskolen også, fordi jeg hadde lyst til å bli sykepleier, men kjæresten min, Torleiv Bjerland fra nabobygda Hægeland, var åtte år eldre enn meg og hadde ikke lyst til å vente på meg i tre år. Det ble til at jeg droppa drømmen om utdanning. Jeg fikk det bra likevel.
Vi gifta oss i 1955 og bodde først et år på loftet hjemme. Deretter passa vi på gården til min manns bror i et år. Men så ville min far at vi skulle flytte tilbake. Vi hadde allerede fått vår førstefødte, en gutt, da vi overtok gården hjemme. Det var egentlig Helge min bror, som skulle hatt gården, men han reiste til sjøs like etter konfirmasjonen. Skipet lå i den persiske gulf da han døde av en blindtarmbetennelse. Han ble 16 år gammel, vi fikk hjem bare ei urne.
Da jeg var 23 år gammel døde min far, tre år senere døde mor.
Det var ikke dyr på gården lenger da vi overtok, så det skaffet vi oss etter hvert. Fem-seks kuer, som jeg i begynnelsen melka for hånd. Gris og stuter ble det også, og snart bygde vi et nytt fjøs, slik at vi kunne holde flere kyr. Mannen min styrte fjøset og jeg hadde høns.
Guttene var med sin far i fjøsstellet på kveldene.
Fem faste spørsmål
– Hva er et godt liv for deg?
Det er å få være frisk og ha det godt.
– Hva tenker du om egen kropp og helse?
Jeg har vært på sykehus bare én gang på sykehus utenom fødslene. Så jeg har vært voldsomt frisk og god.
– Hva er ditt sterkeste minne:
Det var når jeg fikk min bror, tror jeg.
– Hva tenker du om din egen identitet?
Det var et litt vanskelig spørsmål. Men jeg har alltid likt å arbeide, og har følt meg mest knytta til hjemmet.
– Hva har vært din rettesnor for livet?
Jeg legger alltid dagen i Guds hender og prøver å leve etter bibelens lære. Jeg tror på Jesus, har gått mye i kirken, og drevet med søndagsskole, barneforening og misjonsforening der.
– Hva tenker du om døden?
Jeg vil til himmelen, og det håper jeg også for alle mine!
Grøt på kirkedagen
Torleiv og jeg fikk 12 barn i alt. Det ble ni gutter og tre jenter, men aldri tvillinger, som jeg ønsket meg. Jeg kledde kanskje derfor de to eldste guttene helt likt da de gikk på skolen.
Da jeg var 45 år, fikk vi yngstegutten Sigmund.
Aldersspennet mellom barna ble jo stort, så en gang da fire år gamle Sigmund hørte at den eldste sønnen min kom inn og ropte «mamma», spurte han vantro: «Er du mamma til han au?»
Hvordan jeg klarte å holde en familie med 12 barn med mat? På gården hadde vi dyr som ble slaktet, så kjøtt var det god tilgang på. Vi slakta gris, hadde mye elgkjøtt og jeg laget alltid en god potetmiddag. Jeg pleide å lage ei stor gryte med poteter og grønnsaker. Unntatt på søndager. Da laga mannen min grøt, slik at jeg fikk gått i kirken.
Så lenge ungene var små, måtte jeg være hjemme når de kom hjem fra skolen, men etter hvert påtok jeg meg litt jobb utenfor hjemmet i tillegg. Jeg var hjemmehjelp og vasket i Øvrebø kirke fra 1996 – 2007. Deretter ble det noen års arbeid på Hægelandsheimen. Da strikket jeg blant annet kofte til kolleger som skulle på sykkeltur til Danmark. Og fortsatt vasker jeg alle konfirmantkappene hvert år.
Drømmen om en bror
I oppveksten og årene som kom, var jeg ikke så opptatt av å finne ut hvem foreldrene mine var. Men når barna ble store, begynte de å mase på meg. Jeg pleide å si at jeg var en lausunge, så de begynte å si: «Du kan jo ha familie du og. Tenk om du har en onkel i Amerika som er rik». Langt ifra, sa jeg.
Noen ganger når jeg så en kjekk kar på gata, tenkte vel og at han kanskje kunne være min bror. Men det var først etter at presten fant dåpsattesten min, at jeg fikk vite navnet på min mor og mine besteforeldre.
Gjennom Tore Strømøy og Tore på sporet-program viste det seg dessuten at jeg hadde en åtte år eldre bror. Vi hadde samme mor, men forskjellig far. Opplysningene var lenge vanskelig å få verifisert. NRKs researchere fant riktig nok fram til en kusine av meg, men hun ønsket ikke å bidra til at sannheten kom opp i dagen, hun hadde lovet å gå i graven med den. Men så fant de andre måter å undersøke forholdene på. Da de til slutt ringte til broren min, fikk han helt sjokk. «Uff, så leit», sa han. «Dette skulle jeg ha visst for lenge sida.»
Jeg var helt uvitende om alt dette da jeg en stund senere ble invitert til Trondheim. Jeg tok med sju barn oppover og det var så spennende!
Senere har jeg vært ni ganger i Amerika og han på fire besøk her. Det har alltid vært moro å møtes, selv om det var litt vanskelig å snakke sammen. Jeg prøvde å ta engelskkurs, men det måtte jeg gi opp. Og min bror hadde glemt alt det norske. Joe hadde arbeidet som prest hele sitt voksne liv, det blir man ikke «RIK» av i USA, men han hadde også en kiosk som han fikk noe ekstra inntekt av.
Nøstet opp søsknenes historier
Historien viste seg å være slik: Mor hadde i yngre år reist til sin norske kjæreste i Amerika. De giftet seg og fikk en sønn, Joe Torbjørn Lindsoe, men han ble aldri registrert i Norge. Så ble mor dårlig, da tok hun Joe med seg og reiste hjem. De fikk bo sammen med besteforeldrene våre i ei stor blokk med ti etasjer, som bestefar eide.
Etter en tid ville Joes far ha sønnen sin tilbake til Amerika. Han ga en sykepleier lønn for å følge gutten «over dammen». Pleieren tok imot pengene, men forlot båten allerede i Stavanger, så åtte år gamle Joe ble helt alene under overfarten. Han husket ikke lenger sin far og forsto ikke noe av det som skjedde.
Han fortalte meg at han hadde hatt traumer på grunn av dette hele livet. Joe beskrev etter våre møter hele historien i boken Found … But, Not Lost. The Story of Joe Lindsoe and his Sister, Mari Bjerland.
Men for en uke siden fikk jeg mail med det sørgelige budskapet om at min bror døde 10. april i år, han var da 93 og et halvt år gammel.
Min egen historie startet med at mor ble gravid mens hun var innlagt på et psykiatrisk sykehus. Dette var både for henne selv og familien en stor skam. Da hun begynte å bli tjukk, ble hun sendt til doktor, med mistanke om at hun kunne ha fått kreft. Da de forsto hva vektøkningen skyldtes, ville de ta meg vekk, men svangerskapet hadde allerede kommet så langt at det ikke lot seg gjøre. Det var en pleier på det psykiatriske sykehuset som hadde gjort henne gravid.
Bestefar drev en forretning. Han pleide å kjøpe melk i Nes, så han kjente noen på en av gårdene der som han kunne sende henne til. Mens mor gikk gravid, bodde og arbeidet der. Alt skulle være hemmelig. Og min bror visste ingen ting.
Da de forsto hva vektøkningen skyldtes, ville de ta meg vekk …
Ulykken
Jeg har alltid hatt god helse og aldri vært syk. På sykehus har jeg tidligere i livet bare vært én gang, for lumbago. Men på morgenen den 14. oktober i 2020 havnet jeg i en bilulykke. Jeg var tidlig ute fordi jeg skulle bake lefser, da bilen min skled over den islagte kjørebanen og traff fronten på en møtende bil.
Barnebarnet mitt Asbjørn var en av de første som kom til. Han så med en gang at det var bestemors bil som hadde kollidert. Ei dame holdt hodet mitt da dattersønn min kom fram. Jeg var nok i sjokk, for «hun prekte i ett sett», fortalte han sin mor.
Omfattende skadet ble jeg først kjørt til sykehuset i Kristiansand, deretter til Ullevål sykehus i Oslo. Magen min hadde sprukket, slik at mellomgulvet la press på lungene, og de fant brudd både i ribbeina, brystbeinet, ryggen, en arm og i nakken. Jeg lå i koma i nesten fire uker.
Ungene kom og gikk utenfor sykehuset, men på grunn av koronapandemien fikk de komme inn bare én om gangen per dag i maksimalt én time.
Men det gikk heldigvis bra, og da jeg kom hjem etter et to måneder hadde ungene lagt ut rød løper for meg, og huset var ferdig pyntet til jul. Siden har jeg slitt litt med nakken et par ganger, men etter å ha vært hos fysioterapeuten har det gått over igjen. I dag har jeg nesten ingen plager. Det er utrolig rart å tenke på så lite vondt jeg har hatt etter ulykken.
Så for to og et halvt år siden dro jeg til Arendal for å kjøpe meg en ny bil. Jeg kjører bare til kjente plasser og aldri i mørket. Bortsett fra han ene som bor i Oslo, har jeg alle barna boende på strekningen herfra til Kristiansand.
Mange interesser
Jeg har alltid hatt mye å drive med. Jeg vever blant annet, se så fint garn jeg har liggende. Jeg har plantefarget det selv, for å få fram denne fargen har jeg brukt blåbær.
Jeg har holt utallige kurs i lefsebaking opp gjennom årene, og fortsatt baker jeg Hardangerlefse to ganger i uka til kafeen Påfyll i Frivilligsentralen.
Bygde hus selv – 80 år gammel
Mannen min døde i 2015. Han jobba dugnad med å fyre opp en bakerovn da han falt om og døde. Det var et sjokk, og ble en brå overgang, men jeg har mange barn jeg kan støtte meg til og føler meg aldri alene. Vi hadde snakka om å bygge hus før han døde, han hadde så lyst til å bo et sted det var varme i gulvet. Jeg gikk derfor løs på prosjektet selv, og flytta inn her den 14. april i 2018, den vi kalte flyttedagen i gamle dager.
Jeg har i dag 40 barnebarn, 45 oldebarn og åtte bonusbarnebarn og oldebarn. Hele storfamilien samles til fest 2. juledag hvert år. Da er det tre av barna med ektefelle som steller til. Dette går på omgang. Vi må leie lokale, Hægeland menighetshus eller Øvrebø-hallen er store nok. Da er vi mellom 120 – 140 personer.
PÅ 85-års dagen min i 2022 stelte alle barna til fest for meg på Hægeland menighetshus. Da var alle barn, barnebarn og oldebarn med ektefeller, samboere og kjærester invitert. Med min søster og svoger pluss mine barndomsvenner var vi 142 gjester.
Jeg har i dag 40 barnebarn, 45 oldebarn og åtte bonusbarnebarn og oldebarn.
Dette med gaver kan være en utfordring når man har så mange å gi til. Men jeg har et eget system for det. Helt fra mitt eldste barnebarn ble født i 1979 har jeg til deres første jul gitt dem en sølvteskje. Det har jeg holdt på med til de har 12 stykker hver. De får gave til årsdagene sine også. Jeg går i bursdag nesten hver eneste uke og helg hele året. Det setter de pris på.
Ofte har de fått noe jeg har laget selv. Jeg har sydd to barnebunader, ti herrebunader og fem dagebunader, alle fra Vest Agder.
Men jeg ble født og levde mine første år på Romerike. Selvfølgelig måtte jeg skaffe meg en Romeriksbunad også. Det er den eneste jeg ikke har sydd selv.
Det første året jeg reiste til min bror i Amerika hadde jeg med ei rosemalt kiste full av kofter til Joe og hans familie.
Jeg har også vært med i bygdekvinnelaget og holdt kurs i lefse- og flatbrødbaking i alle år. Ja, jeg har vært studieleder for andre kurs og. Nå er jeg med i et kor som heter Finnmarskvennene. Vi reiste blant annet til Grimstad for å synge i fjor høst.
Så gikk jeg på kurs i rosemaling. Alle barna har fått hver sin kiste. Har ellers drevet med møbeltapetsering og så har jeg vevd tepper. Jeg er glad i å fotografere og lager selv kalendere til 50 personer til jul.
Jeg liker ikke å strikke for hånd, men ved hjelp av en strikkemaskin har jeg strikket over 100 setesdalskofter. Arbeidet går litt raskere med maskin, men det er fortsatt mye arbeid med monteringen. Det siste jeg har strikket er åtte Marius-gensere. Da gikk maskinen i stykker. Den var vel helt utslitt.
Hvordan jeg har fått tid til alt dette? Når man har noe å gjøre går tida godt.
Mari Bjerland