Kristian (85): Et liv blant årringer

At helsa satte en stopper for skogsarbeid, hindrer ikke Kristian Tørudstad i å utrette noe for andre. Han har tilrettelagt mil etter mil med stier og løyper. Innsatsen har satt spor, bokstavelig talt: «Krestjan-løypa» i Bjønnåsen.

Kristian Tørudstad, eller Krestjan, som man sier i Brumunddal, har bodd i Nybygda i hele sitt liv. Han så dagens lys i foreldrenes stue samme sted. Foreldrene Børe og Olga drev et lite småbruk.

– Han far jobba i tillegg med bygdeslakting og ved. Mor arbeidet hjemme i alle år, men det var´n far som bestemte.

Vi var sju barn, seks gutter og ei jente, og jeg gikk på Mauset skole fra jeg var sju til jeg var 14 år. Den sommeren jeg ble konfirmert, jobba jeg på ei torvmyr i nærheten. Der tjente jeg mine første egne penger. For dem kjøpte jeg meg en sykkel, slik at jeg kunne komme meg litt ut i bygda og se etter kvinnfolk, hehe.

Den neste vinteren jobba jeg og to av brødrene mine i tømmerskauen med far. Vi hogg nær 120 kubikk ved den vinteren. Tømmeret ble felt og kvistet i hele lengder. Så kom det folk fra Langmoen Bruk med merkeøkser og slo et øksehogg i hver side. Jobben min var å kappe tømmeret mellom merkene. Lengden på stokkene varierte, men det var 25 øre for hvert kapp.

Det skulle være OL i Oslo den vinteren. For pengene jeg tjente kjøpte jeg meg en OL-dress og et skjerf med OL-ringene på. Og så reiste jeg til Oslo, der jeg innlosjerte meg privat.

Det var stort å få se min store helt, skogsarbeideren Hallgeir Brenden i aksjon. Jeg husker enda hva det sto over hele forsiden i Hamar Stiftstidende da han hadde vunnet 18-kilometeren: «Hallgeir Brenden skrev norsk skihistorie med gullskrift». Jeg så at de tok sølv i stafetten. Det var bare svenskene som slo oss den dagen.

Livet i skogen

Etter å ha jobba for far en vinter, fikk jeg jobb i Furnes allmenning. Der drev jeg som tømmerhogger helt til jeg i 1970 begynte å jobbe for Mjøsen skogeierforening.

Jeg begynte å trene som ung, det lå også mye trening i å felle store trær med buesag. Arbeidet var hardt, men sunt. Jeg har aldri hatt bruk for egenmelding. Mange i dag sliter mer enn vi gjorde. Selv om vi en dag hadde tjent lite, satt vi igjen med en god følelse innvendig. Hvis du blir trøtt i «huggu» er det veldig annerledes.

Mens vi jobba i skauen lå vi i koier og var borte hele uka, ofte sammen med tre andre, noen ganger flere. Vi hadde med oss middag ut, det ble mye Joika-kaker og annen hermetikk.

Ofte måtte vi gå langt, hvis koia lå mer enn fem kilometer fra veien fikk vi gangtillegg. Etter at vi hadde felt trærne, kom det hestekjørere for å hente tømmeret ut av skogen. Vi måtte være nøye, det skulle for eksempel ikke være bar på stokkene. Vi måtte også plukke kvist og bar opp fra bekkefarene.

Påkledningen de første årene var vømmølsbukse, genser og topplue. Vi brukte ikke hørselvern, men etter hvert fikk vi både dét og annen verneutrustning. Glansperioden for oss som drev i skogen var 60- og begynnelsen av 70-åra.

Livet ute i naturen til tross, noen jeger har jeg aldri vært. Hjemme var jeg bare opplært til å jobbe. «Å gå på ski er bortkasta tid», sa´n far.

Farlig yrke

Å hogge tømmer kan være farlig, det er viktig å vite hva du driver med. Den første motorsaga kjøpte jeg i 1955. Det var en Jobu junior, som jeg fortsatt har.
Jeg har lært at du skal håndtere saga som et kvinnfolk. «Jo nærmere du får´a – jo mindre farlig er´a.»

En lyt ha kontakt med saga. Den skal hvile på stokken. Etter å ha brukt Jobu-sager siden jeg begynte i skogen, gikk jeg i 1970, over til de svenske motorsagene.

Etter middag var vi så slitne at vi som regel la oss til å sove. Men man sliter mye med de store maskinene også. Det er et ensomt yrke, å skulle sitte i en maskin slik i timesvis.

I Furnes allmenning var jeg på den tida kjent for å være den som hogg mest. Jeg kunne hogge opp til 20 kubikk hver dag i lengre tid. På det meste pleide jeg å hogge fem kubikk med tømmer på en time.

Man sliter mye med de store maskinene også. Det er et ensomt yrke, å skulle sitte i en maskin slik i timesvis.

Den største grana jeg har felt var alene på over fem kubikk og 32 meter lang. Jeg delte den opp i sju lengder. Fortsatt hogger jeg egen ved oppe på hytta. Jeg sliter med beina og har mista balansen, men det stemmer ikke helt, det datteren min sier, om at jeg av den grunn pleier å stå på knea når jeg sager.

Jeg kunne tjene ganske bra i skogen, og kjøpte min første bil i 1960. Jeg bodde fortsatt hjemme, og så hvordan de eldre brødrene mine klundra med gamle biler. Slik ville ikke jeg ha det. Etter å ha spart litt, bestilte jeg meg en ny bil fra Bilkompaniet på Hamar.

Det ble en 59-modell Saab 93F, en totakter med frigir og den første Saab-en som hadde dørene den riktige veien. Det var på den tida dom brente heme enda i Nybygda. Jeg brant litt også, alle har vel prøvd dette en eller annen gang. Jeg har fått det som ikke var godt au, vil itte ha hemkok lenger.

Trente ivrig

I 1957 avtjente jeg verneplikten min i Garden. Det er ikke mange nålevende som kan skryte av å ha stått æresvakt i Kong Haakon VIIs begravelse. På den tida gjorde jeg mye hagearbeid for folk, ja senere også. Jeg knøt Jobu-en bakpå ryggsekken og kjørte med motorsykkel  til Majorstua og tilbake. Inn lørdag morgen, tilbake søndag kveld. Jeg felte trær i hovedstadens villaområder, og fikk godt betalt for det arbeidet.

Jeg har gått mye på ski, og gjorde det ganske bra i kretssammenheng som ung. Gjennom årene har jeg deltatt i Birkebeinerrennet 24 ganger. De beste resultatene mine er en 9., 13. og en 17. plass.

Men det var en annen skiløper, naboen min Ole Ellefsæter, som gjorde hjemstedet mitt kjent. En gang jeg var på sykehuset i Lillehammer ble jeg spurt hvor jeg kom fra. «Nybygda, cirka åtte kilometer fra Brumunddal sentrum», svarte jeg. «Å ha, det er der Ole Ellefsæter bor det», kom det fra den andre.   

Les mer om hjemmebrenning her.

Livslangt forhold

Kona mi, May, har jeg kjent bestandig. Hun er også fra Nybygda. Da vi gifta oss i Furnes kirke i 1964 holdt vi det helt enkelt. Det var bare vi og forlovera som var der.  

Jeg hadde bygd hus til oss på forhånd, med materialer fra Furnes allmenning. Vi fikk i løpet av årene 1966 til -70 tre barn, ei jente og to gutter. May jobba hjemme til den yngste begynte i tredje klasse.

Jeg har skifte arbeidssted noen ganger. Det er en veldig fordel, da slipper du å tru at du er verdensmester. I 1975 tok jeg et instruktørkurs ved Sønsterud skogsskole på Flisa. Deretter jobba jeg selv som instruktør i flere år. Men du blir lei av det livet og, med lange reiser og å skulle prate om det samme hver eneste dag.

Møtte håndverkerne på Rikshospitalet

Etter å ha vært instruktør fortsatte jeg med å jobbe i skauen noen år, helt til jeg fikk en kreftsvulst i hodet. De hadde heldigvis mange flinke håndverkere på Rikshospitalet. Jeg ble operert i ti-tolv timer av sønnen til vår tidligere helsedirektør, Torbjørn Mork. Sønnen røkte ikke så mye som sin far, hehe.

Noen problemer har jeg hatt etterpå, men tross alt har jeg det veldig godt. På Radiumhospitalet sa de at jeg klarte behandlingen bra fordi jeg var i så god form. Der var de også svære med meg. Jeg var munter og muntre var de og. Behandlingen du får på sjukehuset er litt etter hvordan du oppfører deg selv.

Første gang jeg skulle ha strålebehandling ble jeg spurt om hva slags musikk jeg ville ha. «Jeg vil ha Vikingarna», svarte jeg – det fikk jeg også. Men på slutten ville jeg heller ha Elvis-musikk.  

Før jeg skulle hemmat tegna de en stor plakat til meg med roser – og så spilte de Elvis-musikk for meg før jeg dro.

Senere slo hofta seg vrang. Den ble operert av Tallsnes, friidrettslandslagets lege. Det har blitt så enkelt nå. Om noen år, får du kanskje skifte hofta på bensinstasjonen.

Stifinneren

Det var mens jeg trente som verst at jeg begynte å merke stier. På den tida så jeg bare én annen person her oppe på fjellet og det var Birger Kurud.

En dag i multesankningen på slutten av 60-tallet støtte jeg på han. «Vi må gjøre noe for å få flere folk på fjellet», mente han. Da begynte jeg å rydde stier. Kjerringa var også med. Ja unga au, de bar bensinkanner og kjedeolje og husker enda all myggen her oppe.

Tidligere hadde vi noe vi kalte Øyungsløpet oppe på fjellet. I 1974 flytta vi det ned hit, og da fikk det navnet Bjønnåsenløpet. Det var stort! Løpet ble åpnet med hornmusikk og annen festivitas.

Det er senere sagt at «Enhver sti og klopp som er på Bjønnåsen er det Kristian og May som har ordnet». De har kalt opp ei løype etter meg her oppe nå; Krestjan-løypa, som foreløpig ikke er skiltet. Jeg ble også æresmedlem i Bjønnåsen vel.

Hva drivkrafta mi har vært? Jeg har hele tida hatt et prosjekt på gang. Da blir livet lettere. Hvis man setter seg til for å klage på kloakkavgifta og eiendomsskatt, da blir livet tungt!

Da jeg bygde hytte her oppe i 1959, ble den satt opp som ei riktig ungkarshytte, med en kjøkkenbenk ikke større enn en Nittedal fyrstikkask. Det var et fint her oppe på den tida også, med kafé med ølrett nede ved elva her. Og i påsken var det et sabla liv her oppe.

Men hytta måtte senere bygges på. Før hadde vi bare glugger her inne, det har blitt mye bedre etter at vi fikk bedre plass og større vinduer.

Herfra hører vi alltid en fin låt av elvesus. Det skaper ro.