Knut (90): To ganger flyktning og japansk krigsfange som barn

Knut John Sandberg (90) har også senere i livet hatt opprivende erfaringer. – Men alle aldre har sin sjarm og viktighet. Også våre siste år kan være dynamiske, sier han.

– Vi bodde i Shanghai da kampene mellom Kina og Japan ble innledet den 13. august 1937.  Da de begynte å bombe Shanghai, sendte ambassaden en bil hjem til oss for å bringe familien til den siste norske lastebåten som lå klar ved bryggen. Fem år gammel sto jeg bak i den gamle bilen med glugge bak. På vei til båten kunne jeg se hvordan sjåføren kjørte sikksakk mellom likene. Vel ombord fikk vi kun plass på dekk.

To døgn senere kom vi til flyktningeleiren i Hong Kong. Det er rart, men mye av det jeg opplevde disse dagene husker jeg som var det i går. Vi fikk senere vite at en bombe hadde gått tvers gjennom huset vårt i Shanghai.

Far befant seg akkurat da i Singapore, men i leiren møtte vi blant annet pastor Johan Nielsen, en legendarisk sjømannsprest. Snart kom også far for å hjelpe til. Han fikk oss ut av samleleiren og skaffet familien et hus i The Peak, et strøk av byen der «kolonister» bodde. For det var stor forskjell på folk i Hong Kong, på den tiden engelsk kronkoloni med en adelig guvernør. Kolonien ble styrt som en liten del av England og alle kjørte på venstre side av veien. 

– Min mor, født Marie Natalie Du Senna, var halvt engelsk og halvt portugisisk. Hennes bestemor var fra Indonesia, mens hennes bestefar var portugisisk aristokrat. Min far var født i Oslo og hadde hoppet i Holmenkollen som ung. 

Mor hadde vokst opp i komfortable kår, det gjorde også jeg og mine søsken. Vi hadde et pent hjem i Hong Kong. Det var her jeg begynte på skolen og under okkupasjonen blant annet måtte lære å snakke og skrive japansk. Da jeg gikk på La Salle College, hadde jeg to konger; HM Kong Haakon VII og HM Kong Edvard VI. Derfor har jeg med interesse fulgt med på alt som har hatt med HM Dronning Elisabeth å gjøre, hennes far var jo en gang min konge også. 

Men nok en gang skulle livene våre endres brått. Etter det japanske angrepet på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii den 7. desember 1941, ble vi nordmenn plutselig definert som japanernes «fiender». 

Rotter og søppelsuppe

– Vi ble pågrepet og etter hvert fraktet til fangeleiren Stanley Internment Camp. Det første året der var livet for så vidt ikke så verst. Men så ble det verre og verre. Man kan ikke sammenlikne japanske og tyske fangeleirer, det dreier seg om to vidt forskjellige kulturer, men det er mange måter å torturere et menneske på.

Maten som jeg hadde i oppgave å hente til oss, ble dårligere og dårligere. Det var rett og slett en søppelsuppe. Svære rotter langs stien skremte vettet av meg. Familien fikk bare en teskje sukker i uken, av den verste sorten, brun og med masse strå. Men mor klarte kunsten å fordele det lille vi fikk, slik at far, som trengte mest, fikk det. Han gikk likevel ned 45-50 kg mens han var i leiren. Vi ungene klarte oss bedre. 

Det var fangevoktere og piggtråd over alt. Da vi kom til leiren, ble vi ransaket. Vokteren smilte da han tok fra meg en vannpistol. Jeg husker episoden som om dette leketøyet betød all verden for meg – en liten vannpistol. 

De norske fangene ble i plassert i The Dutch Block. Navnet fikk bygget fordi hollenderne var de første som flyttet inn. Vi bodde ellers med belgiere, engelskmenn og en del amerikanere og fikk rom ved siden av to norske kvinner med barn. 

– For å kunne dyrke mat, ble fangene satt til å grave opp noen jorder rundt leiren. Det fantes ikke gjødsel, så avføring og urin fra mennesker ble brukt, det luktet død og fordervelse. Det første året hadde vi vannklosett, men det ble snart stengt. Vanntilførselen tok også slutt, så vi måtte ut for å hente vann en gang i uken. 

De sterke opplevelsene førte til at jeg som barn fikk talevansker. Jeg sa svært lite selv, men lyttet og iakttok mye. Det har jeg fortsatt med. Men da jeg for en stund siden fikk se bilder fra leiren i ARKIVET i Kristiansand, fikk jeg masse flash backs. 

De voksne var opptatt av at vi barna skulle ha det best mulig, og en engelsk lærerinne tok snart initiativet til å starte skole for oss. Hun var fabelaktig til å undervise, så da jeg kom til Norge og begynte i første klasse på realskolen, følte jeg at jeg kunne alt på forhånd. Jeg ble lat av å være på skolen i Norge. 

En dag ble jeg akutt syk på grunn av blindtarmbetennelse. Professoren som opererte meg,  brukte et barberblad. De sa at jeg skulle få lukte på noe for å få sove, men jeg ble lurt. De kan ikke ha hatt kloroform, for midt under operasjonen våknet jeg igjen. Smertene var fryktelige! 

Professoren som opererte meg,  brukte et barberblad. De sa at jeg skulle få lukte på noe for å få sove, men jeg ble lurt.

Knut J. Sandberg

Fra livet i leiren har jeg i behold en kladdebok av sigarettpapir som en av de andre norske fangene laget til meg i bursdags- eller julegave. Den brukte jeg. Så har jeg en annen litt oppspist kladdebok som jeg fikk av fru Berg, en sykepleier. Bøkene er dessverre pakket ned, så jeg får ikke vist deg dem.

Japan fortsatte krigen i fem måneder etter Tysklands kapitulasjon. I leiren ble det i denne perioden verre enn verst. Men USAs atombombeangrep av Hiroshima og Nagasaki tvang japanerne til å overgi seg. Den 14. august 1945 var krigen slutt. 

Vi hadde da mistet alt i Shanghai og alt vi eide i Hongkong. Alt ble konfiskert. 

Fra helvete til paradis

– Det var viktig å komme seg vekk fra Hong Kong så snart som mulig, vi fikk ikke en gang lov til å besøke det tidligere hjemmet vårt i The Peak. Vi ble hentet i konsentrasjonsleiren og satt på en båt. Siden mor var gravid, ble hun plassert på en båt som skulle til Sidney, der min yngste bror ble født. Resten av familien, far med oss fire barn, ble sendt med cruisebåten Princess of Australia, som under krigen var gjort om til troppetransportbåt. Det var jo det rene paradiset for oss, å få mat ombord og greier. 

Vi reiste via Singapore til Colombo, hovedstaden i Ceylon, der britene hadde en transittleir. Her måtte far bestemme seg for om vi skulle reise tilbake til Hong Kong eller dra til Norge. Far valgte Norge.

Ferden gikk med båt til London, og derfra til Stavanger. Jeg gikk i en shorts jeg hadde fått i en Røde Kors-leir i Port Said (Egypt) da jeg 13 år gammel kom til Østbanen i Oslo. Det var november, kaldt og gjennomtrekk. Det ble en voldsom overgang for oss, vi var jo ikke vant til kulde og snø. Men på et innkvarteringskontor møtte vi heldigvis folk som hjalp oss. 

Først fikk vi et rom på et pensjonat i Langesgate, der vi ble boende en stund. Mye var nytt for oss, jeg husker blant annet lukten av salmiakk, det stakk sånn i nesen. Og så husker jeg smaken av kavringer, som jeg ble så glad i. Jeg snakket fortsatt ikke norsk, så jeg kunne ikke be om å få kjøpe det. Men jeg husket godt, så en dag tok jeg trikken til et sted jeg hadde vært med far for å handle. Ved å peke på kavringene, klarte jeg å få kjøpt med meg en pose tilbake til pensjonatet.

Navnga barna ved hjelp av tall

– Far het Just Ninilius Sandberg og var nummer ni av elleve søsken. Tvillingbroren het Halvdan Titilius. Senere fikk mine besteforeldre en datter, hun fikk navnet Ågot Elvira. Bestefar var svensk, men eide mange gårder i Oslo. Familien bodde i fars oppvekst ved Holmenkollen, far hadde både gått og hoppet på ski der som ung. Senere tok han teknisk utdannelse, og jeg antar at han reiste til Hong Kong første gang fordi han ble headhuntet av engelsk verft som bygde båter der og på Filippinene. Far var svært dyktig. Han snakket perfekt engelsk og skrev veldig pent. Vi snakket alltid engelsk hjemme. Men han reiste en god del og var som tidligere nevnt heller ikke hjemme da de bombet Shanghai.

Vel hjemme i Norge igjen tok far kontakt med familien, men mange var døde, deriblant hans tvillingbror. Så kom han i kontakt med Ingar Sandberg, far til den senere så kjente privatetterforskeren og journalisten Tore Sandberg. Ingar hjalp oss. Hans mor var min fars niese, og de hadde et hus i Lillestrøm. Det var utrolig stort av ham å tilby far og vår familie å overta stuen. Tore var liten den gang, men tenk å plutselig ta inn fire fremmede som skulle brødføs. Det var stort. 

Vi er født katolikker, og alle søsknene begynte derfor på Sankt Sunnivas skole i Oslo. Der gikk vi inntil far kom i kontakt med Jacob Sverdrup fra Nasjonalhjelpen for krigens ofre. Han hadde et sted ved Sysle stasjon i Modum. Her fikk vi bo, på det som hadde vært Sverdrups gjemmested under krigen.

Mor hadde da kommet etter med lillebror fra Sidney, men storebror Anthony var ikke med. Da vi kom til London, valgte han å dra til Amerika i stedet for til Norge. Tony, som vi kalte han, var god i sport og ble som 15-16-åring Hong Kong-mester både i sykling, stavhopp, baseball og svømming. Han var uslåelig, hadde klisterhjerne og skrev veldig pent. I leiren startet han et baseball-lag blant de norske fangene, laget ble kalt Vikings. Med det fikk vi ikke lov til å fortsette med det, vi spilte bare det første året.

Etter krigen skrev Tony med storesøster i tre år før det plutselig ble stopp. Ingen har senere klart å finne han, så jeg har hatt en bror i Amerika som jeg ikke vet noe mer om. Heller ikke Frelsesarmeen klarte å løse den gåten. Jeg tenkte lenge at jeg skulle gå til den amerikanske ambassaden med hans siste lønningsslipp fra Coast Guard. Men han var ni år eldre enn meg, så nå lever han sikkert ikke lenger. 

Mors heltedåd

– Jeg var mye mørkere i håret enn jeg er i dag, og ble i starten mobbet på skolen i Norge. Men jeg kunne ta igjen, og etter å ha lært meg norsk gikk det bedre. For å kunne forsvare meg, begynte jeg etter hvert med boksing hos Otto von Porat, så jeg kom i god form. 

Så, i 1949, døde far på grunn av en hjertefeil. Det ble et veldig savn, det er så mye en ung mann skal lære. Når en av foreldrene ikke lenger er der, blir det verre. Mor fikk da et lån fra Nasjonalhjelpen, slik at hun kunne kjøpe et sted på Nesodden. Jeg tenker ofte på hvilken heltedåd hun utførte. Der sto hun igjen alene, i et for henne fortsatt fremmed land, med ansvaret for fire barn. På det tidspunktet kunne hun bare bagatellmessig norsk. Men hun var flink. Hun fikk oss opp og fram.

Jeg er i dag den eneste av oss som fortsatt er i live. Marie fikk diabetes, Solveig fikk kreft, Hansemann, min yngste bror, fikk løsemiddelforgiftning og selv går jeg med pacemaker. Jeg er blitt et hybrid menneske, uten medisin og batteri  eksisterer jeg ikke – akkurat som en bil. 

Etter å ha tatt artium som privatist, reiste jeg til Paris i et års tid. Jeg hadde lyst til å bli diplomat og da måtte jeg jo kunne fransk. Da jeg kom hjem, ble jeg innkalt til det militære og sendt til Tysklandsbrigaden. Det skulle jeg ønske jeg hadde sluppet. For det jeg ikke så i Hong Kong av krigens ødeleggelser, det så jeg i Tyskland. Men å være i det militære gjorde meg også voksen, det hadde jeg godt av. Fordi vi var den siste brigaden i Tyskland, kom H.K.H kronprins Olav for å mønstre den avsluttende paraden vår i Tyskland. Jeg har mange bilder av han fra det besøket.

Drømmen om det norske

– Vel hjemme i Norge, forsto jeg at vår stakkars mor ikke hadde så god råd, så jeg begynte å arbeide. Min søster gikk også ut i jobb på Hvalstrand, mens min yngste søster fortsatt gikk på Treiders skole.

Som gutt, når jeg befant meg på den andre siden av kloden, forestilte jeg meg Norge med snø, isbjørner og blonde jenter. Etter å ha kommet hit og møtt noen norske jenter, blant dem min kusine, vokste drømmen om å finne meg en nydelig blond kone. Det gjorde jeg i Modum. Vi giftet oss og fikk etter hvert tre barn. Men etter 35 år tok ekteskapet slutt. 

Det var nok en gang en ytre hendelse som brått ga livet mitt en ny retning. Jeg satt i bilen og ventet på grønt lys, da en buss i stor hastighet kjørte på bilen min bakfra. Jeg pådro meg ingen ytre skader, men fikk whip lash og bilen ble totalt sammenklemt. 

I årene før var jeg aktiv med drift av både eget og andres firmaer, så inntil dette skjedde hadde familien levd et komfortabelt liv. Nakkeslengskaden endret meg totalt. Jeg måtte legge meg ned for å hvile flere ganger i løpet av dagen og mestret ikke jobben. Sett i ettertid er det ikke rart at ekteskapet endte som det gjorde. Jeg har ingen å klandre.

– Jeg har i dag en pensjon jeg kan leve av og min gode venninne gjennom tredve år, Eva Marie, som har fått myelomøatose. Jeg hjelper så godt jeg kan.

Til sommeren fyller jeg 91 år – jeg lurer på hvor årene fra jeg var 21 har blitt av. Så glad som jeg er i å leve, skulle jeg gjerne hatt to liv. 

Men Eva Marie og jeg er begge non-digitale, noe som er et stort minus i det norske samfunn. Vi er 5–600 000 personer her i landet som ikke er digitale: Eldre, syke, sårbare, handikappede og personer med demens. Det må politikerne snart begynne å ta hensyn til. 

Frimureren og en ny fødsel

– Minnene fra fangeleiren i Hongkong fulgte meg gjennom livet og vært plaget av negative drømmer. Tilstanden omtales som PTSD (fra engelsk Posttraumatic Stress Disorder). Det som har hjulpet meg mest i forbindelse med dette er mitt medlemskap i Den Norske Frimurerorden. Som veteran har jeg der utviklet meg enormt, og mange av minnene fra krigen er snudd mer til den positive siden.

Det var på en restaurant i London at det jeg kaller min andre «fødsel» fant sted. Det var en bekjent som senere ble min førstefadder som spurte om jeg kunne være interessert i frimureri. Jeg svarte ja, men manglet fortsatt en annen fadder. På en restaurant i Oslo møter jeg litt senere en studiekamerat fra samme losje, der kom den andre fadderen på plass. Begge er dessverre borte nå. Jeg savner dem, men fortsetter selv å vokse i losjen.

– Jeg har gått alle de ti Frimurer-gradene, og gjennom den prosessen fått et helt annet syn på meg selv og vår eksistens. Men fortsatt setter jeg den første graden høyest, det var der jeg lærte å tenke gjennom og konkludere med seg selv.

Mange forbinder frimureri utelukkende med hemmelighetskremmeri, det er bare tøv. Jeg pleier å sammenlikne det med å begynne på skolen. De som begynner i første klasse, vet ikke hva fjerdeklasseelevene gjør. Slik er det også i losjen, man lærer mer etter hvert. Hele veien skal man analysere, vurdere og konkludere. Ting kan også endres, det er derfor vi kan fortsette å utvikle oss som eldre.

Alderdommen fortoner seg for mange som statisk, men hvis det var slik, kunne vi jo bare lagt oss ned. Nei, alle aldre har sin sjarm og viktighet. Også våre siste år kan være dynamiske.

Vi er 5–600 000 personer her i landet som ikke er digitale: Eldre, syke, sårbare, handikappede og personer med demens. Det må politikerne snart begynne å ta hensyn til. 

Knut J. Sandberg