Kjellaug (92): Himlen bringer sol og væde

Lyden av ei fin gammal klokke på veggen. Synet av påskeliljer på et vakkert duket bord. Kjellaug Viddal-Ervik ønsker oss velkommen inn med et stort og gjestfritt smil.

– Jeg ble født den 19. august 1929, nedi garden der heime, og vokste opp med én eldre og to yngre brødre. Jeg brukte å erte de to guttene: «Det er jeg som skal arve garden, for jeg er den eneste som er født her. Dere ble født der inne på sykehuset, så gården må da bli min.» Det var litt stygt det. Det var den eldste broren min som overtok garden, nå er det datteren hans som har den.

– I stua her døde datteren min Kristin av kreft, 43 år gammel. Det er en stor sorg, ja! Jeg har hatt en datter til, hun ble bare én dag gammel. Å miste et barn er ikke noe du er fortrolig eller forsonet med. Det var noe jeg og Karl lærte oss å mestre, men det vil aldri føles naturlig. Foreldre skal dø før barna.

Da mannen min døde, 88 år gammel, skjedde også dét her hjemme i stua. Han ønsket det slik, å dø på samme sted som vår datter.

Jeg spurte broren min om jeg kunne få feste gravstedet til farmor og farfar. Der ligger mannen min nå begravet. Jeg fikk slipt opp steinen som sto der fra den gang farmor døde. Helt nederst sto det tidligere Elsket og savnet. Nå står farmor og farfars navn der i stedet. Det er plass til meg her også. Steinen er fin den. Om jeg skal være ærlig, en av de fineste jeg vet om.

Jeg tenker ofte på bestefar, som mistet fire små døtre i tuberkulose rundt forrige århundreskifte. Han kom visst aldri over det. Garden forfalt, og økonomien ble skral. Dette preget hele fars oppvekst. Han ble, kanskje av den grunn, særs opptatt av å drive garden på en god måte og gjøre «rett og skjell» for seg.

Far var det man kaller fiskerbonde, med inntekter og utkomme både fra gården og sjøen. Mor hadde sitt arbeid hjemme, med å passe barn og fjøs. Vi hadde til vanlig seks melkekyr, hest, sau, høner og gris. Luke gjorde vi mye, og tidlig lærte vi å melke. Det fantes ingen melkemaskin, så vi melka for hånd.

Melkebåten startet på Roald og kom inn her på Vikekaia i sju-åttetida på morgenen. Bøndene samla inn melkespann som de leverte på kaia hver sin gang. Melkemenn, kalte vi dem da. Båten tok ellers med både last og passasjerer, og kom tilbake fra byen i fire-halv-fem-tida på ettermiddagen. På Roald gikk «Dampen» også, men den kom ikke til Vikekaia.

Da jeg var ti år kom krigen. Den aprildagen, – jeg husker den så godt som om det var i går. Til og med hvordan været var: sol og fint. Vi satt på trappa og så på alle flyene som fløy. Jeg var så redd, så redd … , og hvor jeg enn kom sto radioene på. Det var fælt!

Da jeg var ti år kom krigen. Den aprildagen, – jeg husker den så godt som om det var i går.

Det fantes ikke nazister her på Vigra. Ikke én! Nede på Roald hadde tyskerne bunkerser og masse skytevåpen, men jeg har inntrykk av at folk var reddere for nazistene enn for tyskerne. Mange båter gikk fra Vigra til England under krigen, en dag havarerte én av dem. Mannskapet hadde kommet seg opp på Langholmen, vi kunne se dem, både oppe fra høyden her og fra Blindheim. Folk reiste ut for å berge dem, de tok dem inn hit på Vigra.

Far var driftig. Han drev vekselbruk med korn, poteter og forskjellige grønnsaker. Under krigen dyrka vi også tulipaner. Det var mest løkene vi solgte, for det ble ikke importert løk i de årene. Blomstene knep vi av når de blomstra i mai, resten av plantene sto der til i august da løkene ble tatt opp som poteter og lagt utover låvegulvet for å tørke. I november satte vi løkene ned i jorda igjen. Dyrkingen tok slutt med freden. Man begynte å importere løker fra Holland igjen i 1945.

Jeg gikk på folkeskolen i sju år. Under krigen leide familiene her ute inn en lærer som hadde realskole for oss i kjelleren på skolehuset. Da det første kullet var ferdig i 1945 startet et nytt kull opp, og jeg med det. Vi gikk opp som privatister i 1947, og måtte ta eksamen i alle fag, skriftlig og muntlig.

Etter realskolen hjalp jeg først mor her hjemme, men så kom en onkel av meg helt fortvilt og spurte om hjelp med sine små barn. «Ja, ja», sa mor – «du får få ho Kjellaug da». Senere samme år, på høsten, var det en annen onkel som trengte hjelp. Han drev kolonialforretning og kona skulle føde. Jeg ble der i et halvt år før jeg reiste til Oslo for å begynne på bibelskole. Deretter søkte jeg meg til sykepleieutdanning ved Ullevål sykehus.

Ja, ja, sa mor – du får få ho Kjellaug da!

Det tok ikke så lang tid før det kom et brev der de ba oss som skulle begynne på skole i september om krisehjelp samme sommer. Vi var mange i mitt kull som svarte ja. Først var jeg på en sykehuspost i en måned, deretter ble jeg sendt til et tuberkulose-pleiehjem på Grefsen.

Jeg startet på utdanningen som sykepleier på Ullevål den 1. september 1949. Da jeg tok den obligatoriske pirkétprøven ble jeg så positiv at stripen gikk langt oppover armen. De kalte det å være en omslager – en som var blitt smittet, men ikke syk. Tuberkulosen blomstret fortsatt, men fra slutten av 40-åra og begynnelsen av 50-tallet kom heldigvis vaksinen og medisinene for fullt. Det var dét som berget landet fra sykdommen.

Vel uteksaminert ventet det oss et pliktår på Ullevål. Vi fikk uniform da vi begynte der; kjole, forkle og skaut. Sko og strømper måtte vi holde oss med selv. Skoene skulle være av typen «hel hæl og tå, med lave hæler».

Vi ble regnet som arbeidshjelp fra første dag og fikk hus, mat og litt lommepenger. Av elevbildet mitt, ser man at jeg har ei hvit tøystripe. Det betydde at jeg var ettårselev.

Når vi hadde lest til toårseksamen, og hadde to striper, begynte vi å gå ansvarsvakter. Da kunne en ettårselev og en toårselev være på kveldsvakt, med ei oversøster som gikk fra post til post. Som treårselever hadde vi fullt ansvar. Helgevakter kunne vi ha både tre og fire og fem på rad og rekke. Da vi var ferdig med skolen, ble det med andre ord ingen stor overgang. Vi var vant til å arbeide.

Da vi var ferdig med skolen, ble det med andre ord ingen stor overgang. Vi var vant til å arbeide!

Jeg møtte Karl da jeg begynte å arbeide ved Volda sykehus i mai 1954. Han gikk på skole i Sverige, det var mange nordmenn som reiste til Gøteborg tekniske skole for å ta ingeniørutdannelse på den tida. Men før dét hadde han arbeidet på Volda sykehus som ambulansesjåfør og vaktmester, og sommeren 1954 var han tilbake i sommerjobb der.

Vi var litt sammen før han reiste tilbake til Gøteborg. Når han var ferdig ingeniør, i 1955, begynte han på laboratoriet til L.M. Ericksson i Stockholm. «Kan ikke du komme til Stockholm og arbeide litt, så vi kan bli bedre kjent», spurte han. Jeg var ikke vond å be. Gjennom Norsk sykepleierforbund fikk jeg et halvt års utveksling på Radiumhemmet ved Karolinska sjukehuset. De tok imot kreftpasienter fra hele Sverige, noe liknende vårt Radiumhospital. Men etter seks måneder måtte jeg reise tilbake til Volda.

Nyttårsaften i 1956 giftet vi oss i Volda kirke. Vi holdt ikke noe stort bryllup.

Karls foreldre hadde et stort hus, med verksted i kjelleren. I første etasje var det tre stuer på rad, soveværelse og kjøkken. I annen etasje var det fem skolehybler. Karls far pendlet til arbeid ved jernverket i Mo i Rana, men moren bodde hjemme i Volda og førte tilsyn med hus og hybler.

Så ble Karls mor plutselig syk, høsten 1956. Hun ble innlagt på Volda sykehus med en fryktelig hodeverk. Etter innledende undersøkelser kom de og sa til meg: «Din vordende svigermor er så dårlig. Hun må til Haukeland, og du får følge henne.» Det kom et lite sjøfly og tok oss med, jeg satt bak flygeren mens båra ble lagt på to seter. På veien mistet hun bevisstheten.

Din vordende svigermor er så dårlig. Hun må til Haukeland, og du får følge henne.

Karl rakk å komme til Bergen fra Stockholm, før moren skulle overflyttes til Rikshospitalet. Hun ble igjen lagt på en båre og vi fulgte henne på togturen fra Bergen til Oslo. Der så de at hun hadde en svulst på hjernen. Den viste seg å være godartet, men var så stor at den allerede hadde lagt et sterkt trykk på hjernen. Hun overlevde ikke operasjonen.

Foreldrene mine kom til begravelsen. Svigerfar var så fortvilt, han måtte reise tilbake til Mo i Rana, men huset og de fem elevene måtte jo ha tilsyn. For å lette litt på situasjonen giftet Karl og jeg oss på nyttårsaften.

Jeg fortsatte å arbeide i full post på sykehuset, men flyttet ned i huset og overtok ansvaret for alt som hørte til. Karl arbeidet fortsatt i Stockholm, så 14 dager senere måtte han reise tilbake dit.

Men så, bare noen uker senere, fikk Karl noe som heter spontant pneumothorax, det vil si punktert lunge. Han hadde vært smittet med tuberkulose som rekrutt i marinen i Bergen ti år tidligere. Han hadde senere følt seg frisk, men i 1957 klappet lungen hans sammen. Han lå først på sykehus i Stockholm, deretter ble han sendt til videre behandling ved Volda sykehus. Turberkulosen hadde ligget der latent, nå blusset den opp igjen. Under etterbehandlingen fikk han komme hjem til meg. Det var jo ingen fare med meg, med mitt lange pirkét. Han gikk sykmeldt resten av det første året vi var gift.

Karl ble heldigvis frisk igjen og da datteren vår ble født i januar 1960 var det ikke lenger noe vi skulle foreta oss med tanke på tuberkulosen. Han fikk først jobb i en radio- og elektrisk forretning i Ålesund, jeg flyttet også dit. To år senere, mens han var i et vikariat ved teknisk avdeling på Vigra flyplass, fikk Karl tilbud om jobb på teknisk avdeling på Banak flyplass, som snart skulle åpnes for sivil luftfart. Så i 1963 flyttet vi til Lakselv i Finnmark. Vi kom opp pinseaften 31. mai i 1963. Det var tidlig vår det året, bjørkene var utsprungne og det var så lyst og fint.

Før jeg skulle fylle 90 år sa jeg til sønnen min: «Det er en ting jeg har lyst til å gjøre når jeg fyller 90 år. Vil du bli med meg tilbake til Finnmark?». Ja da, Knut ville være med. Han ble jo født i Finnmark i oktober 1964. I ei brakke der hadde de ei sykestue og ei fødsels- og barselstue. På stua var det to senger, med to korger mellom. Når fødselen var i gang reiste vi først for å hente jordmor, som vi tok med oss dit opp. Datteren vår, Kristin, var den gang i sitt femte år, og jeg husker at hun var med oss inn på føden. Hun sto et øyeblikk og så på sengene med to korger imellom. «Du mor, så heldige vi har vært», sa hun. «Hvordan da», spurte jeg. «Ser du ikke, i den korgen vi skal ha er det blomstrete dynetrekk.» Den andre var bare hvit.

Jeg fikk senga nærmest døra. Karl tok med Kristin og reiste hjem. Det var ei stormende, regntung natt, jeg husker at jordmora åpna vinduet for å lufte – å for et vær! Da klokka var kvart på ett på natta fødte jeg. Klokka halv fire sa hun: «Nå har jeg gjort det jeg skal Nå reiser jeg hjem igjen. Jeg snur guttungen mot deg, så du lettere kan følge med på han.»

Det var ei stormende, regntung natt, jeg husker at jordmora åpna vinduet for å lufte – å for et vær!

Det var noen flere pasienter på en annen stue, så på morgenen kom det en sykepleier inn og ga meg mat og sånn. Siden jeg lå alene på fødestua, kunne Karl få ha med seg Kristin inn for å besøke meg og se på gutten vår. Jeg lå vel der til onsdag før jeg reiste hjem. Siden jeg lå der alene fikk de komme på besøk både lørdag og søndag formiddag.

Høsten 1964 skulle jeg passe barn, vaske bleier og styre hjemme. Mørketida virka på meg sånn at jeg ble trøtt. Jeg husker at jeg tenkte en gang: Jeg kan være glad jeg ikke har skoleunger som må tidlig opp. Men vi hadde elektrisk lys og det var gatelykter ute. Så jeg kan ikke si at jeg gjorde noe av den. Men jeg elska nordlyset, syntes at det var finere enn midnattssola. Jeg trivdes i Finnmark. Det var et lett folkeferd å omgås.

–Jeg har mange bilder fra turen jeg tok til Finnmark med sønnen min og barnebarnet Karl Erik. Da vi hadde funnet fram til huset der vi hadde bodd, gikk Karl Erik og ringte på. «Ho mormor har så lyst til å gå i hagen og se seg om. Kan ho gjøre det», spurte han. Den litt eldre damen som åpnet døra svarte: «Det må hun bare gjøre, jeg bare leier her.» Så jeg fikk gå rundt og kikke så mye jeg ville.

Etter vel fire år fikk Karl jobb ved vedlikeholdsavdelingen på gamle Fornebu. Vi flytta ned igjen, og inn i et rekkehus rett overfor det gamle administrasjonsbygget. Den første tida var Karl mye bortreist. Han var med på å bygge opp alle de små flyplassene i Finnmark og på Helgelandskysten. Mens de var på Helgelandskysten styrtet testflyet og en av kameratene hans som var ombord omkom. Det kunne like godt ha vært Karl, de var med hver sin gang. Familien bodde i samme området som oss, så vi var i begravelsen. Jeg var takknemlig for at det ikke var min mann.

Jeg var mye alene med barna i de årene. Når Karl var hjemme i helgene, tok jeg etter hvert nattevakter ved Bærum sykehus. Jeg kunne få så mange vakter jeg ville. Det hendte at oversøster ringte midt i uka også. Jeg husker en gang jeg svarte ja. «Å, jeg skulle satt deg i glass og ramme», sa hun.

På sykepleieskolen pleide vi å følge med på pasientenes hjerterytme manuelt, så å følge med på skop (pasientmonitor) kunne jeg ikke mye om. Men de hadde ikke så mange utdannede sykepleiere til å ta ekstravakter, så jeg måtte også ta skopene. Det ble en tung læringskurve. Det 14-dagerskurset jeg tok for å lære mer, virka sånn at jeg oppdaga alt jeg ikke kunne. Pasienter lå med elektroder som var kobla til en stor skjerm. Så skulle du sitte og følge med på hjerterytmen deres via skjermen. Plutselig kunne du se at noe forandret seg, det så ut til at pasienten hadde hjerteflimmer. Du sprang inn i full fart, så var det kanskje bare en elektrode som hadde løsnet. Men hvis det ikke var det, da kunne det være farlig. Da telte hvert sekund før de fikk et sjokk på hjertet. Du måtte være både våken og årvåken, det nyttet ikke å sitte og lese ei bok. Det var slitsomt å sitte på skop, syntes jeg.

Men å sitte på ei halvt mørklagt tremannsstue med tre mannlige pasienter liggende bevisstløse med hvert sitt sug på nattbordet – det kunne også være vanskelig. Tar du ekstravakter, så får du gjerne de dårligste pasientene. Men det passet godt med rytmen vår hjemme. Jeg begynte å ta nattevakter i 1969.

Så kom den tida da rekkehusa på Fornebu skulle rives for å gi plass til et stort parkeringshus, ja, nå er vel det også revet, forresten. Jeg har vært der og sett, det er blitt byggefelt igjen der nå. Niesen min Janne bor der ute. Det gamle tårnet står, men nesten alt annet er forandret.  Jeg måtte helt ned i fjæra for å kjenne meg igjen.

Vi måtte flytte, og det ble til Tranby i Lier, som den gang var under oppbygging.  Mannen min fortsatte å arbeide på Fornebu, han hadde den samme stillingen. Vi ble boende der til vi flyttet hit til Vigra i januar 1998, da var vi begge to blitt pensjonister.

Datoer som virkelig har betydd noe for meg, de har jeg alltid husket. Da Kristin døde, kan jeg huske at mannen min sa: «Du må ikke ha så mange minnedatoer, Kjellaug.» For da kunne jeg minnes at på den datoen kom hun på dét sykehuset, og på den datoen skjedde dét. Dette med tall og regning har alltid vært mine beste fag. På skolen hadde jeg aldri vanskelig med å regne, men jeg hadde store problemer med å skrive en stil.

Datoer som virkelig har betydd noe for meg, de har jeg alltid husket.

Før vi flytta til Tranby hadde vi hørt at de skulle bygge sykehjem der. Det kunne ha blitt en fin arbeidsplass for meg, men byggingen var ikke i gang. Begge ungene var på skole og Karl var på arbeid, og jeg kjente ikke et menneske i mils omkrets. Så jeg sa: «Nå må jeg ha meg litt arbeid, jeg kan ikke gå her i denne fire-roms leiligheten i annen etasje i ei blokk helt alene. Noe må jeg ha å gjøre.»

På den tida hadde jeg ikke sertifikat, men Lier sykehus (tidligere Lier asyl) lå gunstig til, så jeg gikk opp dit. På kontoret traff jeg ei dame. Jeg fortalte henne at jeg hadde flytta til Tranby og at jeg hadde lyst til å arbeide der. «Men jeg har ingen utdannelse i psykiatri, bare tre måneders praksis som elev på sjetteavdeling på Ullevål.» «Jeg har ikke noe annet jeg heller», sa hun. Vi kom fra samme skole og fikk en veldig fin samtale. Det endte med en avtale om at jeg skulle ha kveldsvakt et par ganger i uka og noen helgevakter.

Jeg fikk arbeid på et hus som kaltes E, der det bare var kvinnelige pasienter i tre etasjer, og kunne begynne allerede samme helg. Senere var jeg som kvelds- og ettermiddagsvakt eneste sykepleier på jobb i bygget. Jeg måtte blant annet gjøre forefallende arbeid, slikt som dagvakta ikke hadde fått gjort. De fleste ettermiddagene sto jeg og laget til medisinbrettene til neste morgen. Dette var før dosettenes tid. Det hendte ofte at jeg kom på arbeid, og så hadde de ikke hatt tid til å gjøre klar medisiner til noen i alle tre etasjer. Det som hjalp meg da var matematikken. Ett mg var ett mg – enten jeg veide opp Veractil eller noe annet. Og en ml var en ml – samme hva sprøyta skulle inneholde. Det gikk i grunnen greit.

Da jeg begynte, var det i første etasje én stor sal. Der lå det tre pasienter ved hver av veggene, 12 i alt, kun atskilt med noen halv-vegger. Veggene var åpne mot midten av rommet, der var det oppholdsrom og stue. Bygget var gammelt, men vi kunne ikke regne med noe vedlikehold fordi alt snart skulle rives for å bygge nytt.

Vestfold sluttet etter hvert å sende sine pasienter til Lier sykehus, de bygget opp sitt eget tilbud til pasientgruppen. Kommunene tok også tilbake mange av sine gamle pasienter, noen av dem hadde vært der siden sykehuset åpnet i 1924. I takt med at nye behandlingsmetoder ble tatt i bruk, ble behovet for sengeplasser redusert. Fire av de 13 bygningene ble stengt i 1985. Slik ble Lier sykehus tømt litt etter hvert.

Avdelingene var i utgangspunktet inndelt etter bokstaver og kjønn, for eksempel C mann, men etter hvert begynte vi med å ha både menn og kvinner på samme avdeling. Jeg arbeidet ved Psykogeriatrisk avdeling. Der hadde vi eldre pasienter med schizofreni, psykose samt angst og depresjon. Det var gammelt og primitivt der, etter dagens målestokk, men jeg vil likevel si at det ble drevet mye god omsorg og psykiatri. Vi hadde engasjerte, flinke leger og mange pleiere, også hjelpepleiere. Det var flere sykepleiere med psykiatrisk tilleggsutdanning og leger som hadde utdannet seg til psykiatere, så jeg vil påstå at det ble drevet mye god psykiatri der. Pleierne var i hovedsak husmødre som hadde gått der i år etter år. De var glade i pasientene og flinke til å stelle dem, selv om de ikke var spesialutdannet. Mange av pasientene hadde først og fremst behov for omsorg.

Der hadde vi eldre pasienter med schizofreni, psykose samt angst og depresjon.

Pasientene som kom til oss fikk være der så lenge de trengte det, noen i måneder, andre i flere år. Jeg har veldig mange gode minner fra pasientene på Lier. En gang jeg kom på kveldsvakt etter at vi hadde fått blandingsavdeling, var det en mannlig pasient som var så veldig urolig. De andre pleierne sa: «Du må holde ekstra godt øye med han i dag.»
Det prøvde jeg, litt diskret. Etter noen timer kom han bort til meg og sa: «Nå får du ta og slappe av! For du skjønner det, at jeg tar ikke livet av meg. Hadde jeg ikke vært så feig så hadde jeg gjort det for lenge siden. Men jeg gjør det ikke nå heller, så du kan bare slappe av.»

Les mer om behandling og forhold ved Lier sykehus (Wikipedia).

Det var utrolig hva pasientene så og observerte, uansett hvor syke de var. Ei eldre dame, som vanligvis ikke snakket noe særlig, fikk en dag et anfall. «Åh», sa hun, da hun kom til seg selv igjen. «Trodde dere at jeg for til himmels nå?» Selv om vi ikke hadde sagt et ord. Utrolig hva de fikk med seg.

Jeg var 68 da vi flytta tilbake til Vigra.

En dag spurte en person i det lokale sogelaget meg om jeg kunne fortelle litt om juletradisjoner i gamle dager. Det ville jeg gjerne.

Alt de måtte gjøre den gang har gått i glemmeboka det nå. Det er ikke slikt som folk gjør lenger. Ved å fortelle om juletradisjonene fra min foreldregenerasjons tid tenker jeg at jeg ærer mine foreldre og forfedre.

Flere faste spørsmål

Husker du ditt første kyss?
– Ja, det husker jeg.

Hvilken maskin har fått størst betydning for ditt liv?
– Privat må de være vaskemaskinen. Det letta uhorvelig på arbeidet.

Kjønnsroller og likestilling, hva forbinder du med det?
– Jeg holder fast ved likeverd – at mann og kvinne er like mye verd. Hva man legger i begrepet likestilling får være opp til den enkelte. Hjemme fordelte Karl og jeg oppgavene etter det vi var best til.  

Og med økonomi?
– En økonomi der man har nok til å leve av. At man ikke har for store pengebekymringer, det tror jeg har stor verdi. Stadige pengebekymringer sliter på mennesker.

Har du hatt noen spesielle interesser / hobbyer?
– Håndarbeid har jeg likt. Jeg har både hekla, strikka og brodert.

Er det én bok som har vært særlig viktig?
– Det må være Bibelen. Den lærte jeg å lese fra jeg var barn og jeg er fortsatt ikke ferdig med den.

Har du følt på ensomhet i livet ditt? 
– Ja. Da Karl var død og jeg ble alene i huset følte jeg på savn og ensomhet.

Er det noe du er redd?
–Nei, jeg kan ikke si at det er noe jeg går og er redd for eller frykter.

Har du gjort noe gjennom livet som kan ha påvirket den helsa du har i dag?
– Nei. Ikke har jeg gått på trening og ikke har jeg jogga.

Hva tenker du når du ser deg selv i speilet?
– At jeg blir gammel.

Hvilke valg er du fornøyd med å ha tatt?
– At jeg tok utdanning. Det var han far som insisterte på at jeg skulle ha en utdanning. Sørg for at du blir selvstendig, sa han. Jeg har hatt et godt liv, med mann, barn og barnebarn som jeg er glad i. Jeg angrer ikke noe spesielt.

Skam – hva forbinder du med det?
– Skam er et veldig vidt begrep. Det kan gå på ting man ikke har innflytelse på. Da jeg vokste opp var det en veldig skam å være født utenfor ekteskapet. Det kunne jo ikke barna noe for, men det var barna som følte skam for det.

Hva fyller du tiden med i dag?
– Jeg prøver å stelle meg selv. Ordner med medisinene mine, handler og lager den maten jeg skal ha. Steller klærne mine og prøver å holde meg vedlike. Det er hyggelig å ha folk rundt seg og jeg er sosial til en viss grad, men jeg er ikke av de som må ha folk rundt meg støtt. Jeg kan godt fylle tida alene også, med å lese, strikke, se tv og sånt.

Hvilke tanker gjør du deg om framtida? Er det noe du drømmer om å gjøre?
– Nei, ikke nå lenger. Nå regner jeg med at det jeg skulle gjøre, det er gjort.

Religion, livssyn og tro. Har det vært viktig for deg?
– Ja.

Døde ett år senere

Kjellaug Viddal-Ervik døde den 17. august i 2022, to dager før hun skulle ha fylt 93 år.