De fire tsjekkiske ungdommene skulle bare ta en tur til utlandet for å oppleve noe nytt. Jiri Novy (bildet), kjæresten Bozka og et vennepar.

Mens de var i Tyskland ble grensene til hjemlandet stengt.

– Hadde vi visst at det skulle gå 30 år før vi kunne vende tilbake til familien, hadde vi kanskje ikke reist. Men hvem kunne ane det?

Jiri (96): Adskilt fra hjemlandet i 30 år etter utflukt med kjæresten

Jiri Novy er en av stadig flere eldre i Norge med flyktningbakgrunn. Hvordan har han det i Norge i dag, mer enn 70 år etter at han forlot hjemlandet?

Jiri Novy ser ettertenksomt ned på de gulnede bildene av mor Katharine og far Jiri med sine tre barn, to sønner og en datter. Foreldrene drev et bakeri i huset der Jiri vokste opp. Øynene til 96-åringen blir blanke ved tanken på barndommens dufter.

To hender holder et gammelt familiebilde
Jiri med bilde av sin mor Katharine og far Jiri, her med sine tre barn, to sønner og en datter. Foto: Privat

– Av nystekte brød og rundstykker. Og bandury,de grove bollene som ble laget av en helt spesiell deig. De var nydelige, og luktet så godt.

Syklet flere mil med brød

Som liten elsket han å være med foreldrene i bakeriet: – Klærne mine var alltid fulle av mel.

At Jiri også måtte på skolen, forhindret ikke at han gjorde nytte for seg.

– Jeg jobba mye og sykla blant annet rundt med brød til kunder som bodde andre steder. Rutene kunne være opptil ei mil lange hver vei. Med brød som kunne veie opp mot fire kilo var det ingen enkel jobb for en ung gutt. Men jeg ville så gjerne hjelpe til, det var ikke foreldrene mine som krevde at jeg skulle arbeide.

Takket være bakeriet hadde familien mat nok, selv om det var mye fattigdom på den tsjekkiske landsbygda på 1930-tallet. Men sykdom kunne man ikke beskytte seg mot. Jiri blir trist når han tenker på sin storesøster og hennes skjebne.

– Jirina døde av lungebetennelse da jeg var åtte-ni år gammel. 

Sportsinteressen våknet

Ulike former for idrett ble raskt ungguttens hovedinteresse.

– Jeg spilte mye volleyball og håndball på fritida, og ble takket være det i god fysisk form. Men det morsomste var turning, med øvelser i ringer, bøylehest og skranke.

Gleden ved sport har han fortsatt i behold, selv om han nå må følge med fra sidelinja.

– Vi tsjekkere har et lidenskapelig forhold til hockey og jeg gikk på skøyter til jeg var nærmere åtti år. Hvert år arrangerer vi vår egen hockeyturnering, der alle i familien deltar, uansett alder. Men i de siste årene har jeg måttet nøye meg med tittelen hoveddommer.

Jiri snakker svært godt norsk, men når han og sønnen Jirka spiser lunsj sammen går det mest i tsjekkisk.
– Det må være kjedelig for gjestene å høre oss snakke tsjekkisk, sier Jiri. – Det er meningen, svarer Jirka.

Les mer om Tsjekkoslovakia på trettitallet

Tsjekkoslovakia ble på trettitallet betraktet som et velfungerende og stabilt demokrati. Frie valg ble blant annet beholdt, i motsetning til de andre landene i Sentral- og Øst-Europa, som alle etter hvert gikk over til åpent autoritære og diktatoriske styreformer.

Men på et møte i München i 1938 inngikk Hitler, Mussolini, Chamberlain og den franske statsminister Édouard Daladier en avtale som presset Tsjekkoslovakia til å godta avståelse av Sudetlandet til Tyskland. Med stormaktsenigheten mot seg valgte regjeringen å gi etter.

I 1939 brukte Tyskland så en krise mellom sentralregjeringen i Praha og den slovakiske regjeringen i Bratislava til å presse slovakene til å erklære uavhengighet fra Praha, og truet med at alternativet kunne være deling av Slovakia mellom Ungarn, Polen og Tyskland.

Den 14. mars 1939 ble Slovakia erklært som suveren stat med Jozef Tiso som statsminister og allerede neste dag ble det tsjekkiske området okkupert og innlemmet i Tyskland som Böhmen–Mähren-protektoratet. (Kilde: Store norske leksikon)

Les mer om Tsjekkoslovakias historie i Store norske leksikon.

Eventyrlysten viste vei

Jiri var bare 14 år da krigen brøt løs. Han kan ikke huske at familien merket så mye, verken til tyskernes okkupasjon eller aktive krigshandlinger.

Kort tid etter krigen ble han selv innkalt til militærtjeneste i byen Nyrsko, fire-fem mil fra grensen til Tyskland.

– Det var i kantina der at jeg møtte Bozena, kalt Bozka. I begynnelsen skrev vi bare brev til hverandre, men snart ble vi også kjærester. Da vi fikk høre at andre ungdommer hadde vært på ferie i Tyskland fikk vi også lyst til å ta en tur. Med grensen rett i nærheten var det i utgangspunktet ingen lang tur vi planla sammen med et annet par.

– Ingen skulle vite om planene, men vi skrev et brev med beskjed til familien, slik at de ikke skulle bli redde. Brevet ble overlevert av en venn etter at vi hadde forlatt landet.

Fulle av eventyrlyst og ungdommelig overmot la de fire i vei.

– Det var vinter. Vi planla å gå på ski, men det viste seg å være svært lite snø i grenseområdet. Vi måtte derfor legge igjen skiene og krysse grensen til fots. Underveis møtte vi en grensevakt som lurte på hvor vi skulle. «Vi er bare på en liten skogstur», sa vi. Så, noen hundre meter lenger inn i skogen, passerte vi grensen.

Mistenkt for spionasje

De to parene ble av noen de møtte i grenseområdet vist veien til en flyktningeleir. 

– Mange var på flukt i Europa den gang. Jeg var heldig og fikk jobb i leiren, så vi klarte oss sånn noenlunde.

Men så, året etter at de kom til Tyskland, ble grensen til Tsjekkia blokkert. Parene var i likhet med mange andre plutselig reelle flyktninger, som måtte se seg om etter et nytt hjemland.

– Det var mye snakk om Canada, Brasil, Sør-Amerika og Australia. Men uansett hvor vi søkte, fikk vi avslag.

I ettertid tror Jiri at én årsak kan være det tyske grensepolitiet, som en gang stanset den lille løpegutten og beslagla brevene han skulle smugle til familiene på “den andre siden av grensen.

– De fant nok navnene våre da, og mistenkte oss kanskje for å være spioner? Mange fikk utreisetillatelse, men ikke vi. Jeg tror at vi ble svartelistet.

Jiri og Bozka søkte visum til flere land. – Jeg er glad for at vi havnet i Norge og Skien.

Måtte bo med en mishandler

Jiri og Bozka giftet seg ikke lenge etter at de kom til Tyskland.

– På et lite kontor. Vi sa ikke noe om det på forhånd, men holdt etterpå en liten fest for å feire.

Det unge paret etablerte seg ved hjelp av et lite starttilskudd fra myndighetene, men måtte ellers klare seg selv økonomisk. Gleden var stor da Jiri etter en stund fikk arbeid på en sjokoladefabrikk i Landshut, der familien også fikk leid seg en egen leilighet. Her bodde de da sønnen Jiri, kalt Jirka, ble født.

– Men det var mange flyktninger i Tyskland, og myndighetene trengte mere plass. I en periode måtte vi blant annet dele leiligheten med en ukrainsk familie. Mannen viste seg å være en alkoholiker som mishandlet og slo både kone og barn. Situasjonen var vanskelig.

5-årig sønn knyttet første bånd til Norge

På denne tida var det blant kvinnene i det østeuropeiske flyktningmiljøet populært å sende barna på ferie til velstående land. Jiri tror at Bozka kanskje følte seg presset av naboer og andre.

– Vi hadde egentlig ikke lyst, men sommeren 1959 sendte vi likevel Jirka, den gang fem år gammel, på to måneders ferie til et besøkshjem i Norge.  

Norsk Tsjekkoslovakisk Hjelpeforening var en av flere aktører som organiserte slike ferieopphold. Hensikten var god; å yte omsorg til barn som ellers hadde det litt tøft.

– I ettertid tenker jeg at tilbudet var en misforstått snillhet. Jeg skjønte jo ikke bæret, fikk bare et navneskilt rundt halsen før jeg ble sendt med toget til et land der jeg ikke forsto et ord av det som ble sagt. Det var som mareritt, husker Jirka. 

Forsto ikke hverandre

Det var derfor en forskremt liten gutt som ankom hjemmet til Grete og Anker Larsen i Skien.

– Jeg smatt under det kjempestore spisebordet de hadde og ble der et par timer. Men de var heldigvis veldig snille og tålmodige, og lot meg få være i fred til jeg selv våget meg fram. Jeg følte meg snart trygg igjen, sier Jirka.

Da han kom hjem fra ferien to måneder senere snakket han kun norsk.

– Da var det vår tur til ikke å forstå hva han prøvde å fortelle, sier Jiri.

Han og kona søkte parallelt med dette visum til Norge. Søknaden ble innvilget, men det tok tid før alle papirer var i orden. 

Sommeren 1960 gleda Jirka seg til en ny ferie hos familien i Skien. Minnene fra året før var gode og han visste at foreldrene snart ville komme etter. Men noe skar seg, så seksåringen måtte vente på Jiri og Bozka i mer enn et halvt år.

– Det var veldig sårt, spesielt for kona mi. Hun var veldig ulykkelig på den tida, husker Jiri.

Hvilket forhold har du til religion?

Jeg er katolikk, og religionen har vært ganske viktig for meg gjennom livet. Jeg regner meg selv som religiøs.

Husker du ditt første kyss?

– Det skjedde da jeg var hos Bozkas familie første gang. Besøket endte med et kyss. Og jeg ble så forelsket. Det var nydelig!

Jiri og Bozka slo rot i Norge.

– Dette treet henta jeg i skogen og planta utenfor blokka for en 25-30 år siden.

Hvem er den viktigste personen i livet ditt?

– Det er Jirka!

Sønnen JIrka (døpt Jiri) og Jiri utenfor blokka de flytta inn i for snart 60 år siden.

En god forbindelse

Men ved juletider i 1960 kunne foreldrene omsider også sette beina på norsk jord. Gleden var stor. Grete og Anker Larsen spilte fortsatt en positiv rolle i familiens liv.

– Etter å hørt om oppveksten min bidro de blant annet til at jeg fikk jobb ved et bakeri her i byen. Det var mye takket være dem at vi raskt ble så integrert her i landet.

Etter en kort periode som leietakere fikk paret i 1962 kjøpt seg sin egen leilighet.

– Her har jeg snart bodd i 60 år.

Jiri og kona lærte seg norsk nesten like raskt som sin femårige sønn. Som barn hadde de hatt russisk og tsjekkisk på skolen og i Tyskland lærte de tysk. 

Jiri synes fortsatt ikke at det er vanskelig å snakke norsk, men hjemme på kjøkkenet med sønnen Jirka går det mest i tsjekkisk.

– Det er like mye for at jeg skal holde språket ved like, bedyrer sønnen.

Sårhet og sorg

Det tok 30 år før Jiri og Bozka fikk visum for å besøke Tsjekkia igjen.

– Sorgen over det vi hadde mistet var i disse årene sterk. Men når du har jobb og er i farta har du ikke tid til å kjenne så mye på sårheten. Vi skrev brev til hverandre og brukte telefonen flittig. Folk her i Skien var dessuten så hyggelige. Alle ville hjelpe oss flyktninger fra utlandet!
Det første gjensynet med familien fant sted i 1965, da begge mødrene våre fikk lov til å besøke oss her i Norge. Vi organiserte senere et møte med flere familiemedlemmer på grensen mellom Polen og Øst-Tyskland før Jirka og kona Torhild fikk turistvisum i 1976.

– Det var fint å få møte mors og fars familier, de fleste hadde aldri sett meg før. Morfar hørte dårlig, men jeg husker at han skrev lapper til meg med spørsmålet «Når kommer jenta hjem igjen?». Moren min rakk dessverre ikke å reise dit før han døde, bare et halvt år senere, forteller Jirka.

I ettertid synes likevel Jiri at han og kona raskt slo rot i Norge. De fikk en sønn til, Robert. Familien, med alle etterkommere og svigerbarn, er en sammensveiset gjeng. Det er ikke minst viktig for Jiri, som mistet kona Bozka i 2002, hun var den gang bare 74 år gammel.

På spørsmål om hvilken landidentitet som er sterkest i dag, svarer han:

– Jeg regner meg som tsjekkisk i grunnen, men hører mere til i Norge nå.

Jiri om …

Hvordan tror du andre ser på deg, nå som du er blitt gammel?
– Det er bare så vidt de ser meg. De haster bare videre. Ingen snakker til deg lenger når du blir så gammel som meg. Vi overses.

Kropp og helse? 
– Jeg har i alle år hatt god helse. Det høyre kneet gjør riktignok litt vondt, og det overbelastes lett. Men det mest alvorlige hendelsen knyttet til min helse skjedde da jeg jobbet på fabrikken til Polly peanøtter. Der var jeg en dag uheldig og falt ned fra en maskin som befant seg høyt opp mot taket. Jeg gikk i betongen med hodet først og har senere følt meg redusert på grunn av skaden jeg fikk. Jeg mistet både smak- og luktesansen og har fortsatt skikkelig vondt innimellom.

Ditt livs sterkeste minne? 
– Det er passeringen av grensen til Tyskland.

Du har gjennom livet vært med på en rivende teknologisk utvikling. Hvilken maskin har betydd mye i livet ditt?
– Det var en Praga kassebil som faren min hadde i bakeriet. Når han hadde fått den slapp jeg å sykle. Selv kjørte jeg bil til jeg var 89 år gammel. Da hørte jeg så dårlig at jeg måtte slutte. Det var trist.

Angrer du på noe?
– Jeg har noen ganger hatt dårlig samvittighet overfor konas foreldre. De tror kanskje at det var jeg som tok Bozka med ut av landet. Men hun ville jo så gjerne. Og vi var heldige som havnet i Norge i stedet for i Australia.

Hvilke egenskaper har du hatt nytte av å ha?
– Jeg har vært tålmodig og forsiktig. Men liker å være leken og spiller gjerne kort. Å spille Idiot er fortsatt topp! I vår familie spiller vi hele natta, helt helt til vi blir som idioter selv. Det er det beste jeg vet.

Har du noen gang følt deg ensom?
– Ja, særlig den siste tida etter at jeg ble alene. Jeg sitter ofte og tenker på det. Og på grava borte på kirkegården. Jeg savner kona mi sterkt.

Hva er du redd?
– Jeg er redd for biler og store dyr, og oppfører meg forsiktig i nærheten av det.

Hva tenker du på når du ser deg i speilet?
– Du har blitt gammal nå!

Hva tenker du om åra som kommer?
– Jeg får ta dem som de kommer. Jeg har dårlig syn, og leser ikke så mye lenger. Det hadde jeg mye glede av før.

Hva tenker du om døden?
– At da slipper jeg å tenke i det hele tatt. Da kan jeg bare sove.

Jiri liker å spille munnspill. – Men jeg får det ikke til like bra som tidligere i livet.