I en alder av 75 år – var Ingvard Wilhelmsen først litt i stuss om han var for ung for et Årringer-intervju.

– Jovisst er jeg gammel, men ikke ubrukelig. Vi over 70 må si det som det er – og ikke være flaue. Å bli gammel er jo det alle vil bli! Jeg er ikke blant de yngre på treningssenteret lenger, men jeg trener i det minste. Og hodet fungerer fortsatt utmerket!

Blid som solen og med et fast grep på sin nye rullator, slipper han oss inn i sin leilighet på Åstveit utenfor Bergen. Her bor han med sin kone Rhoda Ondeng Wilhelmsen, som for tiden er i sitt fødeland Kenya hvor hun leder Baraka Opera Kenya, som blant annet produserer kenyansk opera, skolekonserter, guttekor og workshops.
Rhoda og Ingvards familie er godt presentert på veggene i gangen, og inne i stuen flommer sollyset mot oss idet vi få se en fabelaktig utsikt helt over til hans barndomsrike, Eidsvåg.

Rullator-influenseren

– Denne rullatoren har gitt meg et nytt liv. Derfor ønsker jeg å slå et slag for gode hjelpemidler. Kall meg gjerne en rullator-influenser. Før hadde jeg bare en stokk. Nå går jeg mye bedre og kvier meg ikke lenger til lange avstander på Gardermoen eller annen transport.

Ingvard Wilhelmsen er stadig på farten selv om han har nådd pensjonsalder. Han er professor emeritus og spesialist i indremedisin og psykiatri. I 28 år har han drevet den anerkjente Hypokonderklinikken i Bergen. Kanskje har du lest bøkene hans eller hørt ham holde foredrag. Om hvordan du kan bli sjefen i ditt eget liv.

– Jeg forsøker å hjelpe folk til å ta et oppgjør med unødvendige bekymringer og hodebry. Gjennom samtaler prøver jeg å bistå pasienter til å snu tankegangen, slik at de velger holdninger som er nyttige og som kan hjelpe dem å nå sine mål. Det er mye flaks eller uflaks, og mange ulike faktorer kan avgjøre hvor godt livet blir. Vi skal alle dø – og det meste i livet er utenfor vår kontroll. Da lønner det seg å bruke kreftene på det man faktisk kan gjøre noe med.

Ungdomspredikanten

Hypokonderlegen har hjulpet tusenvis av nordmenn med ekstrem helseangst. Og mange lurer på hvordan Ingvard Wilhelmsen alltid klarer å være så positiv. Han mener noe av det viktigste vi gjør, er å finne retningen eller målet med våre liv.
Selv var han faktisk litt i stuss på akkurat dette. Valget stod mellom lege eller prest.

– På starten av 70-tallet var jeg aktivt med i Jesusvekkelsen i Bergen. Det opplevdes givende å få være med som leder og forkynner i dette miljøet. Vi var de første som inviterte gatefolk og uteliggere til julefeiring i Korskirken, midt i Bergen sentrum. Siden ble dette etablert som Aksjon Kristen Hverdag. En fantastisk fin tid, minnes han.

Jeg har alltid likt å formidle og mener selv jeg alltid har hatt den samme stilen.

Ingvard Wilhelmsen

Wilhelmsen ledet gospelkvelder og holdt bibeltimer, i samme stil som han nå holder foredrag – med sin unike blanding av humor, visdom og glimt i øyet.

– Jeg har alltid likt å formidle og mener selv jeg alltid har hatt den samme stilen. Folk lo litt da også.

Samtidig fikk han mer og mer lyst til å bli lege, til tross for vekkelse og fulle kirker.

– Det å studere medisin for å hjelpe syke mennesker tiltalte meg veldig, og særlig forholdet mellom kropp og sinn.

En aktiv og god barndom

Vi må høre litt mer om unggutten Ingvard. Han kom til verden 27. april 1949 og vokste opp i et kristent hjem på Eidsvågsneset, som nummer to av fire søsken.

– Vi hadde en fin og trygg barndom i etterkrigstidens Norge. Min far var en driftig kar. En gründer-type fra Norheimsund som sammen med sine brødre bygget opp et ferge-rederi i Nordhordland, hvor særlig strekningen Steinestø-Knarvik ble et av Norges mest trafikkerte ferge-samband. I tillegg var han disponent i Åsane Billag, frem til han ble pensjonist 70 år gammel – samme år som han døde.

– Jeg var en nokså aktiv gutt som likte fotball og annen idrett. En stund spilte jeg på guttekretslaget for Bergen og Hordaland – og på videregående ble jeg skolemester på 100-meteren.

Wilhelmsens lederstil ble oppdaget allerede da han som 5-åring lekte med pissemaur og pinner i sandkassen. Barnehagetanten ga beskjed om at de var ferdige for dagen.

– Da hører de unge Wilhelmsen rope ut: «Dagen e over – dåkkar må rydde, folkens». Og så lekte jeg videre. Delegering er som kjent en viktig leder-egenskap, smiler han lurt.

Hele livet har han likt å bidra og lede andre. Både som aktiv KFUK/KFUM-er, som elevrådsformann på Bergen Katedralskole og senere som formann i KristenRussen. Nyttige erfaringer som han tok med seg til sitt virke som forkynner, styreformann i Kalfaret behandlingssenter og som overlege/professor senere i livet.

Wilhelmsen er takknemlig for sine foreldre som også ga ham tre fine søsken. Med en snill og hjelpsom storesøster slapp de tre brødrene billig unna huslige gjøremål, ifølge Ingvard.

– Min søster Cecilie var en litt innesluttet og snill jente som måtte rydde og lage mat med min mor. Sånn var det ofte på den tiden. Heldigvis gjorde hun opprør. Else skiftet navn til Cecilie, slo ut i full blomst på gymnaset og ble mer fargerik og vilter. Vi kjente henne nesten ikke igjen. Snakk om ekstrem forvandling.

Selv var jeg en rolig kar – lett å ha med å gjøre, vil jeg påstå.

Ingvard husker en gang han var med sin bestefar på Brann stadion. De skulle kjøpe is i pausen da en fotball traff ham midt i fleisen. Han latet som ingenting og gikk uanfektet videre.

– Jeg er kjent for å beholde roen uansett hva som kastes mot meg. Sånn er det bare. Kanskje er det stolthet – eller at jeg liker å klare meg selv, undrer han.

Så kom broren Per, som var helt motsatt.

– Han var vilter, røykte og gjorde opprør. Da yngstebror Sverre kom til, orket ikke mine foreldre mer. Han ble dullet med og fikk det som han ville, attpåklatten. Det tok litt tid før jeg respekterte han som likemann med egne gaver og ferdigheter.

– Vi dro ofte til hytten på Radøy i helgene, og var mye på Kvamskogen i Hardanger hvor vi hadde en familiehytte. På Ungdomsheimen var Ingvard ofte på leirer i regi av Norges Kristelige Ungdomsforbund.

Hele hans ungdomstid besto av leirturer – og av forelskelser. Unge Wilhelmsen var nok en ettertraktet kar, og hadde som regel en kjæreste i armkroken.

– Men jeg var ingen intrigemaker. Jeg var snill og grei. Hadde kun én kjæreste om gangen. Også den gang jeg var sammen med et tvillingpar. Først med den ene jenten, og senere med søsteren. Vel, sånn ble det bare.

Troen og livets motbakker

Hans første kone traff han under Jesusvekkelsen i Bergen, der han var med i ledergruppen. Hun var student fra Oslo og ble like engasjert i vekkelsesbevegelsen som Ingvard – helt til de flyttet fra Bergen i 1976. Sammen fikk de to døtre, Ane og Vera.

– Jeg var gift med Ingunn fra 1974 til 1999. Vi ble skilt til tross for to runder med parterapi. Barna var da 23 og 20.

– Sett fra min side var det vanskeligere å miste en drøm om et livslangt ekteskap, enn å skille meg fra Ingunn. I mitt kristenliv er tilgivelse – og særlig nåden, det bærende element. Derfor satser jeg på den. Det er sikkert noen kristne som mener at man skal forbli gift for enhver pris, men jeg fikk ingen negative meldinger i forbindelse med skilsmissen. Det har heller aldri vært spesielt viktig for meg hva andre tenker og mener om meg.

Han kommer ofte tilbake til nåden.

– Vi er ikke frelst fordi vi er så flinke. Alt er nåde. Helt gratis. Det Jesus gjorde for oss på korset er veldig avlastende – det er ikke vi som er viktige.

En nøktern forkynner som har betydd mye for ham, er misjonær Nils Skjælaaen. Han var en viktig mentor, som sammen med konen var misjonærer i Sør-Amerika.

– Nils kom inn på Misjonsskolen i Stavanger, men begynte aldri der. Han ville reise ut som trosmisjonær, uten økonomisk støtte hjemmefra. Skjælaaen la vekt på at det ikke er vi som tjener Gud, men han som betjener oss. Korset minner oss om at vi ikke er de viktige i Guds rike, men Jesus. Korset er «I crossed out».

– Han var en klok mann som holdt oss rotfestet uten for mye sirkus og halleluja. Jeg er selv en nøktern person, men velger å tro at Gud har skapt oss og gitt oss et åndelig behov. Mange vil påstå at dette er en illusjon, men den oppfatningen blir for meg meningsløs og flat. Da er det mye gøyere å tro, synes jeg.

– For meg er fortellingen om Den barmhjertige samaritan det perfekte bildet på hvem Jesus er. Han tar seg av oss, steller sårene våre og viser med sitt gode eksempel hvordan vi skal være gode med de utstøtte – eller med vår neste, helt enkelt.

– Alt av nåde – det skal stå på min gravsten, sier Ingvard med klar røst.

Vi kan ikke kontrollere døden

Wilhelmsen møter ofte mennesker som er redde for å dø.

Tenker du selv på døden, og hva som eventuelt skjer etterpå?

Å forsøke å kontrollere døden er umulig så lenge vi ikke vet hva vi skal dø av. Dette er veldig smart å forsone seg med.

– Jeg vet jo ikke sikkert hva som skjer etter døden. Som jeg svarte en journalist som spurte meg: tenk om det ikke er et liv etter døden? «Ja, da får jeg leve med det».

Ingvard Wilhelmsen er god til å utfordre, til å sette tanker og spørsmål i et nytt lys.

– Hovedproblemet i livet er ikke hva som skjer, men hvordan vi håndterer det. Nettopp dette kan gjøre deg til sjef i eget liv – hvordan du tåler medgang og motgang. Livet går opp og ned for oss alle, og motgang kan forme oss i en ny, og noen ganger bedre, retning.

Han vet hva han snakker om. Som ung 35-åring og far til to små jenter, ble han rammet av transvers myelitt – en betennelse i ryggmargen som gjorde ham lam fra brystet og ned. Mange som blir rammet av dette, blir lam resten av livet.

– Situasjonen var tøff og skremmende, men jeg var ikke så veldig nedtrykt. Istedenfor å spørre «hvorfor meg» og bli bitter, tenkte jeg «hvorfor ikke meg»? Jeg hadde fått med meg at flaks og uflaks kan vi ikke gjøre noe med. Samtidig bestemte jeg meg raskt for å tro på jeg ville bli så bra at jeg fikk gjort det jeg skulle her i livet.

Mye positivt skjedde også i denne perioden. Ingvard og familien hadde bodd vekke mange år, og var akkurat kommet tilbake til Bergen. Dermed fikk han mange tidligere venner og familie på besøk, og hadde god tid til å prate med hver og en.

– Tiden i sykesengen ga meg muligheten til å gjenoppta kontakten med mange mennesker, samtidig gikk det opp for meg hvor avhengig vi er av hverandre. At de stundene vi er hjelpeløse – da er det ekstra fint å ha noen rundt seg.

Livet tar nye retninger

Da Ingvard ble lam i 1984, var planen å jobbe som kliniker – det vil si med pasienter – enten innen indremedisinen eller psykiatrien. Etter seks ukers sykehusopphold ble han utskrevet i rullestol. En ny og vanskelig situasjon. Han kunne ikke lenger løpe, spille fotball eller kjøre slalåm.

– Tanken min var; no fikk du den ballen i trynet, men drit i det. Ikkje bry deg! Heldigvis kom jeg meg gradvis opp igjen på bena, først med to krykker som støtte, deretter en enkel stokk. Etter seks måneder var jeg tilbake i full jobb, med spastiske og dårligere ben enn tidligere. Jeg kunne gå, men ikke løpe.  

Barna hans var bare 5 og 7 år gamle, men hverdagene som pappa med stive spastiske ben gikk ganske bra. Mye tråkking på lange sykehusvakter var verre. Etter noen år i full klinisk stilling på Haukeland Universitetssykehus, innså Ingvard at han måtte tenke nytt. Siden han ikke kunne være like fysisk som før, bestemte han seg for å gå over i akademia. Da måtte han ta en doktorgrad, og i den forbindelse videreutdanning i kognitiv terapi.

– Jeg var egentlig ikke en akademiker-type, men likte å prate med folk. Indremedisin og psykiatri var mine spesialinteresser, og jeg spesialiserte meg derfor i begge. At jeg skulle bli akademiker hadde mest sannsynlig ikke skjedd om jeg ikke hadde blitt lam. Hvordan vi forholder oss til negative hendelser, vil i stor grad påvirke vår fremtid. Mister du jobben, kan du få en ny karriere. Nye dører åpner seg gjennom hele livet. Dette prater jeg ofte med mine pasienter om.

Karriereskiftet resulterte i en doktorgrad på magesår. Når kognitiv terapi ikke hjalp mot tilbakefall, kom heldigvis oppdagelsen av at magesår egentlig er en infeksjonssykdom forårsaket av Helicobakter pylori, som ble et paradigmeskifte ved behandling av magesår.

– Kort fortalt ble magesår frem til 1990-tallet sett på som en psykosomatisk lidelse, hvor stress, røyking og økt magesyre ble betraktet som risikofaktorer. Et overraskend funn ved vår studie var at de som fikk tilbud om kognitiv terapi gjennom fikk raskere tilbakefall enn de vi ikke snakket med! Heldigvis for oss ble det på denne tiden postulert at magesår er en infeksjonssykdom forårsaket av en bakterie kalt Helicobacter pylori, oppdaget av B Marshall og R Warren i Australia. Den mest effektive behandling av magesår vise seg å være en trippelkur, der antibiotika inngår. Den første pasientgruppen som fikk denne behandlingen, som ledd i en klinisk kontrollert studie, var de jeg disputerte på. En flott medisin-historisk endring å være en del av, forteller han.

Unge Wilhelmsen tok videre studier i kognitiv terapi og drømte om en psykosomatisk poliklinikk. I 1995 begynte han å jobbe ved Haraldsplass Diakonale sykehus i Bergen, og jobbet et år som overlege på Medisinsk avdeling før han i 1996 fikk en 100 prosent stilling ved Universitetet i Bergen. Han underviste legestudentene i første kliniske termin, frem til han pensjonerte seg i 2016.

– Jeg fikk muligheten til å drive poliklinikk i en 20 prosent stilling, og bestemte meg for å hjelpe hypokondere. De går ofte rundt alene med sine tanker og er redde. I helsevesenet fikk de vite hva de ikke hadde, og ikke hva de hadde. Økt helseangst. Jeg synes det er utrolig givende å kunne hjelpe mennesker med å sortere tanker og holdninger – slik at de kan få et bedre liv.

Hypokonderklinikken var noe nytt og har fått mye oppmerksomhet gjennom de snart 28 årene tilbudet har eksistert. En 10-års oppfølgende studie viser at de aller fleste hypokonderne blir bra.

Livet er som en fotballkamp

Ingvard har nå rundet 75 og innser at andre omgang av livet er godt i gang.
Han ser på livet som en fotballkamp.

– Andre omgang er viktig i fotball, nå skal kampen avgjøres. Vi får alltid en second chance, vi kan alltid endre oss.  Nå har vi lært mye, er mer reflektert og kan legge en taktikk for resten av livet ved å tenke gjennom verdiene, livet, arbeidet og drømmene våre. For noen kommer andre omgang tidlig i livet, for andre kommer den senere. Heldigvis er det aldri for sent å endre seg.

Han er takknemlig og kjenner seg privilegert som kan være i full aktivitet både med familieliv, foredragsvirksomhet, litt saksofonspilling, reising og trening.

– Alderen definerer ikke deg som person. Hva du står for, og hva du bruker livet ditt til er det avgjørende og dermed kan gamle mennesker bidra med sin erfaring. Selv om vi må akseptere at vi blir eldre, så trenger vi ikke å oppføre oss som gamle. Her får jeg forresten god hjelp av min kjære Rhoda som passer på holdningen min, med «rett deg opp i ryggen» og at jeg kler meg skikkelig. Hun ønsker ikke at jeg ser «sløkket ut». Han ler med sin smittende latter.

Hans åtte år yngre kone Rhoda ble han kjent med på en reise til Etiopia. Hun var der sammen med sin daværende mann. Først lenge etter ble de kjærester. De giftet seg 28. juni 2003 – i nesten 30 graders varme i Hamre Kirke på Osterøy.

– Vi har det veldig bra. Samtidig er vi begge mye på reise, og har mange prosjekter hver for oss. Både reisene og forholdet til henne gir meg energi. Jeg lader virkelig mest når jeg holder foredrag, eller når vi to er sammen i Afrika, på jobb og ferie for hennes del, nå bare ferie for meg.

Litt bekymring må vi ha. Kriteriet på om bekymringen er rasjonell eller irrasjonell er om den fører til en nyttig handling.

– Heisen i hodet går jo tregere hos meg også, men så lenge hodet funker og jeg fortsatt kan bidra med mine tanker og erfaringer, er jeg fornøyd. Jeg har fortsatt planer, og min drøm er å fortsatt kunne gjøre det jeg gjør nå i mange år. Boken om mitt liv er ikke ferdig enda – fremtiden er uskrevet.

Han tror ikke vi blir hverken mer eller mindre bekymret jo eldre vi blir.

– Litt bekymring må vi forresten alle ha. Kriteriet på om bekymringen er rasjonell eller irrasjonell er om den fører til nyttig handling. Da er det greit. Da sakker du farten når du kjører bil, eller tar på deg en hjelm når du sykler. Bekymring som bare fører til tankekjør og dårlig søvn er unyttig, mener han.

Vi er alle ansvarlige for vårt eget liv

Han kommer seg fint rundt med den nye rullatoren, mens han drar bena litt etter seg. Når han holder foredrag, kan han stå i 90 minutter uten pause bare ved å støtte seg til et ståbord.

– Ofte har jeg tenkt at de dårlige bena hjelper meg å være troverdig. Jeg har også opplevd død og andre utfordringer i livet, slik som folk flest. Begge mine foreldre er døde og av fire søsken er vi kun to igjen. Tidligere har det vært viktig for meg å ha kontroll og ikke vise svakhet, men nå er jeg blitt helt avhengig av hjelp. Er du opptatt av å ta sorger på forskudd som du ikke kan gjøre noe med, så har du full rett til det, men det vil ikke være så berikende for livet ditt, sier han ettertenksomt. Selv tar jeg regelmessig heller gleder på forskudd. Da får du dem i hvert fall en gang, kanskje to.

Han forstår like fullt at mange takler motgang ulikt.

– Mye av det som skjer i livet er utenfor vår kontroll, men hvordan vi forholder oss til det som skjer vil i stor grad påvirke våre følelser og vår atferd. Dette handler om at vi alle er ansvarlige for vårt eget liv, også følelsesliv. For å bli sjef i eget liv, må du ta ansvar for egne holdninger og valg. Angsten eller følelsene trenger ikke å styre deg, men de underliggende holdningene kan påvirke dette, forklarer han.

Han deler en annen opplevelse fra eget liv, som ble nok en påminnelse om livets usikkerhet – et tema han alltid har vært opptatt av:

– I april 2017 skulle jeg holde to foredrag i Kulturhuset på Frosta, i Trøndelag. Det første gikk fint, men det andre ble det verre med. Jeg kjente meg underlig trett og ukonsentrert og tenkte at jeg måtte skrive ned litt av det jeg skulle si. Noe jeg sjelden gjør. Det ble bare rot.

Tilhørerne skjønte at noe var galt da Ingvard ikke var som vanlig og på et visst tidspunkt dunket hodet lett i mikrofonen. En lege grep inn og fikk ham av gårde til Levanger sykehus. MR av hodet var normalt, og han fikk diagnosen Transient Global Amnesia, et forbigående hukommelsestap og forvirring.

– Jeg ble utskrevet neste dag, og holdt et nytt, litt kortere foredrag i Stjørdal om kvelden. Så det gikk jo greit, men det var kanskje den verste opplevelsen i mitt liv. Jeg synes min opptreden i Frosta var pinlig og ubehagelig, men jeg måtte jo bare ta det. Seks måneder senere var jeg tilbake på Frosta og holdt et godt foredrag for samme gjengen.

Han tenkte en stund at det kanskje var slutten på foredrags-turene, men Ingvard Wilhelmsen var ikke ferdig. Han roet litt ned, og fortsatte som før.

Han måtte vente seks år på neste lignende opplevelse, men den gangen var det ikke TGA, men utmattelse pga akutt isjas.

– Jeg var i Ulsteinvik på Sunnmøre i november 2023 og var fryktelig sliten etter noen dager med sterke smerter i venstre ben, lite søvn og en del paracet.

– Heller ikke denne gangen klarte jeg å holde tråden. Jeg ble innlagt på Volda Sykehus hvor de påviste en prolaps i ryggen, mellom skivene L5 og S1, som presset på isjiasnerven.

Han var et par dager senere innom Haukeland universitetssykehus og har hatt god effekt av smertestillende medisiner.

– Jeg erfarte at få ting er så utmattende som smerter og lite søvn, både kognitivt og allment. Juleferien i Kenya ble utsatt to uker, så ble det å slappe av i varmen. Måtte bare innse at selv jeg trenger litt pauser. Derfor har jeg nå trappet enda litt ned, selv om det fortsatt blir nesten åtti foredrag i året.

– Å få isjias er ikke noe stas, men det positive i situasjonen var at jeg endelig bestemte meg for å søke om å få rullator. Noe jeg skulle hatt for lenge siden! Jeg mener ikke at alt i livet har en mening; mye kan være helt meningsløst. Men av og til kan det finnes noe nyttig og positivt i det negative. Jeg var forresten tilbake i Ulsteinvik Kulturhus i mars i år og holdt et skikkelig foredrag. De aller fleste av tilhørerne hadde vært der også i november. 

– Innimellom tar jeg også noen fridager i Norge. I dag for eksempel, skal jeg trene. Må jo holde meg i form, så jeg ikke blir en gammel, tykk mann.

– Det er min erfaring, både personlig og som lege, at de fleste mennesker takler ekte problemer bedre enn tenkte. Vi har nemlig ikke noe valg, og klarer som regel å omstille oss ganske raskt. Det erfarte vi blant annet med pandemien. Du omstiller deg fordi du må. Jeg kunne ikke bare spasere hjem da jeg ble lam. Samtidig hadde jeg et håp om å kunne gå igjen en dag.

– Takknemlighet er en fin verdi. Noen ganger har vi uflaks, og må tåle mange slag. Men sånn er det for alle, og hvis vi bare er negative – så blir alt bare verre.

De unge inspirerer

Han har fortsatt mye ugjort, reiser han vil ta og nye språk han vil lære. Ingvard har også et godt og nært forhold til sine døtre og fem barnebarn.

– Vera bor i København med sin mann og deres datter Dina. Jeg ser ikke dem like ofte som min andre datter Ane. Hun bor her i Åsane med sin mann og deres tre gutter. Vi treffes jevnlig både her og hjemme hos dem. Vi har også en del faglig samarbeid da Ane jobber som psykolog og søvnekspert. Hun holder foredrag, skriver bøker og underviser mye, slik som jeg.

Ingvard har også to bonusbarnebarn gjennom sin kone Rhoda, som har en sønn og en datter fra et tidligere ekteskap. Han ser betydningen av å henge mye med de unge.

– De holder meg oppdatert om alt som foregår, og gir meg nyttig inspirasjon også til eget liv og tankesett. De holder meg ung, i hvert fall i hodet, smiler han.

Vi har pratet om livet – og om døden, men Ingvard Wilhelmsen er mer opptatt av resten av livet. To av hans søsken døde i relativt ung alder. Søsteren Cecilie fikk hjernesvulst i 2017, og døde innen et år. Broren Per fikk lungekreft, og døde kun 66 år gammel, i 2020. Sorgen og savnet kjennes av og til fortsatt, men de overskygges som regel av de gode minnene.

– De døde altfor tidlig, men døden er ukontrollerbar. Derfor må vi forsone oss med det faktum og heller jobbe med våre grunnholdninger, det vil si våre holdninger til usikkerhet og risiko, fortid og fremtid, liv og død, oss selv og andre og subjektive fysiske plager. Det er disse som på sett og vis styrer våre tanker og følelser. Det er vanligvis ikke følelsene som styrer oss, forklarer han, med mindre vi er forelsket og har forbigående nedsatte sjelsevner.

Dette er kanskje noe av det Ingvard bruker mest tid på med sine pasienter. Å finne de underliggende holdninger en har, og så forsøke å revurdere disse, om nødvendig.

– Vi er alle dødelige og må tåle at døden er totalt ukontrollerbar. Mitt råd til folk som er engstelig for egen helse og som leter etter svar er:

Om legen ikke finner noen sykdom, så akseptere det. Sykdom som kommer vil eventuelt tre frem lettere om du har mindre angstsymptomer, så vi gjør lurt i å stole på legene og akseptere at noe heter uflaks. Leger kan ta feil, men det kan også pasienter. Ikke lytt for mye til kroppens signaler, ta litt fri og ikke dull deg ned i katastrofetenkning før du må. Kroppen gir som regel beskjed om noe er alvorlig galt.

– De aller fleste av mine pasienter forstår dette, men må jobbe med å snu tankegangen. Jeg spør ofte «hvorfor er det lurt å ta sorger på forskudd»?
Ingen har foreløpig klart å gi meg en god grunn, sier han med glimt i øyet.