Inga Drotninghaug Moe (105) overlevde fødselen mot alle odds.
Som toåring ble hun alvorlig syk av spanskesyken.

Da Inga skulle føde sin eldste sønn Torbjørn i 1944, ble fangeskipet Rigel bombet og senket rett utenfor Sandnessjøen. 2.500 personer omkom, og hardt kvestede overlevende havnet på sykehuset der Inga lå.

Dramatikken til tross; det er en vital 105-åring som møter oss utenfor eget hus på Nesna.

– Jeg er heldig som har fått være så frisk! – Jeg liker å lese, og har lest veldig mange bøker. Ja, og så har jeg spist veldig mye fisk.

Dramatisk start på livet

Det var ikke selvsagt at den lille jenta som så dagens lys på Nesna for 105 år siden skulle bli så gammel.

Bilde av lensmannen med kone og tre av barna
Bodvar og Signe Drotninghaug med sine tre eldste døtre. Inga nr. to fra h. Foto: Privat

– Jeg ble født på gjesteværelset hjemme og det var nokså dramatisk. Jordmora måtte komme for å hjelpe til. En stund trodde de visst ikke at jeg skulle få leve, sier Inga Drotninghaug Moe.

To år senere hang den lille jentas liv nok en gang i en tynn tråd. 

– Jeg fikk spanskesyken  samtidig med far og tante Gunbjørg. Vi var veldig dårlige, spesielt han far, men det gikk bra. Det var mange som døde av spanskesyken, også her på Nesna. 

Fakta: Spanskesyken

Spanskesyken var en influensaepidemi som i perioden 1918–1920 rammet store deler av verden. Mellom 50 og 100 millioner mennesker døde, flere enn antall døde de to verdenskrigene til sammen.

Influensaen kom i tre til fire bølger og smittet minst en tredjedel av verdens befolkning. Spanskesyken regnes som historiens verste influensaepidemi, og de negative konsekvensene har vært merkbare helt opp til vår tid. Kilde: Store medisinske leksikon

Hundreåringene på Helgelandskysten

Helgelandskysten er kjent for å huse mange hundreåringer. Inga opplever det likevel ikke som spesielt å være 105 år gammel.

– Det er helt alminnelig det for meg. Jeg har ikke gjort noe for å bli en av Norges eldste, har bare blitt ett år eldre for hvert år. Men jeg liker å lese, og har lest veldig mange bøker. Ja, og så har jeg spist veldig mye fisk, sier hun med et stort smil.

Selv om sjøen hvitner og skodda henger lavt, kan vi fra eiendommen Utsyn på Nesna, der Inga vokste opp, se over til øya Tomma (i bakgrunnen).

Norges eldste person inntil februar i fjor, 110 år gamle Marie Antonette Andersen, ble født på Tomma. Hun bodde i nabokommunen Leirfjord da hun døde i fjor.

– Min bestemor kom fra Tomma. Det gjorde også en jeg ble konfirmert sammen med. Hun døde tidligere i år, 105 år gammel.

Sendte søstrene på skole

Ingas foreldre, Bodvar og Signe Drotninghaug, fikk i alt fem døtre, hvorav Inga var den midterste. Bodvar var lensmann på Nesna, og Inga betegner sine oppvekstkår, i en for mange vanskelig tid, som trygge og gode. Hun hadde et nært og godt forhold til begge foreldrene.

Mange øvrighetspersoner hadde et ærend til lensmannsgården Utsyn, og ikke sjelden hadde familien middags- og overnattingsgjester.

– Mor hadde to tjenestefolk til å hjelpe seg, men ansvaret hvilte på henne. Hun var et arbeidsjern og koka bestandig maten sjøl. Når de baka lefse og flatbrød, sto de to nede i kjelleren og baka, og ho mor satt og stekte. Mor og far drev også et lite bruk, med to-tre kyr, og han far rodde gjerne ut etter fisk (1).

Lensmannen var ellers en aktiv friluftsmann som ofte tok døtrene med på tur i naturen. Jentene fikk både ski og skøyter, og fra fylte sju år fikk de gå på ski over Nesnafjellet og renne ned igjen på Sandnes-sida sammen med faren.

I hjemmet var det ifølge Inga “bøker over alt” og hun ble raskt glad i å lese.

– Foreldrene mine var også opptatt av at vi jentene skulle få utdanning, og jeg husker at han fulgte meg til skolen den første dagen.

– Far var med i en lesering og kom stadig med nye bøker. Jeg leste like mye som han, deriblant bøker av Hamsun og Kielland som var kjente forfattere på den tida. Leksikonet var også flittig brukt.

Inga sier om

– et godt liv
Å få være frisk og ha familie som besøker meg.

– kropp og helse
Jeg holdt på å dø under fødselen og var som lita veldig dårlig av spanskesyken. Men resten av livet har jeg hatt god helse. Har vært glad i å bevege meg og en ivrig syklist!

– sterkeste minne
Da tyskerne kom på lensmannskontoret for å si opp han far. Jeg var redd de skulle ta han med seg.

– rettesnor for livet
Å ha tiltro til mennesker og behandle andre så bra som mulig.

– døden
Den tenker jeg ikke på. Det er mye jeg fortsatt har lyst til å drive med. Mannen min er død, og alle mine søsken. Det er veldig rart. Jeg savner dem, men det var verst til å begynne med. Jeg tenker mest på at ungene skal ha det bra.

Fikk jobb hos “han far”

Middelskolen tok Inga i Mosjøen, men siden hennes fars familie kom fra Sykkylven, valgte hun å ta gymnaset i Volda. Etter å ha lest handelsfag i Trondheim ble hun ansatt på kontoret hos sin far.

Nesna lensmannskontor var på den tida et av de største i landsdelen og Ingas far hadde til sin rådighet egen båt med maskinmann for å kunne nå alle øyene. Han var også på fritida aktiv og samfunnsengasjert, med et utpreget sosialt sinnelag.

– Far var en veldig snill mann. Før krigen, en gang tidlig på 30-tallet, skjedde det at fjøset på en liten gård i bygda brant ned. Familien som bodde der hadde bare ei ku, og nå var den død. Far mente at siden vi hadde to kyr, så kunne vel de få den ene. Jeg husker kua godt, den het Ingi og var kalt opp etter meg. Han far spurte derfor: «De har ikke mat, så jeg tenkte at de skulle få ho Ingi. Er du enig i det?» Ja, det måtte jeg være enig i. Jeg hadde jo all den mat og melk jeg trengte.

Inga og datteren Anne Sofie utenfor eiendommen Utsyn. – Jeg vokste opp i et stort hus med veldig fin utsikt. Du ser utover fjorden. Da vi, etter å bodd på Dønna, i Gratangen, på Notodden, i Mosjøen og på Mo, flyttet tilbake til Nesna, sa jeg til mannen min: ”Går det an å kjøpe et hus der du ikke ser havet?”

Krigen kom til Nesna

Inga jobbet fortsatt på lensmannskontoret da krigen kom til Norge i april 1940. I safen på kontoret lå det en brun konvolutt som skulle åpnes i tilfelle krig.

Bilde av mann med uniform
Ingas far, Bodvar Drotninghaug.

– Det skulle være vitner til åpningen, så vi var mange som gikk inn i stua hjemme, også flere betjenter. Da far tok frem konvolutten, så han på mor og sa: «Mor, det kommer den dagen i dag at vi kan takk vår gud for at vi har berre jenter. I dag må han Ludvig Fagervik antakelig sende alle sine glunta i krigen». Det var så mektig at eg aldri har glømt det.

– Jeg forsto alt tyskerne sa da de kom for å intervjue far, hadde lest både tysk og engelsk på skolen. Men jeg lot som om jeg ikke forsto noe. Far hvisket til meg: Ikke snakk med dem!

– Vi hadde to skrivemaskiner på kontoret. En dag kom tyskerne og sa at de skulle hente dem. «Nei, skrivemaskinene, sa far – de er mine. De kan dere ikke bare hente. Dere må kjøpe deres egen.» Denne gangen sto jeg bak far og hvisket; «Ikke bry deg om det, bare gi dem maskinen de ber om.» Jeg var så redd for at de skulle ta han. Men han sto på sitt, så da de gikk var det uten maskinene.

– Ditt sterkeste minne fra livet, hva er det?

– Ja, det var den gangen tyskerne kom for å si opp far og overta lensmannskontoret. Han hadde nektet å melde seg inn i NS.

Gift på prestegården

Smilende ung kvinne og mann
Inga og Bjarne giftet seg høsten 1940. Foto: Privat

Inga fortsatte å jobbe på kontoret til hun sent den første krigshøsten giftet seg med lærer Bjarne Moe og flyttet nordover til Gratangen, der han hadde fått jobb på skolen.

– Vi skulle gifte oss i kirka. Den var ferdig pyntet og alt var klart. Men da lysene kom på, dukket tyskerne opp og sa at vi måtte slukke dem igjen. Vinduene var for store til å la seg blende.

– Presten bestemte da at vi fikk gifte oss i stua hans på prestegården, så det gjorde vi. Bjarnes onkel Arne, som var musikklærer på lærerskolen, spilte piano.

Etter vielsen skulle de drikke kaffe på Utsyn.

– Hele familien var samlet da presten og kona ankom. Mor hadde pynta så fint der hjemme. Da prestefrua kom inn i gangen, utbrøt hun: «Så vakkert det er her. Det var jo her dere skulle giftet dere.»

Krigslarm rundt fødestua

Inga og Bjarne hadde flyttet fra Gratangen til Dønna da deres eldste sønn, Torbjørn, meldte sin ankomst en novemberdag i 1944. Paret måtte ta båt for å komme seg over til sykehuset i Sandnessjøen.

– Mens jeg lå der i sengen med veer oppsto det plutselig masse uro i gangene utenfor. Jeg kunne ikke skjønne hva alt bråket kom av. «Er det en hund som er innestengt et sted, ropte jeg? Det var rart at ingen kunne slippe den ut. Men du skjønner, de snakket jo et annet språk.

Først i ettertid fikk Inga vite årsaken til støyen. Over 2 500 personer, de fleste krigsfanger fra Øst-Europa, omkom da engelskmennene den dagen bombet krigsskipene MS Rigel, DS Korsnes og to militære følgeskip rett sør for Sandnessjøen. Angrepet er betegnet som den største enkelttragedien i Norge under den andre verdenskrig. Mange brann- og eksplosjonsskadede personer ble bragt til sykehuset der Inga lå og skulle føde.

Les mer om bombingen av Rigel.

Men den 8. mai 1945 var tyskernes herredømme over Norge slutt. Den etterlengtede beskjeden kom i en telefon fra Oslo.

– Hjemme på Nesna fikk far samtidig et telegram fra departementet om at han skulle gå opp og overta lensmannskontoret igjen. Det var en gledens dag for oss – og en sorgens dag for noen.

Husker du ditt første kyss?
Lett latter. – Nei.

– Hva tenker du når du ser deg i speilet? 

– Uff, det speilet – jeg blir så overgitt! Datteren min satte opp et stort speil som jeg ser hver gang jeg skal på badet. Det er det siste jeg ser om kvelden og det første jeg ser om morgenen. Blir helt kvalm når jeg ser det fæle bildet. All skjønnheta er borte. Det er dårlig gjort.

Du har vært med på en rivende teknologisk utvikling. Er det en maskin som har betydd mye for deg?

– Skrivemaskinen var viktig! Jeg skrev mye på maskinen hans far. At vi fikk telefon, husker jeg også godt. Far var som lensmann en av de første som fikk telefon her på Nesna, med telefonnummer to. I dag er datamaskinen Kompen et viktig hjelpemiddel. Med den snakker jeg med barn og barnebarn.

– Hvem er den viktigste personen i livet ditt?
– Det var ho mor. I dag er det datteren min

– Hva er du redd?
– Jeg har bestandig vært redd for at det skal skje noe med ungene. At de skulle bli utsatt for noe.

Opptatt av bøker

Ektemannens lærergjerning førte til at paret flyttet flere ganger.

– Jeg vokste opp i et stort hus med veldig fin utsikt. Du ser utover fjorden. Da vi, etter å bodd på Dønna, i Gratangen, på Notodden, i Mosjøen og på Mo, skulle flytte tilbake til Nesna, sa jeg til mannen min: Går det an å kjøpe et hus der du ikke ser havet?

Det gjorde det. Inga bor bor fortsatt i huset de kjøpte i 1970. Veggene er fylt med hyggelige familiebilder og minner fra et innholdsrikt liv.

– Vi fikk fire barn i løpet av 15 år; tre sønner og en datter. I dag har jeg 11 barnebarn og 13 oldebarn, og jeg har møtt dem alle! Mens ungene var små arbeidet jeg hjemme, men i perioder har jeg også jobbet ved et bibliotek, i en kafé og i en bokhandel.

– Jeg har alltid vært interessert i litteratur, så det å få jobbe med bøker var spesielt artig.

Skrev melodien til Nordlandsnetter

Musikk har også vært en viktig del av familiens liv.

– Han Bjarne spilte jo alt; piano, fiolin og bratsj. Her var musikk bestandig. Han skrev mye musikk også, deriblant melodien til slageren Nordlandsnetter, med Jens Book-Jenssen, Kurt Foss, Reidar Bøe og Kirsti Sparbo.

– Og så den du er veldig glad i, som vi må synge hver gang det er bursdag, minner sønnen Torbjørn henne om.

– Å ja, det er April, med Jens Book-Jenssen.

Inga likte også å synge, blant annet i et damekor.

– Men det var mannen min som var flink. Flere av barna er også gode og en av sønnene våre, Bodvar, er komponist og musiker.

Ektemannens helse skulle vise seg å være skjørere enn Ingas. Hun ble tidlig enke.

– Bjarne var bare 61 år gammel da han fikk hjerteinfarkt og døde. På den tid var Torbjørn 32 år gammel og tvillingene Anne Sofie og Gunnar bodde enda hjemme. Alle mine søsken er også døde. Det er veldig rart. Jeg savner dem, men det var verst til å begynne med. Jeg tenker mest på at ungene skal ha det bra. Jeg har bestandig vært redd for at det skal skje noe med dem. At de skulle bli utsatt for noe.

Kjent syklist

Sykkelen var Ingas framkomstmiddel helt til hun var 98 år. Foto: Torbjørn D. Moe

Inga har selv holdt seg frisk.  – Jeg har vært veldig heldig! Frikort fikk jeg første gang i fjor. 

105-åringen har alltid vært glad i å bevege seg. Øya Tommas høyeste punkt, Tomskjevelen (960 moh), som vi tydelig ser fra Utsyn, har hun gått opp til flere ganger fra havnivå til topps. 

– Det er så fin utsikt der oppe, i klart vær kan du se helt til Bodø og Lofotveggen. Og så har jeg vært veldig glad i å sykle. Ja, jeg sykla over alt.

Syklisten med den knallgule sydvesten var i mange år et kjent syn på Nesna. Sønnen Torbjørn husker godt en episode fra morens 90-årsdag:

– Hele familien var samlet. Vi hadde fått lånt naboens terrasse, som var litt større enn mors, og koste oss med et glass vin da vi plutselig fikk se en rødkledd liten skikkelse som fór forbi på sykkel. Det var mor som «bare måtte handle inn noe ekstra». 

– Jeg syklet helt til jeg var 98 år, med et par ulykker underveis. Jeg hadde tre-fire bæreposer på styret da jeg stupte av sykkelen for cirka 40 år siden. Lårbeinet knakk, det måtte stives opp med noen metallspiler. Senere en gang knakk jeg kragebeinet. Det var barna som satte en stopper for sykling på vei. Siden har jeg bare brukt treningssenterets ergometersykkel.

Aktiv fritid

Inga har i alle år levd et aktivt liv, og vært ivrig medlem av stedets hagelag, historielag og sanitetsforeningen. I dag er virksomheten trappet noe ned, men lesegleden, som hun har hatt siden barnsben av, er sterk, og hun er fortsatt aktiv i en studiering.

– Det starte med at en lærerinne inviterte meg med i en studiering da vi bodde på Mo. Jeg syntes det var så artig. Da jeg kom til Nesna, var det jeg som tok initiativet til å starte en tilsvarende her. Flere av venninnene mine som jeg inviterte den gang har falt fra, men vi som er igjen holder enda på sammen med et par nye som er kommet til. I dag er vi fem kvinner som møtes hjemme hos hverandre, på omgang, én gang hver måned. 

– Jeg er den eldste av oss, den yngste er i slutten av sekstiåra. Vi diskuterer ulike temaer, i det siste har vi tatt utgangspunkt i et stykke fra Aftenpostens Innsikt-magasin. Vi diskuterer det vi har lest og og koser oss med kaffe og kaker. I andre sammenhenger kan det hende at det kan bli et glass vin.

  1. Sitat fra Kari Gjerstadbergets bok 100 kvinner. Museumsforlaget, Trondheim; 2015
Intervjuet er slutt og sønnen Torbjørn hjelper Inga med å feste sikkerhetsselen. Da hun var 88 reiset hun til USA for å besøke familie. – Men nå reiser jeg ikke så mye lenger-