Erna (82): – Men trua mi klarte de ikke å knekke

Erna Synnøve Stensrud er med sin 37. julefeiring på Kanariøyene en av de virkelige veteranene i det norske miljøet. Nå gleder hun seg til den kommende høytiden.

At varmen preger dagliglivet i Arguineguin de første ukene i desember, er ikke til hinder for adventstradisjonene.

– Sjømannskirken holdt allerede forrige søndag julekonsert i den katolske kirken her. Vi var 430 tilhørere som storkoste oss med julemusikk, forteller hun.

På selve julaften er det også stor pågang i kirka.

– Jeg har allerede meldt meg på den siste av de to bordsettingene. Vi får servert nydelig norsk julemat med ribbe, pinnekjøtt og riskrem til dessert. Etter maten går vi i lange ringer rundt juletreet. 

Tøff start på livet

Erna Stensrud ble født i Oslo, men tilbrakte sine første år på et barnehjem i Halden.

– Det var Frelsesarmeen som drev hjemmet, og jeg hadde det fint der. Men ni år gammel ble jeg flytta til et fosterhjem i Ås, og der fikk jeg det ikke så greit. 

Erna forteller om årene som fulgte, preget av en følelse av å være uønsket.

– Og verre ble det etter at fosterforeldrene mine fikk en datter. Hun ble til stadighet omtalt som «vår ektefødte datter». Midt oppi fleisen fikk jeg høre det. 

Selv om begge fosterforeldrene er døde nå, har Erna fortsatt litt kontakt med datteren deres. 

– Hun er hyggelig og kan ikke klandres for det foreldrene gjorde. Men vi har aldri snakket om det jeg opplevde.

Ernas ene fosterbror og hans kone besøker Erna én gang i året. 

– Han har sine historier om oppveksten i det huset. Men heller ikke han visste alt. Jeg fikk blant annet spark på leggene hvis jeg brukte fremmedord eller sa noe de ikke likte. De skulle aldri hatt fosterbarn.

Jeg fikk blant annet spark på leggene hvis jeg brukte fremmedord eller sa noe de ikke likte.

Utdannet takket være kommunen

Etter framhaldsskolen og fire måneders husmorskole i Ski, begynte Erna å jobbe. 

– Å gå videre på skole var ikke et alternativ i fosterhjemmet. Men kommunen krevde at jeg skulle få gå på handelsskole i Oslo, og da måtte de gi seg. Jeg pendlet inn til byen og lærte masse. 

Hun fikk jobb ved Statens jordundersøkelser ved Norges Landbrukshøgskole i Ås, nå Institutt for jordbrukslære. 

– Det var en veldig fin arbeidsplass og jeg stortrivdes. 

Men vel hjemme etter arbeid fikk ikke Erna lov til å gå ut.

– Det var en flott arbeidsplass, og jeg trivdes godt. Men livet hjemme var fortsatt begrenset. Jeg fikk ikke gå ut, så hvordan skulle jeg møte noen? Det endte med at jeg sa ja til Kjell, fosterforeldrenes nevø, da han fridde. Vi fikk det kjempebra sammen, til tross for at jeg ikke hadde fått velge fritt. Men etter 14 års ekteskap døde han av hjertesvikt.
Vi fikk dessverre aldri barn, så jeg satt alene igjen som 44-åring.

Ensomhet og helseproblemer

Alene igjen i eneboligen på Skoppum opplevde Erna dagene som stille og tomme.

– Jeg hadde besøk av og til, men de fleste var opptatt med sine egne liv. Samtidig ble helsen min stadig dårligere. Revmatisme gjorde at jeg måtte slutte i jobben, og jeg slet med smerter i rygg og hofter.

Les mer om fysisk helse hos eldre.

Legens råd om varme som behandling førte henne til Gran Canaria, først for korte opphold fra 1987, deretter for godt.

– De første årene var jeg aldri her mer enn seks måneder om gangen. Hvis det gikk over det, ville jeg miste alle trygderettigheter i Norge. Dette gjaldt mange flere enn meg, vi var alle livredde for å gå over den tida. Den Norske Klubben pleide derfor å chartre et eget fly for å fly folk opp og ned til riktig tid. 

Etter hvert var det likevel ikke nok for Erna å være på Gran Canaria halve året. 

– Beslutningen var enkel da legen sa at jeg ville havne i rullestol om jeg ble værende i det norske klimaet. Så i 2001 flytta jeg ned hit for godt. 

Den Norske Klubben og kirka

På Gran Canaria, derimot, ble Erna raskt mere aktiv.

– Folk lurte veldig på hva vi gjorde her nede. Det var det dummeste spørsmålet jeg kunne få. Jeg var aktiv i Den Norske Klubben i mange år. Vi arrangerte turer, blant annet en årlig miljømarsj fra Puerto Rico.

Etter hvert fant Erna ut at det er i fellesskapet rundt kirka hun føler seg hjemme.

– Her har jeg møtt gode venner og funnet meningsfulle oppgaver. Jeg er blant annet sterkt knyttet til diakon Hanne Marie Engdal. Hun er den viktigste personen i livet mitt nå. 

– Jeg har flere venner, men de må en velge med omhu. Det er blant annet en del drikking blant nordmennene her. Selv driver jeg mer og mer med håndarbeid, og synes det er mer givende enn å fly rundt på byen og røre.

Les mer om Den Norske Sjømannskirke i reportasjen Klimaflyktningene på Gran Canaria.

Folk lurte veldig på hva vi gjorde her nede. Det var det dummeste spørsmålet jeg kunne få.

Søkte røttene sine

Under oppveksten var Ernas biologiske familiebakgrunn et ikke-tema. I familien hadde hun to fosterbrødre.

– Jeg visste ikke at den ene av dem var halvbroren min før jeg var 13-14 år. Det var fosterfaren min som til slutt fortalte meg: «Du skulle egentlig aldri vært her, men vi måtte ta deg fordi broren din var her.»

– Det var først etter at jeg hadde gifta meg at jeg fikk muligheten til å undersøke mer om mine foreldre. Det eneste jeg hadde hørt til da, var at jeg etter fødselen skulle ha bodd noen måneder sammen med mor på et mødrehjem før jeg ble sendt til barnehjemmet. 

Savner svar om far

Erna fant etter hvert ut hva foreldrene het, og 29 år gammel møtte hun sin biologiske mor for første gang.

– Men nei, det blei ikke noe forhold mellom oss. Vi hadde ikke mye til felles. Jeg hadde mange spørsmål, men fikk aldri noen ordentlige svar. Ikke minst ville jeg vite hvem min far var. På fødselsattesten står det at det var en mann var fra Skiptvedt, så etter at jeg hadde flytta hit ned skrev jeg et langt brev til han. I brevet jeg fikk tilbake, benektet han farskapet. Så noe mer om dette, vet jeg fortsatt ikke.

Ernas slektsgranskning ga likevel noen resultater. 

– Jeg fikk kontakt med en fetter og en kusine på morssiden, og vi skriver julekort til hverandre hvert år. 

Ørkenstøv en påkjenning

Tross utfordringer som kalimaen – sandstøv fra Sahara – og helseproblemer, trives Erna på Gran Canaria.

– Varmen kan bli intens, men jeg tåler den godt. Det er først når det blir mer enn 40 grader at det blir for mye for meg. Det går nesten ikke an å gå ut da, annet enn for å legge seg i sjøen. Men tross alt vil jeg heller ha det enn 30 minus. 

Ernas helse har etter flyttingen stort sett vært god, men for to år siden havnet hun på sykehus med blødende magesår. 

– Etter å ha operert tærne hjemme i Norge, har jeg også slitt med veldig dårlig balanse. Men alt dette følges veldig godt opp av legene her. Folk har lett for å klage, vet du. Men jeg har jeg tenkt at de bør slutte å klage sånn. Jeg er veldig fornøyd med det spanske helsevesenet.

Det er først når det blir mer enn 40 grader at det blir for mye for meg. Det går nesten ikke an å gå ut da, annet enn for å legge seg i sjøen.

Sosialt liv

– Som du ser, så har jeg håndarbeidskrukken her. Der bidrar jeg til basaren, blant annet. Jeg har stekt vafler noen år, vært kirkevert og litt forskjellig. Drevet mye med bøkene og. Men nå er det først og fremst heklingen som opptar tida mi. 

82-åringen leverer jevnlig bunker med heklede hjerter til Sjømannskirken. 

– De røde hjertene tar diakonene med seg til folk når de går på sykebesøk. Jeg lager gule til påske, men det er de røde som har førsteprioritet! Jeg ble veldig rørt selv når jeg lå på sykehus og fikk besøk. Det skal så lite til.

Erna legger fra seg hekletøyet for å gå til sjømannskirken.

– Der er det frivillighetsfest. Jeg har et helt annet liv i dag enn jeg hadde hjemme i Norge. Her kan jeg bidra frivillig og røre på meg. Det gir livet mitt mening og mye mer sosialt.

Flere spørsmål

Hvilken maskin har fått størst betydning for livet ditt?
– Det må være bilen. Jeg kjører ikke her, men i Norge likte jeg å kjøre bil. Da Kjell og jeg hadde campingvogn var det jeg som kjørte, for det meste, for det tok flere år før han tok lappen. 

Kjønnsroller og likestilling, hva slags forhold har du hatt til det?
– Ikke noe problem, ikke det nei. 

Er bøker viktige for deg?
– Ja, jeg er veldig glad i å lese. Er ikke så begeistret for krim, men liker biografier og fortellinger fra virkeligheten.

Hvilken egenskap har du, som det det har viktig for deg å ha?
– Haha. Må vel være fingerferdighetene mine det. Jeg holder på med noe hele tida. Hekler, strikker, broderer og driver med andre små puslerier. 

Er du redd noe?
– Hvis noen har gjort meg noe vondt, og jeg stadig må se meg bak, det liker jeg ikke.

Har du kjent på ensomhet i livet?
– I all tid, men bare av og til. Jeg er ikke sånn at jeg må ha folk rundt meg 24 timer i døgnet, som enkelte andre må.

Har du gjort noe du tenker kan ha påvirka den helsa du har i dag?
– Ja! Jeg gikk mye på ski tidligere i livet, og var med på trimmen på Skoppum etter at vi flytta dit. Vi drev med innebandy, blant annet. Jeg tok også idrettsmerket i mange år. 
Da jeg ble dårlig, ble formen min betydelig forbedra etter at jeg flytta hit. De første åra her nede var jeg med i turgrupper som gikk over alt på øya. Nå har jeg ikke lenger helse til alt jeg drømmer om å gjøre. 

Hva tenker du når du ser deg sjøl i speilet?
– Å nei, Erna, nå har du fått for mye rynker. En vil ikke være så gammal som en er, vet du. 

Ordet skam, hva forbinder du med det?
– Før, for mange år tilbake, ble jeg kalt «lausunge» og liknende. Det er først i de seinere åra at jeg har hatt mot til å si hvor jeg er fra. Nå er det jo ingen skam lenger. 

Har religion vært viktig for deg?
– Ja! Jeg pleier å si om fosterforeldrene mine at de tok fra meg mye, men trua mi, den bevarte jeg inni meg. Den klarte de ikke å ta vekk. Jeg har vært mye i kirka i alle år, her og.

For mange eldre kan den digitale utviklingen være en utfordring?
– Ikke så mye for meg, enda. Jeg har en stor skjerm med tv og pc på samme. Må jo følge med på Dagsrevyen, blant annet. Tidligere kunne jeg ikke se norsk tv her nede, men nå synes jeg det er fint å vite hva som skjer i Norge.

Savner du noe ved Norge?
– En kan si hva man vil, pleier jeg å si, men Norge er et fint land. 

Kommer du til å reise til Norge flere ganger?
– Det veit jeg ikke. Jeg har ikke vært der siden i 2002. Etter å ha solgt leiligheten min her nede i 2015, hadde jeg lyst til å dra. Slik ble det ikke, men det er jo enda ikke for seint. Kanskje jeg tar meg en tur.