Egil Jørgen (92): Vi får aldri et nytt 9. april

Kanskje flere blir beroliget av hans utsagn om at Norge ikke vil bli tatt på sengen, slik mange opplevde det 9. april 1940. Mannen som sier dette, vet hva han prater om.

Etterretningssjefen og kontreadmiralen Egil Jørgen Eikanger har vært en hel mannsalder i Forsvaret – både under og over havet. Først på ubåt i 11 år, og deretter som fregattsjef på «KNM Bergen». For å nevne noe.

En maritim karriére

– Min far var sjømann og rederiseiler for Westfal Larsen. Kapteinløytnant Lorentzen kan også ha påvirket meg. Han var telegrafist på ubåt under hele krigen. En svært elegant kar i flott uniform. Jeg glemmer ham aldri, forteller han.

Egil Jørgen kom til verden 9. mars 1933, og forble enebarn. Kanskje nettopp på grunn av at faren jobbet på sjøen hele sitt liv.

Oppveksten blir beskrevet som veldig fin, med gode barndomsår i Søndre Blekevei på Skansen i Bergen.

Så kom krigen.

– I 1939 hadde min far vært ute tre år som førstestyrmann på en helt ny tankbåt, med navnet Spinanger. Han skulle da hjem på ferie – men så ble kapteinen sendt på land for å tørrlegges. Dermed ble min far tilbudt jobben. Han var bare 39 år, som var ganske ungt for å være kaptein den gangen. Han takket ja, og like etter brøt det ut en verdenskrig. Dermed kom han ikke hjem til oss slik han skulle, sier Egil Jørgen litt stille.

Spinanger krysset Atlanteren hele 63 ganger med drivstoff til England. Gjennom hele krigen hørte familien hjemme i Norge ingenting fra mannskapet.

– Vi kjente nok på et veldig savn, minnes Egil Jørgen.

Gode nyheter fra England

Han minnes en spesiell dag den tiden, der han sto under et tre og hørte gjøken gale. Da kunne han ønske seg tre ting. Hans største ønske var å få sin far hjem igjen fra krigen. Det andre ønsket var en rød trøbil, og det tredje husker han ikke lenger.

– 8. mai 1945 bodde vi på Eikanger i Nordhordland, i huset som min far bygde før krigen. Mor ble kalt til rikstelefonen. I andre enden var min far. Han ringte fra Glasgow og fortalte at han hadde overlevd. Helt fantastisk! Ønsket mitt gikk i oppfyllelse. Det kunne fort ha endt mye verre. For i 1945 var Spinanger i ballast utenfor Glasgow da maskinrommet ble truffet av en tysk torpedo. Fem mann omkom.

– Min far kom hjem ganske så utslitt. Det må ha vært ekstremt nervepirrende for mannskapet på de turene. Mange av hans kollegaer slet med drikking, men min far ble personlig kristen og rørte aldri alkohol. Det var nok en stor fordel.
Etter krigen fikk han noen gode år med sin kone og familien før han døde i 1970.

– Jeg fikk aldri et nært forhold til min far. Han var jo til sjøs hele livet. Likevel hadde jeg enorm respekt for ham og det han gjorde. Jeg skulle bare ønske han hadde fortalt mer – om krigen og det han opplevde, sier Egil Jørgen.

Faren var også en meget konservativ kaptein som ikke likte at sønnen og hans kjæreste Kari skulle ha barn før de var gift.

– Min kone Kari fikk skylden, og kaptein Eikanger nektet først å komme i bryllupet. Siden ble de heldigvis gode venner.

Selv om Egil Jørgen var enebarn og uten sin far i mange år, vokste han opp med sin mor og mormor og mange andre rundt seg. Både i gatene på Skansen og i huset på Eikanger, som de bodde i under krigen.

– Vi hadde det veldig godt på Eikanger. Huset var stappfullt av naboer og familie, og vi så sjelden tyskere der. I hvert fall ikke jeg.

– Jeg kan huske at de voksne gikk opp i smalahuset. De ble der lenge for å lytte til radioen. Og bombingen av Telavåg satte en støkk i oss alle.

Egil Jørgen minnes også en annen tragisk hendelse som satte sine spor i en liten gutt:

– Min onkel og prest Trygve Thomassen skulle komme på besøk i 1940, sammen med tante Solveig og deres tre barn Helge, Kari og Endre. Jeg gledet meg veldig. Vi stod ved kaien for å ta dem imot, men de kom aldri.

Litt senere fikk de høre av postmannen at nattruten fra Stavanger hadde gått på en mine ved Sletta utenfor Haugesund. Ingen overlevde, og hele familien forsvant.

– Helt tragisk. 17 passasjerer ble revet vekk. Det var tøft – særlig for min mormor.

Egil Jørgen gikk ferdig hele småskolen på Eikanger. Alle hadde en enorm respekt for læreren den gangen. Det var et godt samhold, og han minnes at lærer Kårbø ville ha dem til å pugge gangetabellen fremfor å ha gymnastikk ute i regnet.

Etter hvert flyttet den vesle familien tilbake til Skansen i Bergen, og der var det liv og røre i gatene.

– Vi var elleve gutter og tre jenter i gaten vår. Den peneste gutten het Kjell Nesse. Han fikk første sjansen på jentene, og så overtok vi dem etter hvert – i tur og orden. Dette er helt sant, men ingen av oss ble gift med disse jentene, sier kontreadmiralen og ler.

Senere fortsatte han på Danielsen skole i Bergen, og artium ble fullført på Sydneshaugen i 1952. To av elevene derfra endte i Forsvaret. Egil Jørgen var en av dem.

Han begynte på Sjøkrigsskolen i 1952, og senere ble det ubåtskolen.

Spenningen med undervannsbåter

– Vi var syv som ville på ubåt, men kun fire fikk dra til Bergen på ubåtskolen. Min far likte det ikke helt, han var jo blitt truffet av en ubåt. Jeg har alltid likt spenningen rundt disse undervannsbåtene, det er noe helt spesielt, sier han.

Dermed ble det ubåt i mange år for Egil Jørgen. Skolen var om bord i «Elida», et stort verkstedsskip de hadde fått fra USA. Skipet var så stort at det sto på bunn ved Marineholmen, og fløt bare ved høyvann.

Der bodde de og fikk undervisning. Norge hadde på den tiden åtte undervannsbåter, tre tyske og fem engelske. Egil Jørgen ble utdannet i begge typene. Og lunsjpausene om bord ble benyttet til å ringe etter jenter som de kunne møte på neste perm.

– Dette irriterte nok de gamle krigsveteranene som utdannet oss. Oppdragelsen kom fra Natos sikkert peneste og yngste ubåtsjef, Inge Torp. På vårt første dykk med ham, kom det høyt og tydelig; den ringingen og oppførselen dere har i lunsjen, er helt uakseptabel! Jeg glemmer det aldri, sier Egil Jørgen med gnistrende blikk.

Eikanger ble værende elleve år på ubåt – de siste seks årene som ubåtsjef. Noe han selv mener er for lenge.

– Som ubåtsjef må man være ung, sprek og klar.

I 1965 befant ubåtsjef Eikanger og hans besetning seg i Vadsø da havnefogden plutselig banket på. Selveste Erik Bye og Alf Blyverket var i byen for å opptre, og de ville gjerne komme om bord i ubåten.

De kom ikke før langt utpå på kvelden – og Eikanger måtte åpne baren igjen, etter å ha stengt den til sin faste tid klokken 23.
Erik Bye og Blyverket spilte og holdt show i Sentralen for de 45 menige om bord. Det ble et uforglemmelig minne som endte opp i et livslangt og godt vennskap med Erik Bye, og som varte helt til Bye døde i 2004.

Norge med sin beliggenhet har også alltid vært særdeles interessant – vi ble sett på som en liten stormakt.

Året er 1971 og Egil Jørgen gjør seg klar for stabsskole. Han har nå kone og fire barn, og etterpå ventet tre år i Nato-staben i Norfolk, Virginia.

– Stabsskolen på festningen Akershus var et hardt år. Kari og barna flyttet til huset vårt her i Mathopen – mens jeg måtte pendle til Oslo og spinke og spare alt jeg kunne uten fast lønn. Billigste middagen var blodpudding, da hadde jeg kanskje råd til en pils.

Målet var å komme til USA, og året etter dro hele familien med MS Sagafjord over Atlanteren til New York, og dernest til Virginia. Der tjenestegjorde de tre år i Natos Supreme Allied Command Atlantic.

– Vi hadde noen fantastiske år sammen der borte. Kona Kari og barna Nina, Kari, Tove og Ole Jørgen koste seg også sammen med andre norske familier. Alt var godt tilrettelagt.

Egil Jørgen likte å drive med etterretning. Han ble director of Basic Intelligence, der hans jobb var å se inn i krystallkulen. Hvordan ser Sovjetunionen sin marine ut i fremtiden?

Han forteller at alle Natoland møttes en gang i året i Brussel, for å dele etterretning.

– Alltid like spennende å se hvem som hadde med godsakene. Norge med sin beliggenhet har også alltid vært særdeles interessant – vi ble sett på som en liten stormakt.

Norsk etteretning fant en gang ut av Sovjetsamveldets bygging av sitt første hangarskip.

En unik oppdagelse

– Vi oppdaget en ny flystripe i Tyrkia ved Svartehavet, med en litt merkelig formasjon. Det tok tid før vi skjønte hva som var i ferd med å skje, men vi klarte det!

Etterretningstjenesten på denne tiden, med kalde krigen som den store bekymringen, kunne være litt vel spennende til tider.

– Missiler og alt som Sovjet bygde ble jo utprøvd i Barentshavet. Vi har dermed god utsikt og trente på det meste over 75 prosent sivile til å følge med, i tillegg til oss i Forsvaret.

Hvilke evner bør en ha i en slik tjeneste?

– Tålmodighet og masse erfaring, kommer det kontant. I tillegg må en stole på intuisjonen, og være god på analyse og gravearbeid.

Vi følger ofte mønstre – og ser på hva som bryter mønsteret. Du må være obs på endringer. Jeg er veldig stolt av Etterretningstjenesten vår. Vi utdannet f.eks. egne telegrafister da de andre sluttet med dette, fordi Sovjet fortsatt drev med morse.

Hva tenker en 92 år gammel kontreadmiral og etterretningssjef om tiden vi nå lever i?

– Tiden er spennende og engasjerer oss alle. Samtidig er det trist fordi krig og usikkerhet aldri er bra. Vi skal være beredt på alt som skal skje. Særlig med slike uforutsigbare ledere i verden, men jeg tror ikke vi skal overdrive.

Katastrofetankegang kan skape for mye frykt blant folk. En ting er sikkert, vi har en såpass god etterretningstjeneste – at vi vil fange opp altmulig lenge før det skjer. Vi får ikke noe nytt 9. april, sier han bestemt.

Kanskje var verden litt enklere før? Det var mer svart-hvitt med Warszawapakten i ene enden og Nato i den andre.

Han likte seg godt i etterretningstjenesten til tross for urolige og anspente forhold på 80-og 90-tallet. Men innrømmer at årene under havet var de aller mest spennende.

Han dukket etter hvert opp til overflaten, og ble så fregattsjef på «KNM Bergen».
Deretter ble det noen år som nestkommanderende på Skolesenteret KNM Tordenskjold utenfor Bergen, der de utdanner alt fra menige til admiraler.

– Noen år senere skjedde det noe interessant. Jeg holdt et foredrag på Oslo militære samfunn, og tenkte at det var viktig å dele det som etterretningstjenesten visste.

Han viste hvor de strategiske ubåtene til sovjetsamveldet var. Dette ble en sensasjonsnyhet som nådde hele veien til Washington Post. Og ifølge Aftenposten endte dette med, at admiral Eikanger ble tilbudt en forsvarsattaché-stilling i Washington.

– Jeg tipper dette skjedde fordi jeg var så åpen. Det angrer jeg ikke på. Har vi fantastisk etterretning, så skal vi dele det vi vet, men ikke hvordan vi vet det. Vi røper ikke kildene våre, sier han med ettertrykk.

Dermed dro Eikanger sammen med hele familien nok en gang over Atlanteren, og de fikk tre år i Washington i en av de mest attraktive stillingene en kan få i Forsvaret.

– Ambassadøren var sjefen, men jeg klager ikke. Vi hadde noen veldig fine år der borte. Norge har stor militær aktivitet i USA, og min jobb var å følge opp de norske interessene.

Et nøkkelord for Eikangers liv er krigsseilerne. Det var også de som engasjerte ham mest disse årene i Washington.

– Mange av de gamle krigsseilerne bosatte seg der borte. De bodde i Seattle og i Brooklyn og begynte å bli gamle. Jeg var ofte sammen med dem. Jeg hjalp også til med å få maskoten til Krigsseilerne i Seattle, Liberty skipet  « Kong Haakon 7», til Haugesund – med god hjelp fra Kong Olav, humrer han.

Etter disse årene kunne Egil Jørgen ha sluttet, men han kunne ikke si nei til å bli sjef i Horten.

– Hvorfor ikke, tenkte jeg. Men det merkelige er, at jeg etter kun 19 måneder, ble utnevnt som æresborger av Horten. Han ler godt.

I godt selskap med selveste Rolv Wesenlund og Grete Kausland, vet han enda ikke helt hvordan dette gikk til. Admiralboligen ligger sentralt til, og kona Kari satte lys i vinduene og ordnet mottagelser av ulikt slag.

– Vi var gode på å underholde gjestene, og skapte nok litt liv i byen. Enda kjekkere er at vi ble gode venner med Rolv Wesenlund.

Så kom året 1993 og du skulle pensjoneres – men du skulle ikke bli helt arbeidsledig på lenge enda.

– Du vet, krigsseilerne, de har fulgt meg hele veien. Min far var jo en av dem som gjorde en enorm innsats under krigen.

ShetlandsLarsen var en annen, og vi var mange som mente at han ikke hadde fått den oppmerksomhet han fortjente. Derfor ba Sjømilitære Samfund meg lede en gruppe som skulle få på plass et minnesmerke for å hedre og takke Shetlandsgjengen.

Dermed satte de i gang med å samle inn penger og det ble oppslag i pressen som skrev at monumentet laget av Knut Steen, skulle settes på kaien.

Da ble det rabalder. Tomas Breivik, som satt i rådet for utsmykning av Bergen By, ba Eikanger melde seg hos ham med det samme.

– Jeg har aldri fått så mye kjeft i hele mitt liv. Vi kunne ikke bare sette opp et monument. Vi måtte ha konkurranser, jury og ene med det andre. Det ble en lang prosess.

På 50-årsdagen for frigjøringen, den 8. mai 1995, ble et minnesmonument utført av Knut Steen avduket av kronprinsen i Bergen. Statuen står på Torgutstikkeren, som nå også kalles ShetlandsLarsens brygge.

Videre skulle det bli flere minnesmerker. Nordstjernen like ved, viser navnene til de 514 sjøfolkene fra Bergen som aldri kom hjem fra sjøen etter verdenskrigen.

– I 2009 kom også Per Ungs skulptur Krigsmoderen opp ute på Nordnes. Satt opp til ære for alle de kvinnene som vernet hjem og familie, mens mennene var ute i kamp.

Flyverne som fikk folk i sikkerhet, har fått sitt monument ute i avgangshallen på Bergen flyplass, Flesland. Og 6. mai 2023 ble «Krigsseileren» avduket i Solheimsviken, som en takk til norske sjøfolks innsats under 2. verdenskrig.

Manger i Nordhordland 9. mai 2025

– Nå skulle jeg egentlig gi meg, men så ville strilene der nord at jeg skulle møte Ingeborg Skagenes. Hun var blind, men en fantastisk forteller.

Ingeborg fortalte om stor trafikk i Alver under krigen. Hun bodde på Skageneset helt utenfor allfarvei. Da krigsflyktningene kom med rutebåten, rodde Ingeborg og moren dem ut til Skageneset. Der tok de godt vare på dem helt til de kunne fraktes med ShetlandsLarsen sine busser videre.

– Vi ønsket å hedre disse damene. Så jeg fikk min venn Vidar Mæland til å lage en modell. Plutselig kom det en stor sjekk, fra Sjøforsvaret. De hadde hatt kronerulling i marinen. 300.000 kroner.

Det neste som skjedde var at han fikk drahjelp av en som ville hjelpe.

– Han tipset videre til sin venn T. Hagen i Viking Cruiselines, som lurte på hvor mye vi trengte. Så det løste seg til slutt.

Admiral Eikanger kan ikke love at dette var det siste minnesmerket. Han har nesten lovet sin kone at nå er det slutt, men man vet jo aldri.

Han tror styrken hans ligger i å engasjere menneskene rundt seg. Få andre til å jobbe.

– Samtidig har jeg alltid hatt godt humør, og har aldri likt uvennskap. Jeg har mange gode venner, er positiv og løsningsorientert.

Han gir seg heller ikke så lett. Noe han kanskje fikk bruk for da han oppdaget kona si første gangen.

– Jeg gikk 2. året på Sjøkrigsskolen, og var invitert til en bergenser som holdt nyttårsfest. Min blinde-date var hyggelig nok, men ikke helt min type. Jeg likte derimot svært godt en annen dame som var der, men hun var jo sammen med en veldig flott type.

Kari jobbet da på Gades institutt, og sa til slutt ja til å treffes igjen. Så møttes de stadig oftere, og Egil Jørgen likte at hun alltid var presis, flott og nydusjet. Hun duftet så godt.

Både han og kona Kari er uendelig takknemlig for at de fortsatt har hverandre og at begge er klar i toppen. Hver ettermiddag klokken 17, tar de seg hvert sitt glass vin – og prater om dagen uten filter.

Dere har flyttet hele 17 ganger. Hvordan har det vært for familien?

– Dette var selvsagt veldig slitsomt for dem, men de hadde ikke noe valg. Jeg tror ikke det hadde gått i dag. Det er liksom helt andre krav. Samtidig tror jeg barna våre fikk med seg mye som andre ikke fikk. De vokste på disse erfaringene, og har venner fra hele verden.

Egil Jørgen var heller aldri til stede da barna ble født. Han roser sin kones innsats også på dette området. Nina er eldst, så kom Kari, Tove og til slutt Ole Jørgen.

– Da Kvinneklinikken ringte og fortalte at vår første sønn var født, fant jeg frem Whiskyen og nøt en sigar her i sofaen for å feire. Det endte med et hull i sofaen.

Hvordan kjennes det å være en 92 år gammel mann i Norge i dag?

– Vi som er pensjonerte marinemenn, er veldig privilegerte. Foreningen arrangerer så mange aktiviteter, turer og foredrag, at vi har ikke tid til å kjede oss. Samholdet er også svært godt.

– Generelt vil jeg si at vi eldre i Norge har det bra, men vi prater mest om de som ikke har det så bra. Jeg må også innrømme at vi er litt engstelige for hva som skjer dersom en av oss blir syk. Skulle ønske vi slapp å bekymre oss for ikke å få plass. Mange eldre i dag tenker nok slik.

Alt i alt mener kontreadmiralen og etterretningssjefen han har hatt et rikt liv der han har fått drive med noe han har elsket.

– Årene som ubåtsjef var kanskje de aller kjekkeste. Her fikk jeg god opplæring til mine senere lederjobber. På en ubåt er alle like betydningsfulle. Dette er viktig å skjønne; at alle er like mye verdt og må inkluderes i fellesskapet, sier han.

– Sammen får vi til mye mer.