Egil (75): – Berga av to konjakkflasker!

Det regner lett når vi ankommer Kråkholmen og brygga der Egil Teistklub skal plukke oss opp med båt. Et par hundre meter mot vest ser vi holmen ved samme navn, Teistklub, med sin karakteristiske kul midt på.

Tett på liv og død

– Teistklub var en fole fin plass å vokse opp på. Men det var arbeidsomt. Vi hadde kyr utpå her. Høyet slo vi med ljå utmed alle skjær og holmer, for senere å bære det inn, forteller Egil idet han tar oss over til holmen.

Fra kjøkkenbordet i det hvite hovedhuset ser vi inn i kammerset der Egil ble født som den yngste i en søskenflokk på fire, høsten 1946.

– Kammerset var et soverom den gang. Jeg ble tatt imot av jordmora på Vevang, som pleide å komme hit for å ta imot alle oss søsken.

Egil vokste opp sammen med to søstre og en bror. Tre generasjoner bodde sammen i det store huset. Barna kom tidlig i kontakt med livets avslutning.

– Det første liket vi måtte klappe på var naboen. Vi var vel en sju-åtte år gamle. Jeg hadde ikke hatt et spesielt godt forhold til han, så jeg syntes ikke noe om det. Da han lå på det siste den vinteren drev vi ute og akte nedenfor huset. Han sendte oss da beskjed om å slutte med det. For snøen kunne bli liggende litt lenger der vi hadde akt. Han var ganske jordvendt, skulle ta vare på alt.

Det første liket vi måtte klappe på var naboen. Vi var vel en sju-åtte år gamle.

Vanskelig vintervei

Når du bor på en holme, blir det å ferdes på sjøen tidlig en naturlig del av livet.

– Vi kjørte motorbåt fra vi var en fem-seks år gamle. Men det var mye roing også.
Og selv om fastlandet lå bare noen hundre meter unna, kunne skoleveien likevel by på problemer for Egil og søsknene.

– Det var rett og slett tøft. Det var ingen havn der borte den gang, så vi hadde et par kilometer å gå til skolen. Var det sørvestkuling måtte vi ta båt til den ene enden av Kråkholmen og var det nordvestkuling måtte vi fortøye ved den andre enden.

Rundt juletider pleide Egils far å være på sildefiske.

– På hardeste vinteren ordnet de det derfor slik at vi kunne gå på skolen hver dag annenhver uke. Oftest bodde vi da hos to av tantene våre på fastlandet. Slik fortsatte vi i noen år. Men det vanlige var å reise ut for å ta seg arbeid i 15-årsalderen, så det gjorde vi og.

Respekt for havet

– Hva har du vært redd for?

– Jeg har alltid hatt respekt for havet. Som 16-åring hadde jeg og fetteren min vært på fest. Vi hadde drukket en del før vi skulle ro tilbake hit i tre-fire-tida på natta. Vi tok prammen, det var i januar og det blåste kuling. Vi skulle bare tenne lykte da båten plutselig fór rundt for oss. Jeg hadde på meg dress og en tung, tykk lammeullsfrakk.

Det var to tomme Cape Brandy-flaskene jeg hadde i lommene på dressjakka som berga meg. De fungerte som et slags livbelte.

Jeg så skinnet fra utelykta på Kråkholmen, men det gikk sent med meg. Prøvde å holde meg fast i en båt som lå til ankers 10-15 meter fra land, men fingrene sto stive. Da jeg slapp taket fór jeg ned. Jeg nådde bunnen, klarte å ta meg opp igjen før det igjen bar ned. Det var som et mareritt. Da jeg endelig klarte å karre meg i land fant jeg fetteren min sittende i en snøskavl.

– Senere i livet var jeg noen ganger redd når jeg var ute med sjarken. Det er veldig annerledes å være alene ombord, mot den tida vi var tre til fem mann på hver eneste båt.

Fra sydende liv til sovende idyll

Stille er det også på Teistklub da vi besøker øya. Det milde yret fukter berget og roer den evige lyden av hav. Dette i sterk kontrast til tidligere tiders virksomhet.

– På far min sin tid var det fortsatt et yrende liv på Teistklub. Under skreitida lå det ofte sju båtlag her på holmen, med hver sin kokke og et mannskap på sju. Nå er det lenge siden vi har sett slikt. Årene 1995/96 var de siste store skreisesongene her i området.

Det var Egils tippoldefar som først brakte familien til Teistklub.

– Han kom fra Smørholmen, litt lenger bort her, i 1867, gift med ei enke som hadde to sønner fra før. Holmen delte de senere i to. Norddelen gikk til den ene stesønnen mens sørenden gikk til oldefar. Den ble senere delt mellom Egils bestefar og grandonkel.

– De solgte fisk de hadde tørka selv og ble faktisk velstående etter den tidas mål. Oldefar var blant annet den første som begynte med laksenøter helt ute i havsjyna (gammelt uttrykk for utaskjærs farvann) en metode han hadde lært fra Nordland. Etter å ha begynt med det tjente de bra med penger her ute.

Utfordret rettsvesenet og tapte

– Da grunneierne på land ble klar over dette forfektet de eiendomsrett over holmene. Det gikk ikke bestefar med på, han brukte opp nesten hele formuen sin for å få saken rettslig belyst. Det gikk helt til høyesterett, der han en gang på 30-tallet tapte tre mot to. I ettertid forstår jeg hvorfor han reagerte så sterkt.

– Avgjørelsen er fortsatt enestående for norsk rettshistorie. Fra gammelt av gikk nemlig grunneieres rett i havet bare «så langt som en hest kunne vasse med vannet til buken». Når oldefar så hvilken vei det gikk, kjøpte han til slutt en gård til datteren sin, slik at han sikret seg rett til i hvert fall én av lakseplassene, i tillegg til den ene han hadde. Men han tapte de sju andre.

Men familien tjente også på losvirksomhet, og kunne dermed ta seg råd til å eksperimentere litt.

– Flere av mine forgjengere har vært foregangsmenn innen fiske. Bestefar og brødrene var for eksempel de første som begynte med kabel oppe på sildegarna. Bestefars bror ble i ettertid hedret for dette. Det står en stor statue over han ved Hustad kirke.

– Religiøs en gang i året

Kaffekoppene er tømt og vinden løyer litt når vi går ut for å ta en nærmere kikk på holmen.

– Den eldste delen av hovedhuset ble bygget til bestefars bryllup den femte søndagen etter Hellige tre kongers dag i 1900, står det i familiebibelen. Husets eldste del, som nå er revet, ble bygget det året familien flyttet hit.

– Tilværelsen her ute har alltid båret preg av sjølberging. Familien hadde sju kuer på det meste, men det var før mi tid. Vi hadde bare to, pluss fire-fem sauer som var mors medgift fra Nås. Driftsformen var arbeidskrevende. Laksen var hovedinntekten vår på sommeren, og nøtene skulle bare røktes to ganger hvert døgn. Så i mai-juni måned passet det pappa godt å slå høy og ta torv. Vi arbeidet alle som voksne fra vi var en 11-12 år, husker Egil.

– Mor prøvde å ha høner, men de blåste bare bort og trivdes ikke noe særlig. Men det var mange andre fugler her ute, så vi åt så mye egg på våren at vi ikke trengte noe resten av året. Når mor kokte ei stor gryte med egg, kunne vi spise opptil ti stykker hver. De kom fra fiskemåse, småmåse, tjeld og teist, selv likte jeg terneegg.

Mor prøvde å ha høner, men de blåste bare bort og trivdes ikke noe særlig.

– Mors blandaball med kløvd sauehode, flesk og bacon var ellers en favoritt. Hun laga mye godt av fisk og, jeg er fortsatt glad i det. Når det gjelder mat pleier jeg ellers å si at jeg er religiøs bare én gang i året. Det er når jeg prøvesmaker lutfisken jeg har ordna selv, sammen med litt akevitt.

Slangen i paradiset

Fuglene ga ikke bare egg. Sanking av ederdun ga familien en viktig tilleggsinntekt.

– Tidlig på 50-tallet hekket kanskje 500 par med ærfugl her ute. Vi høstet enormt med «æadun», og det ga cash. Men et tiår senere ble fugleidyllen brutt. Da dukket den fryktede villminken opp på Teistklubb.

– Siden har det ikke vært mer enn noen få ærfugl her, forteller Egil.

Han husker at de sprang med hagle døgnet rundt for å ta de glupske rovdyrene.

– Ellers tok minken gjerne ti ærfugler i løpet av ei natt. Hunnene har nemlig en sånn trang til å være nær reiret. De springer ikke av, og blir derfor et lett bytte for minken. Det mest ekstreme jeg har sett skjedde rett her nede. Minken hadde bitt seg fast i hodet til æa da ho fløy av reiret og sprang på sjøen. Da først slapp den taket. Men to minutter etterpå kom ho opp igjen og la seg på reiret. Minken fór på henne på nytt, og det samme skjedde – ho fløy og han måtte slippe. Først da ho var på vei opp tredje gang fikk jeg skutt den. Så opptatt var ho av å verne reiret.

– Men innsatsen til tross, minken kom i slike mengder at vi ikke klarte å holde dem unna. Det finnes derfor bare noen få ærfuglpar på holmene her ute i dag.

Vanskelige opplevelser og år

I 1969 møtte Egil den personen han oppgir som den viktigste personen i livet sitt.

– Det var hun som skulle bli kjerringa mi, Jorunn Synnøve, fra Tjønnøya. Vi har hatt et fole godt forhold!

De første årene ble likevel ikke helt enkle.

– Vi hadde begge et sterkt ønske om å få barn, men Jorun aborterte første gang i 1970. Siden ble det flere. Forklaringen viste seg å ligge hos meg. Jeg mangla rett og slett protein C, et proteinspaltende enzym som hemmer koagulasjon. Vi var så fortvilte. «Det er unger nok i verden», sa doktoren. Noe så tankeløst å si til et par som ønsker seg barn. Men sju år senere fikk vi heldigvis ei jente. Hun har fått tre barn, så i dag er vi besteforeldre til ei som jobber som lærer i Stavanger, en som har begynt på snekkerlinja her og en som helt siden han var 11 år gammel har vært fast bestemt på at han skal kjøre gravemaskin når han blir stor.

Fraflytting

På begynnelsen av 70-tallet ble de som bodde på øyer og holmer som Teistklub tilbudt 12.000 kroner for å flytte på land.

– Både vi og foreldrene mine takket ja til fraflyttingsbidrag, forteller Egil.

Hus på land ble planlagt og bygget.

– Far var på den tida 61 år og storrøyker. En dag på linefiske følte han seg dårlig. Han kom seg til sykehuset, der antok de at han hadde hatt et hjerteinfarkt. Ei uke eller så etter at han kom hjem igjen la han seg ned på sofaen og slo ut med armene. Og ferdig var´n!

– Husene var da såpass ferdige at vi hadde flyttet inn, og mor fulgte med oss på land. Siden bodde det ikke folk fast i husene her mer. Vi flytta herfra på vinterdagen, som i gamle dager også var fløttardag, den 14. oktober i 1973.

Ikke bare lystige fiskehistorier

Da Egil gikk på land i 1962 begynte han å fiske sammen med sin bror. På 70-tallet kjøpte de en tråler som hadde konsesjoner til å fiske all slags fisk med trål over hele Norge.

– På slutten av 70-tallet gikk grensa for norsk-arktisk torsk på 65-graden, rett nord for Trøndelag, og vi fiska på den tida fra Stadt og nordover til den grensa. Så fant Fiskeridirektoratet ut at vi trengte ikke den konsesjonen, fordi vi ikke pleide å dra nordover for å fiske torsk. Vi protesterte og protesterte, for vi forsto at dette kom det til å bli noe slags djevelskap av. Men vi vant ikke fram. Og ganske riktig, bare noen år senere flytta de grensa fra 65 til 62-graden, og dermed hadde vi plutselig ikke lov til å fiske torsk.

– Hvor tilfeldig dette slo ut viser historien om en nabo som også hadde en tråler. Mens vi fiska 30-40 tonn torsk her, dro han nordover ei uke for å fiske. Han fikk beholde konsesjonen takket være de to-tre tonnene torsk han fikk den ene uka, mens vi mista vår.

Dømt som kjeltring

– Vi holdt det gående i noen år til, men hadde ikke lov til å ta mer enn ti prosent torsk og hyse. Vi prøvde å fiske andre sorter, men klarte ikke å skille fisken før vi fikk den ombord i båten. Kontrollene viste at vi hadde fanget for mye torsk. Etter 40 år i fiske endte det med at vi måtte gi fra oss alt. I stedet for at vi kunne solgt tråleren med konsesjon for 20 millioner kroner ble vi sittende igjen med 400-500 000 kroner i mulkt og inndragning av fangsten.

Brødrenes tråler ble solgt med et stort tap.

– Da var vi langt nede en stund. Det er så rart med det, når du mister det du har holdt på med og levd godt av i 40 år. Og så plutselig blir du dømt som en kjeltring! Jeg måtte kjøpe meg en sjark for å kunne tjene inn igjen den mulkta, og har siden drevet som registrert fisker på deltid.

I stedet for at vi kunne solgt tråleren med konsesjon for 20 millioner kroner ble vi sittende igjen med 400-500 000 kroner i mulkt og inndragning av fangsten.

Urettferdig system

Egil er opptatt av urettferdigheten som har rammet mange fiskere.

– Papirene og konsesjonene man fikk har slått veldig forskjellig ut. Større rederier, som har råd til å ha folk til å trå i stortingskorridorene får alltids vite hva som skal skje, slik at de kan ta sine forholdsregler. Vi forsto på åttitallet at det ville komme innstramminger, men var ikke forberedt på det som skjedde. Og slik har det bare fortsatt. Det er snart ikke mulig å ha et levebrød på mindre båter når selv konsesjonene dem er blitt salgbare. Det er helt borti natta.

– Det var fisken som bygde landet. Nå ødelegges alt som er bygd opp, og det som skjer river grunnen vekk under all bosetting nordover langs kysten. Har du tre-fire sønner og en skal ta over fiskingen så forlanger de andre at du skal selge deg ut. Fiskerettighetene er fått en så høy verdi at de færreste har mulighet til å reise så mye kapital. Jeg har selv kommet over det som rammet oss, men det var ilt å kjenne hat mot noen.

Skrantende helse fra barnsben av

Egil var ”fole mye dårlig” som unge.

– Jeg fikk ofte sterk feber, plutselig kunne tempen fly opp mot 40 og 41 grader. Legen anbefalte foreldrene mine å gi meg en Globoid mot dette, og det fungerte fint. Men allerede som 10-11-åring fant jeg ut at jo mer jeg trena og jo hardere jeg arbeidet, jo bedre følte jeg meg. Treningen ble rett og slett en livsstil, og feberanfallene, som pleide å komme cirka en gang hver måned, forsvant helt da jeg reiste til sjøs.

Flere år senere fikk Egil vite at feberriene skyldtes en giktsykdom.

– Etter å ha kjøpt sjarken ble det arbeid og atter arbeid på meg, og alt for lite trening. Det var kroppen selv som til slutt sa stopp. Legene på revmatikersykehuset i Ålesund fant da ut at jeg hadde Bechterews sykdom og betennelsesrevmatisme. Det rammet både ledd og andre kroppsdeler hardt. For snart 20 år siden ble jeg derfor uføretrygda.

Men så snart Egil fikk bede tid, begynte han å trene igjen.

– Nok en gang fungerte det som god medisin. Jeg har blant annet gått mye i fjellet, helt til føtter, hofter og knær ikke ville mer for en tre-fire år siden. For tida trener jeg mest på trimsykkel. Jeg er ikke en skygge en gang av det jeg engang var, men føler meg likevel ganske sprek, og har i grunnen en god motor, selv etter å ha røkt i mer enn 46 år. I en periode var jeg riktignok plaget av flere blodpropper, blant annet i halsen. Da forsvant lysten til å røyke, ja til og med røykerefleksen ble borte over natta.

Framtidsdrømmer

Som 75-åring, hva ønsker du deg?

– Jeg drømmer om å få være frisk og holde på slike jeg gjør nå så lenge som jeg klarer 

Fruen har kols, men vi liker å reise og har de siste årene lagt vår elsk på Bulgaria. Å være 14 dager der er utrolig fint. 

– Jeg synes ellers det er en skam hvordan eldreomsorgen drives. Når de la ned aldershjemmet her på Farstad måtte de som bodde der flytte vekk. Det telles kroner og øre, alt skal lønne seg. Og det meste som gjøres skjer etter mal fra større byer. Men alt kan ikke overføres til landsbygda.