Edvard (77): Ofret fingeren for å redde Julius

Edvard Moseid har vært som en pappa for Norges mest kjente sjimpanse. Den tidligere direktøren for Dyreparken måtte bøte med fingeren i kamp med Julius sin egentlige far.

Det er en sen ettermiddag i september og ingen barnefamilier å se i Dyreparken i Kristiansand. Bare dyrepasserne er her nå. Inn en sideinngang kommer Edvard Moseid og datteren Ane Moseid. De skal inn og hilse på Julius. De har ikke vært her på en god stund, både på grunn av koronapandemien og fordi det er litt sårt og vanskelig. Før pandemien kunne de komme helt inntil ham. Nå er det større avstand mellom sjimpanser og besøkende fordi man er redd sjimpansene kan bli smittet av koronaviruset.

– Julius! Kom da, Julius, roper Edvard. Stemmen hans bærer ikke så langt som den gjorde. Noen ganger tar det tid å finne ordene. Sykdom og hjerneslag har satt sine spor. Men Julius hører ham med en gang.

Datteren Ane hjelper Edvard ut av rullestolen og ned trinnene mot gitteret.

– Han merker at vi er her før vi sier noe, sier Ane.

Julius kommer nedover og mot dem, så langt han kan. Han finner noe han kan kaste mot dem, en tørket bæsj. Han veiver med armen, som om han vinker. Så legger han hodet i hendene.

Mer sorg enn glede

Edvard kjenner mer på sorg enn glede i møte Julius, fordi de ikke kan komme helt nær hverandre. 

– Hvis jeg hadde gått inn til ham ville han ha “elsket” meg i hjel, sier Edvard.

En kjærlig klem fra Julius kunne rett og slett blitt for farlig for et menneske å ta imot. 

Det er over 40 år siden Julius bodde hjemme hos familien og ble som et søsken for Ane og søsteren Siv, og som et barn for Edvard. Samtidig ble Julius hele Norges sjimpanse gjennom tv-serien på NRK.

Etter å ha blitt avvist av moren da han var halvannen måned, var det ingen annen utvei enn å ta ham ut av flokken. Faren plagde Julius og Julius skrek. Da skulle instinktene til mor vernet ungen, men moren ble lei og lot bare bylten bli liggende. 

– Blant sjimpanser så skal ikke det skje. Faren til Julius hadde slått ham i hjel hvis vi ikke hadde tatt Julius ut av flokken.

Først bodde Julius noen uker hjemme hos dyreparkens lege, doktor Glad, og hans familie. Så flyttet Julius inn hos familien Moseid. Døtrene Siv og Ane synes det var veldig stas, men det var vanskelig også. 

– Han var en sjimpanse og ikke et menneske. Vi skulle prøve mest mulig å behandle ham som et dyr, sier Edvard.

Julius skulle for eksempel ikke få lørdagsgodt slik som Ane og Siv fikk. 

– Jeg husker vi brukte “å miste” lørdagsgodt på gulvet, slik at han kunne få. Også syntes vi det var urettferdig da Julius fikk være lenger oppe enn oss, sier Ane Moseid.

Fra utstøtt til leder

Julius var med Edvard på jobb og ble introdusert for flokken der på dagtid. Så dro han hjem sammen med Edvard for å sove med menneskefamilien. Ett år senere var Julius tilbake i flokken. Da var han blitt for stor og sterk til å bo hjemme hos familien. I en alder av  26 år ble han leder i flokken. Det er han fremdeles.

– Jeg er veldig takknemlig for at han har det så bra sammen med flokken sin nå. Her er han lederen. Det er også flott at de vestafrikanske genene hans har stor betydning internasjonalt, sier Edvard.

Julius ble født i julen 1979 og det var derfor han fikk nettopp navnet Julius. Men historien om Edvard Moseid og dyr starter lenge før det.

Pappa i viltnemnden

Da Edvard var barn, var pappaen hans i viltnemnden. Han ble kontaktet da folk oppdaget syke eller skadde ville dyr. Disse dyrene kom gjerne hjem til gården og det ble Edvards oppgave å passe på dem.

– Det aller første dyret jeg hadde var en rødrev. Den prøvde noen ganger å ta kalkunene til naboen, men jeg fikk beholde den. Den ble helt tam, sier Edvard.

Etter hvert begynte ryktet å gå om denne gutten som hadde så godt lag med dyr.

Willy Tjomsås fikk fire investorer i Kristiansand til å starte opp en dyrepark. Han tok kontakt med Edvard som da bare var 19 år gammel. Slik ble han med på oppstarten av dyreparken allerede i 1966.

Etter et par år ble initiativtakeren bedt om å slutte, og. Edvard ble spurt om å overta.

– Hvis ikke du tar over, må vi legge ned, sa styreformannen den gang.

– Jeg tenkte ikke, jeg bare handlet og sa ja, sier Edvard nå.

– Vi satte oss store mål. Jeg er veldig heldig som fikk være med på reisen. Vi hadde fire styremedlemmer som trodde alt var mulig. Samtidig var vi opptatt av å ta ett skritt om gangen.

Edvard var med på oppstarten av parken i 1965 og var øverste leder for dyreparken frem til 1999. Gjennom disse årene opplevde parken en enorm utvikling. I denne perioden økte besøkstallene fra 30.000 i 1965 til en halv million i 1999. I 2021 var det 1,1 mililon besøkende i parken. 

Hakkebakkeskogen og badeland

Dyreparken var også blant de første dyreparkene som tenkte bredere – med blant annet temapark og badepark. Edvard hadde et nært samarbeid med Torbjørn Egner. I 1991 ble Kardemommeby åpnet. Mens Torbjørn Egner fortsatt levde, pekte også han og Edvard ut et område for Hakkebakkeskogen. De ønsket at dette skulle ligge i skogen, men samtidig ikke skape for mye slitasje. Løsningen ble et tog i Hakkebakkeskogen. Selv om dette ikke er en del av historien i Hakkebakkeskogen, ble det gjort for å skåne naturen og sønnen Bjørn Egner var enig i en slik løsning.

Roy Bjerke er underholdningssjef i Dyreparken og ble ansatt av Edvard for 26 år siden.

– Å jobbe sammen med Edvard var kjempefint. Det var høy tillit. Hvis vi presenterte ting vi hadde tro på, gikk han rett til økonomisjefen for å finne penger. Han var veldig god til å verne om ideer. Han sa “dette tror jeg så mye på at dette gjør vi”, forteller Roy.

Han trekker frem et eksempel fra da Kardemommeby ble bygget. Dyreparken måtte ta opp et stort lån for å bygge tårnet til Tobias og de andre bygningene i Egners by.

– Det ble et kvantesprang i publikum og lånet ble tilbakebetalt på en sommer, sier Roy.

Nå har Edvard et eget hus i Dyreparken, Edvards hus. Hit kommer små grupper for å lære mer om historien til parken, Edvard og Julius.  Fremst i lokalet henger et stort maleri av Edvard og sjimpanser. Maleriet er laget av kunstner Per Fronth.

Krokodille, bavian og sjimpanse

Edvard var, og er, opptatt av dyrenes vel og ve, og involverte seg i en rekke ulike dyreskjebner. En gang kjørte han og familien med en krokodille i en striesekk i bagasjerommet mellom Oslo og Kristiansand, og så fikk en utstøtt bavian komme hjem til familien. Den som ble boende lengst var Julius.

Men det kan få konsekvenser å ta et sjimpansebarn fra flokken. Det fikk Edvard merke.

En gang Edvard skulle introdusere Julius for flokken gjennom gitteret, fikk pappaen til Julius, Dennis, tak i Julius for å dra han inn gjennom gitteret. Hadde han klart det, ville Julius blitt maltraktert. Derfor tok Edvard  hånden inn og slo Dennis hardt i hodet. Han slapp Julius, men tok Edvards hånd i stedet.

– Han så meg inn i øynene og tok opp en og en av fingrene mine som om han telte dem. Han så på hver enkelt finger og så meg inn i øynene. Så beit han den ene fingeren min tvert av. Deretter sendte han den avbitte fingeren rundt til de andre sjimpansene så de skulle få kjenne på fingeren til den idiotiske dyresjefen, forteller Edvard. 

Etterpå surret han bare noe rundt fingeren. Barna satt i bilen og ventet. De skulle kjøre fra Dyreparken og til sentrum av Kristiansand. Da han kom i bilen, klaget de over at han ikke hadde tatt med frukt til dem slik han pleide. Edvard satte seg til for å kjøre som om ingenting hadde skjedd, men på veien begynte det å svimle for ham og han måtte stoppe og få legehjelp.

– Hva tenkte du etter at det skjedde?

– Jeg ble ikke sint. Jeg var skyld i det selv. Samtidig ligger det en aksept i det. Jeg ble behandlet som en sjimpanse, forklarer Edvard.

Når en sjimpanse har noe uoppgjort med en annen er det slik man setter seg i respekt, ved for eksempel å bite av en finger.

Når det er kaldt på vinteren får han fantomsmerter i halve fingeren som ikke er der lenger.

Fra Kristiansand til Kenya

Da Edvard ble sykmeldt og sluttet i Dyreparken etter over tretti år, fortsatte engasjementet hans for dyr, og særlig sjimpanser. 

Han jobbet sammen med organisasjonen til Jane Goodall i Kenya. Goodall er en britisk antropolog og primatolog. Hun anses for å være en verdens fremste eksperter på sjimpanser og har forsket på sosiale interaksjoner mellom sjimpanser i en nasjonalpark i Tanzania. Studien strakk seg over 45 år.

I blant annet Rwanda, Kongo og Sudan foregår det jakt på voksne sjimpanser i regnskogen  som gourmetmat. De foreldreløse sjimpanseungene ble ofte da smuglet ut som kjæledyr til blant annet velstående personer i De arabiske emirater. Sjimpanser er snille og sjarmerende mens de er små, men kan være livsfarlig å ha i hus når de blir voksne. For å unngå at de blir avlivet etter få år, har Jane Goodall bygd opp steder hvor de kan få levet et tilnærmet normalt sjimpanseliv.  Det er i et slikt reservat Edvard jobbet. Der hadde de sjimpanser i alle aldre fra Rwanda, Kongo og Sudan.

Edvard hadde da forlatt livsverket i Kristiansand Dyrepark, gått gjennom en skilsmisse, forholdet til moren til sine tre døtre var over. Edvard var klar for en ny livsoppgave.

– Det var vanvittig flott å kunne bidra i Kenya, sier Edvard, mens hunden smyger seg inntil ham ute i hagen Brekkestø, en halvtimes tid øst for Kristiansand.

Bryllup i Kenya

Etterhvert dro venninnen Kirsten Engeset på besøk til Kenya. De to ble kjærester og senere ble det bryllupsfeiring i Kenya.

30-40 gjester fra Norge og Europa kom for å være med på feiringen. De hadde laget til et campområde inne i en reservatet. Området var voktet av bevæpnede vakter for å holde villdyrene unna.

Gjestene overnattet i telt. Utenfor der vaktene kontrollerte, var det villdyrenes verden.

Midt under feiringen oppdaget Edvard tre løver som befant seg like ved teltområdet. De lå rett på andre siden av en bekk. Edvard sa ikke noe til verken Kirsten eller  bryllupsgjestene.

– Jeg ville ikke skape noe oppstyr. Jeg holdt kontakten med vaktene og de passet på, sier Edvard.

Å holde seg innenfor området med vakter, var avgjørende. Det var det ikke alle som forsto dette.

– Det var noen gjester som hadde tenkt å ta seg en joggetur, slik som er vanlig og ufarlig i skogen i Norge. Vi fikk heldigvis stoppet dem, ellers hadde de blitt løvemat, sier Edvard.

Tilhørighet i flokken

Nå har både Julius og Edvard blitt gamle.

Julius blir 43 andre juledag. Gjennomsnittlig levealder for sjimpanser er mellom 40 og 45 år. I fangenskap kan de leve noe lenger.

Edvard vet at Julius har det bra i flokken sin. Det gjør det lettere å takle avstanden de må ha i dag. Kanskje forstår Julius at Edvard har det godt i sin flokk også? Edvard har konen Kirsten, storfamilien, de fire papegøyene, katten Chui (leopard på swahili) og den ett år gamle hunden Sissi rundt seg hver dag.

– Dyrene har alltid hatt en stor plass i livet mitt. Det har vært min store interesse fra jeg var liten. Dyr kan få tankene vekk fra ensomheten og de gir tilbake uforpliktende kjærlighet.

Så legger han til et «men»:

– Hvis man ikke har interesse for dyr, bør man heller ikke anskaffe seg det for å komme ut av ensomheten.

---