Vesle Gottlieb Christian Rieber er oppkalt etter sin bestefar (t.h). Som eldste gutt skulle han overta Rieber-konsernet. – Et stort ansvar som jeg alltid har forsøkt å leve opp til. Jeg klager ikke, for jeg har hatt et rikt liv.
99-åringen brenner for en aktiv aldring og større frivillig engasjement blant eldre. – Frivillig arbeid fører ikke bare til at viktige oppgaver blir utført. Det sosiale nettverket som utvikles gjennom felles innsats bidrar til å redusere ensomhet og depresjon blant eldre.
Christian Rieber (99): Topplederen som vil forebygge ensomhet blant eldre
Christian Rieber er kjent som en hardt arbeidende næringslivsleder i nærmere 80 år. Han er også familiemann og en innovativ samfunnsbygger som brenner for en aktiv aldring og større frivillig engasjement blant dagens pensjonister.
Han tar høflig imot oss på sitt beskjedne hjørnekontor inne i Beddingen, ett av Rieber-konsernets mange firmabygg. Vi er i Solheimsviken, i hjertet av Bergen. Et område med en spennende industrihistorie – og et viktig knutepunkt med skipsverft, varelagre og fabrikker som drev med import og eksport.
Christian Rieber er snart 99 spreke år og kanskje Norges eldste Snapchat-bruker. Han stiller fremdeles på kontoret daglig, med unntak av onsdager, som er fast dugnadsdag med «guttene i skogen».
– Jeg jobber så lenge jeg kan være til nytte, sier han med sitt lure smil og viser oss bilder og bøker fra et innholdsrikt liv som toppleder av GC Rieber konsernet.
Viktige leveregler
Hans fulle navn er Gottlieb Christian Rieber etter sin bestefar, men Gottlieb ble fjernet under krigen. Som oftest bruker han forkortelsen Chr. Rieber.
Som eldste gutt ble han sommeren 1925 født inn i Rieber-firmaet. Kom det en sønn, var det en selvfølge at han skulle bli firmaets neste leder.
– Med to eldre søstre ble dette min fødselsgave. Et ansvar, en ære og en plikt som jeg alltid har forsøkt å leve opp til. Jobben har vært stor og det har til tider vært strevsomt. En må stå i tøffe diskusjoner og avgjørelser. Jeg klager ikke, for jeg har hatt et veldig rikt liv. Men en slik oppgave er nok ikke for alle.
Arven etter sin bestefar GC Rieber, og de moralske leveregler som Christian fikk lære seg som liten, har alltid stått sterkt for ham:
Døm andre skånsomt. Strengere deg selv. For husk, livet er en stridbar elv, og ikke alle like godt kan svømme.
– Dette er kanskje det som står sterkest – og som jeg har brukt som rettesnor både som familiefar og forretningsmann. Som også min far gjorde, sier Christian. Og dette:
Du skal sørge for deg selv og din familie – så du ikke faller samfunnet til byrde, så vidt mulig.
Gottlieb Christian Rieber
– Så vidt mulig er det viktige her. De som kommer vanskelig ut i livet må vi støtte og hjelpe så godt vi kan. Kanskje en litt umoderne tankegang i vårt velferdssamfunn – der vi alle lener oss på staten, undrer han.
Krigen gjorde oss bråvoksne
Christian forteller om en eventyrlig barndom. Han vokste opp ved en stor gård i Fana med tre søstre og en yngre bror – i flotte omgivelser med tilgang til skog og mark som har betydd mye for ham.
– Vi hadde ikke en organisert barndom slik mange har i dag. «Gå ut og vær» – var beskjeden vi fikk. For meg som ikke var noe skolelys, var dette perfekt. Jeg likte meg best ute i naturen eller ved sjøen med fiskestangen. Livet levdes utendørs og vi måtte tidlig bidra i arbeidet som gårdsdrenger. Jeg likte aller best når vi fikk kjøre med hest og vogn, forteller han.
På gården hadde de griser og kyr, de dyrket jordene og drev med fiske og jakt. Driften krevde at alle bidro, store og små. Han hadde to eldre søstre som passet på, men ifølge Christian ble det for gutter flest på den tiden, kanskje mer lek enn alvor mange dager.
– Jeg tør nesten ikke si høyt alt fanteskapet vi bedrev. Vi var noen guttebander som kjempet mot hverandre. En gang tok vi noen til fange, og måtte tvinge ut informasjon om fienden. Først da vi satte han ene i en «elektrisk stol», så snakket han.
Dynamitter og tøffe tak var vanlig blant småguttene på Smøråsfjellene, men det var først da krigen brøt ut at de ble bråvoksne for alvor.
– Å oppleve at landet vårt ble overtatt av fremmede, var veldig skremmende. Jeg var bare 15 år og fikk kjenne livets realiteter på kroppen. Ansvaret gikk hånd i hånd med samholdet – og håpet vi alle bar på. Fars budskap til meg på min konfirmasjonsdag 5. oktober 1941 gjorde inntrykk: «Kjemp for alt hva du har kjært. Dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært. Døden ikke heller».
– Mange unge menn mistet livet i denne meningsløse krigen, sier han stille.
Christian ble senere vervet inn i MILORG via Fana idrettslag. De var Fanakompaniet og delte blant annet ut hemmelige aviser.
8. mai 1945 fikk han være med under arrestasjonene av nazister i Bergen sentrum.
– En utrolig spennende dag. Jeg var en av de yngste og er i dag eneste gjenlevende fra 3. kompani Bjørn Vest B35. I Norge befant det seg flere hundre tusen tyske soldater på det meste. Men med god støtte fra de allierte ble alle tatt til fange – bortsett fra de som kom seg unna, selvsagt.
Årene etter krigen med samholdet og gjenreisingen er de mest betydningsfulle årene i Christians liv. – Vi var unge og sterke, og fikk en enorm tro på fremtiden.
(Skulpturen «Livet, leiken og draumane» er laget av Arne Mæland)
Gjenreisingen og fellesskapet
Han tenker tilbake på årene etter krigen som en tid med optimisme, pågangsmot, vilje til å bygge landet og til å skape arbeidsplasser.
– Årene etter krigen med samholdet og gjenreisingen er de mest betydningsfulle årene i mitt liv. Vi var unge og sterke – og fikk en enorm tro på fremtiden. Vi kunne flytte fjell!
Å få være med og bygge opp et land fra ruiner var utrolig meningsfullt, sier han videre.
– Dette står i sterk kontrast til samfunnet slik jeg ser det i dag. Nå er vi blitt så ego-sentrerte. Vi er blitt en rik nasjon, men tenker mest på det vi kan ha nytte av selv. Når egoismen får råde, er vi ille ute.
Christian Rieber begynte straks i familiefirmaet etter å ha fullført den økonomiske artiumslinjen ved Bergen Handelsgymnasium i 1945.
– Etter fem år innestengt i eget land, var utferdstrangen stor. Ikke minst for å lære språk. Tre fremmedspråk var minimum vi måtte kunne som ansatte i firmaet. Vi dro først en vennegjeng til England, dernest til Frankrike – for så å komme til et utbombet Tyskland i 1947.
Der ble Christian en del av Tysklandsbrigaden, for å hjelpe til med gjenoppbyggingen av et land i ruiner. En periode som også ga ham sterk ballast og verdifulle erfaringer.
– Bildene vi ser fra Gaza og Ukraina bringer frem minner fra den tiden. Tyskland var helt flatt, og det bodde tusenvis av mennesker i ruinene. Dette sitter sterkt i meg enda.
Utviklingen i næringslivet
Hjemme i Norge ventet kjæresten Ragna Sofie som han ble kjent med i første klasse.
– Allerede som 7-åring fridde jeg, men fikk streng beskjed om å komme igjen når jeg hadde fått nye tenner. Han humrer godt.
Det hjalp tydeligvis med nye tenner og mer i bagasjen, for i 1949 ble paret gift i Paris.
– Jeg er veldig takknemlig for min kjære kone som støttet meg gjennom et langt liv. Sammen fikk vi tre flotte barn. Ragna Sofie døde dessverre for 12 år siden, og savnet er fortsatt stort. Heldigvis har jeg hatt muligheten til å arbeide videre i firmaet og holde meg sosialt engasjert. Det hjelper på.
Christian tar oss med på en liten omvisning, til et rom som viser mye av utviklingen til Rieber-konsernet etter krigen. Selv har han vært i næringslivet i mer enn 80 år, og startet som sjåfør og innkjøper av saueskinn og lammeskinn fra gårdene i Sogn og Fjordane.
– Jobben som skinnhandler måtte læres fra bunn. Jeg likte godt denne tiden på farten, men det ble mye kaffe under gårdsbesøkene, minnes han.
Firmaet ble startet av hans bestefar i 1879, med kjøp av skinn og hud og et garveri for å lage lær. Etter hvert ble det fire skofabrikker der Rieber stod for 20 prosent av all sko-produksjon i Norge. En million par sko per år på det meste.
– Etter krigen utviklet vi firmaet kraftig i industriell retning. Dette hang jo sammen med gjenoppbyggingen av Norge. Det var mangel på alt, så vi lyktes med det meste.
Videre utvidet firmaet med sildeoljefabrikk, salt, eiendom og mye annet. I starten gikk alt veldig bra. Så kom motkonjunkturene på 80-tallet.
– Vi måtte nedjustere mye industri. Tusen ansatte skulle bli halvparten så mange – og det var mitt lodd å si dem opp. En forferdelig oppgave. Kanskje det vanskeligste jeg har vært med på.
Skofabrikken i Dale måtte nedlegges og 200 ansatte mistet jobben, men Chr. Rieber fikk likevel en takk fra ordføreren og alle ansatte tok ham i hånden, selv om de måtte slutte.
– Forståelsen vi ble møtt med var imponerende. Vi fikk heldigvis hjulpet mange videre til andre bedrifter. Kløverhuset i Bergen fikk plutselig mange nye syersker, som ett eksempel. Men det var en tøff tid, sier han.
Fem faste spørsmål
Hva er et godt liv for deg?
– Jeg synes det er meningsfullt å kunne få være med og løse de viktige samfunnsoppgavene, som for eksempel utfordringene i helsevesenet og hvordan vi kan forebygge ensomhet blant eldre.
Hva tenker du om din egen helse?
– Skroget knirker nødvendigvis når man nærmer seg 100, men tar du fatt i svakhetene etter hvert som de dukker opp og bruker kroppen aktivt hele livet – så kan mye løses. Vi må holde musklene i gang. Man kan gjøre godt for seg selv ved å spise riktig også.
Hva er ditt sterkeste minne?
– Årene etter krigen står for meg som en betydningsfull tid. Som både formet oss og bygget i oss en fellesskapsfølelse jeg savner i dagens samfunn.
Hvem har særlig inspirert deg gjennom livet?
– Min kone som døde for 12 år siden, er den ene. Hun fikk oppleve å dø hjemme etter lang tids sykdom. Å være pårørende var veldig krevende, men hun fikk den ideelle hjemmedød: vi spiste middag, drakk kaffe sammen, og så gikk hun og la seg – og døde i sin egen seng. Som hun ønsket.
Dernest vil jeg nevne min far og bestefar, som opprettet firmaet for 145 år siden. De var mine ideal og lærte meg de moralske leveregler som har vært premissgivende for meg hele livet. Vi bruker min bestefars ord mye enda: Ikke legge alle egg i en kurv.
Hva tenker du om døden?
– En dag tar det jo slutt, men jeg ser ikke direkte frem til dette. Har fortsatt mye igjen å gjøre, men når det skjer håper jeg det vil gå fort! Jeg vil ikke være til bry for andre og har som min kone lyst til å dø hjemme.
Naturen og dugnadsgjengen
Naturen er viktig for ham. Som et pauserom og fristed.
– Alle store og viktige avgjørelser er tatt på fjellet. Der tenker jeg best.
Chr. Rieber går dessuten alltid i trapper. Han vil ikke gå glipp av gratis mosjon. Energinivået hans ligger nok langt over snittet for andre på hans alder, men han ønsker å spre videre til både unge og eldre betydningen av å bevege seg ute i naturen. Eller en aktiv aldring, som han også kaller det. Samtidig savner han et større sosialt engasjement blant alle over 65 – og mer inkludering av de eldre.
– Flere seniorer bør komme seg ut og delta i frivilligheten. En tredjedel av befolkningen er oss pensjonister. Her er det vanvittige ressurser som må utnyttes bedre. Alle kan bidra, uansett alder. Selv er jeg dypt takknemlig for ikke å være «avskiltet». Altfor mange eldre blir satt på utsiden av samfunnet. Vi må inkludere dem bedre og unngå ensomheten som gjør mange syke og deprimerte, sier han.
Fra han selv ble pensjonist, har han hver onsdag i 25 år vært med i en dugnadsgjeng som rydder stier, bygger gapahuker, hvilebenker og broer på Smøråsfjellet. I dag samarbeider flere hundre aktive pensjonister, fordelt på 13 dugnadsgjenger og områder. Han ser betydningen av sosialt kameratskap og fysisk aktivitet.
– Frivillig arbeid fører ikke bare til at viktige oppgaver blir utført. Det skaper også samhold og kan forebygge ensomhet som dessverre rammer mange eldre. Særlig mannfolk sliter mer sosialt. De trenger noe praktisk å holde på med. Også de med helseutfordringer.
I gamle dager var dugnad en forutsetning for byggingen av landet. I vår tid er dugnad viktig for helse, trivsel og et velfungerende samfunn.
– Jeg har ikke tall på hvor mange som takker oss, både de frivillige selv, deres koner og brukere av friluftsområdene. Det betyr mye. Verdien av å være med i et fellesskap og å være til nytte er enorm. I tillegg har vi en avtale med selveste St Peter; for hver dugnadsdag, får vi en uke ekstra på jorden. Les mer om GC Rieber Fondene her.
Fellesskapstanken står sterkt for Christian, som tror vi har mistet det sterke samholdet han opplevde i etterkrigstiden.
Flere seniorer bør komme seg ut og delta i frivilligheten. En tredjedel av befolkningen er oss pensjonister. Her er det vanvittige ressurser som må utnyttes bedre.
Chr. Rieber
– Altfor mange sliter med psykiske problemer. De svakeste kommer dårligst ut i landet vårt. Til tross for rikdommen vi har. Dette er konsekvensene av et mer selvsentrert samfunn. Mange av oss så dette allerede på 80-tallet, at oljerikdommen vil ødelegge Norge. Vi hadde ikke rygg til å bære det.
Jeg vet at dette er vanskelige spørsmål. Kanskje vi som har opplevd krigen og store samfunnsutfordringer tenker litt annerledes. Vi er alle preget av vår fortid.
Christian nevner en opplevelse fra en pilegrimsvandring mot den spanske katedralen i Santiago de Compostela.
– I en landsby så jeg en gammel dame som fikk meg til å tenke. Hun hadde funnet sin plass i samfunnet, tilpasset det hun nå var i stand til å gjøre. Hun spikket noen små pinner. Et vakkert eksempel på hvor viktig og verdig det er å inkludere alle. Også de eldre.
Helgetun og generasjonsdialog
Christian Rieber og hans ansatte har bidratt med verdiskaping og mange arbeidsplasser. Samtidig har de vært like opptatt av et innovativt og sosialt engasjement. Noe som vises tydelig igjen i GC Rieber Fondenes støtte til allmennyttige formål.
I dag støtter fondene blant annet utbygging av generasjons- og eldreboliger, tiltak for å åpne opp for mer bruk av byfjellene, forskning, kultur og musikkterapi, fysioterapisenter for barn, forskning på demens, folkehelse og kosthold.
– Jeg er en nysgjerrig fyr og har alltid vært interessert i den medisinske forskningen. Derfor ønsker vi å være en pådriver og ser allerede fantastiske resultater av hvordan forskning kan forbedre folkehelsen.
Demensgåten og forebygging av denne sykdommen har han lest mye om. Han viser til den store Lancet-rapporten (2020) som nevner fem viktige helseråd.
– Disse punktene er bra for det meste og handler om kosthold, styrketrening, hjernetrim, mindre medisinering og størst av alt – sosial kontakt. Jeg har inntrykk av at mange tyr altfor lett til mye medisinering i dag. Dette doper oss ned og ødelegger hjernen. Her forsøker vi å tenke annerledes. Slik som med musikkterapi. Det sies at musikk er det siste som går ut av hodet. Se bare på alle demenskorene. Musikkterapi benyttes også stadig mer innen psykiatrisk behandling. Med gode resultater.
Kunstterapi er et annet konsept, som Barneklinikken i Bergen har tatt i bruk. Prosjektet resulterte i en bok om hva kunstterapi kan gjøre for barn på sykehus.
– Jeg synes det er utrolig flott å se barna uttrykke sine følelser gjennom kunsten.
Aktiv aldring og generasjonsblanding opptar kanskje Chr Rieber aller mest om dagen.
– I dagens samfunn er generasjonene i stor grad skilt fra hverandre. Og med økt levealder og mange livsstilssykdommer, må vi også forebygge og ta større personlig ansvar for egen helse. Dette var utgangspunktet da vi bygde Helgetun, forteller han.
Filosofien bak Helgetun-kollektivet er at aldring blir bedre med sosial kontakt, trening og et godt sosialt bomiljø. I 2019 stod 31 leiligheter klare for innflytting, og i dag bor det nesten 40 leietakere her i alderen 62 til 84 år.
– Hvordan eldre bor har betydning for helsen. Mange venter for lenge med å flytte og blir sittende i hus som gjør hverdagen slitsom og usikker. Ensomhet og et stillesittende liv kan med fordel erstattes av en boform som gir fellesskap og glede for alle beboerne.
Generasjonene må samhandle mer
Drømmen er å bygge nye samfunnsstrukturer der friske og svake kan bo sammen på tvers av generasjoner. Christian nevner nye prosjektplaner, blant annet et leilighetskompleks for eldre og helsefagstudenter som kan være til gjensidig støtte for hverandre.
Selv har han åtte barnebarn og snart ni oldebarn i alderen 0-23. Han har alltid likt å prate med yngre mennesker. Både for å diskutere samfunnsspørsmål og for å lære hvordan de tenker. Derfor er han også på Snap daglig, for å følge med oldebarna sine.
– Jeg er ikke alltid enig med dem, for å si det sånn. Et oldebarn mente at vi over 70 ikke burde ha stemmerett – siden valget angikk hennes fremtid. Jeg tror samtidig de unge kan gi oss eldre inspirasjon og nye tanker. Dette går jo begge veier. Derfor må vi bygge ned gapet mellom generasjonene, som bare blir større og større. Flere bør gjøre som min søster på over 100. Hun har et barnebarn boende på loftet, noe som gjør at hun fortsatt kan bo hjemme.
Jeg har nok vært utålmodig når det var nødvendig å ta tunge tak. Ja, og litt hensynsløs også, når det måtte til. Noen ganger må man knuse et egg for å lage en omelett. Jeg tok mitt oppdrag svært alvorlig.
Omsorgsprisen
GC Rieber fondene har vært involvert i en rekke innovative sosiale tiltak. Helgeseter er et slikt prosjekt – et hjem for barn med spesielle behov. Det første i sitt slag med mål om å skape et godt liv for en målgruppe som møter mange utfordringer i samfunnet.
Omsorgsprisen (2002-2023), et samarbeid med Verdighetsenteret, hadde et annet viktig mål – nemlig å løfte frem og gi ære til alle som jobber innenfor helse- og omsorgssektoren.
– Vi var opptatt av den menneskelige faktoren. Derfor ønsket vi med denne prisen å øke respekten og anseelsen for alle de som med sin faglighet og sine varme hender, yter noe for andre. Enten det dreier seg om helse- og omsorgsarbeidere, frivillige, pårørende eller selve institusjonene.
Omsorgsprisen er også ment som en påminner, om at ikke alt kan erstattes av tekniske løsninger. Chr Rieber håper dagens unge blir flinkere til å løse de store helsepolitiske utfordringene vi står overfor. Han skammer seg over sin egen generasjon, som krangler fremfor å ta fatt på de viktige sakene.
– Sykehjemmene er allerede overfylte. Stadig flere eldre må belage seg på å bo hjemme. Jeg pleier å si at den beste målestokken på hvor godt et samfunn er organisert, er hvordan de eldre blir behandlet. Både de svake som må ha hjelp, men også alle oss andre. Vi må ikke glemme hvilken energi og arbeidsevne den enkelte kan ha hele livet, sier Christian Rieber.