Vi rekker knapt å parkere utenfor Lerkendal stadion før vi ser flagget bli heist på halv stang. Bjørn Wirkola har nettopp fått vite at hans mangeårige venn Nils Arne Eggen er død.

Iskalde vindkast og sludd gjør det utrivelig å oppholde seg utendørs, men planene om å ta oss inn i Rosenborgs legendariske klubbhus, Brakka, må legges bort. Ei heller finner vi noen som kan låse oss inn på stadion.

Det er på et bakeri i Wirkolas hjembygd Melhus at vi omsider får satt oss ned for en prat over en varm kopp kaffe.

Stolt flaggbærer

Det var her i Melhus en av verdens beste skihoppere og kombinertløpere drev på med husbygging vinteren 1967/68. Bjørn hadde møtt Sigrun et par år etter at han flyttet fra Alta til Trondheim.

– Hun var fra Melhus, derfor ville vi bygge huset vårt her.

Bjørn var stolt flaggbærer ford den norske troppen som marsjerte inn på stadion i Grenoble.

– Det var også det nærmeste jeg kom gullmedaljen, den mange nordmenn mente jeg hadde tatt allerede før avreise. La meg si det kort: olympiske gullmedaljer og husbygging lar seg vanskelig forene, oppsummerte han i boken Knall og fall, skrevet av NRKs kjente sportskommentator, Bjørge Lillelien (1969).

Det var også det nærmeste jeg kom gullmedaljen, den mange nordmenn mente jeg hadde tatt allerede før avreise.

Ønsket seg til en annen klode

Det var ikke rart at forventningene var høye. Wirkola hadde året i forveien tatt gull i prøvelekene i Grenoble. Han stilte i tillegg med en fersk sammenlagtseier fra den Tysk-Østerrikske hoppuka. Wirkola er for øvrig fortsatt den eneste som har greid å vinne hoppuka tre ganger på rad (1966-69).

Laget reiste ned to uker før OL, men Bjørn vantrivdes der de bodde og hoppet dårlig under trening. Etter å ha blitt nummer fire i normalbakke hadde han likevel et visst håp til storbakken.

Han ble nummer 17 i første omgang.

– Jeg kommer aldri til å glemme marsjen opp til andre omgang. Det er den eneste gangen jeg har vært virkelig fortvilet i mitt idrettsliv. Det er en nifs følelse å kjenne at du ikke har strukket til … Da jeg gikk opp trappa til annen omgang, ønsket jeg meg til en annen klode.

For å bruke boksespråket: jeg tok telling før konkurransen, og knock-out-slaget kom i første omgang. 10 og ut, som det heter i ringen! Til Lillelien fortalte han:

– Det var ekstra godt å komme hjem til familien i Trondheim den gang. Min kone Sigrun begriper at det går an å tape.

Fem faste spørsmål

Krigsdramatikk

I samtalen gjør vi et sprang tilbake i tid – til 1944, da tyskerne under tilbaketoget fra Murmanskfronten svidde av hele Finnmark og Nord-Troms, inklusive huset til Bjørns foreldre i Alta. Evakueringen og raseringen ble på direkte ordre fra Adolf Hitler.

Bjørn hadde bare så vidt fylt ett år. Han husker ikke selv det som skjedde.

– Heldigvis. Alt ble brent ned hjemme hos oss. Far, mor og deres fire barn ble tvangssendt til Innerøy i Nord-Trøndelag. Der fikk vi bo hos en gårdbruker til krigen var slutt.

Les mer om «Den brente jords taktikk» og gjenreisningen av Finnmark. (Kilde: Arkivverket)

– Far var bygningsarbeider, så på våren i 1945 reiste han opp et par måneder før resten av oss. Hvor han fikk materialene fra, vet jeg faktisk ikke. Men han bygde et nytt hus til oss på mors hjemplass. Der hadde han og mor før evakueringen rukket å grave ned alt de hadde av verdier; sølvtøy, verktøy og annet utstyr. Nå, når krigen var slutt, var det bare å grave det opp igjen.

Kvensk bakgrunn

Bjørns far var etterkommer av innvandrere fra Nord-Finland. Navnet Wirkola, eller Virkkula som det også skrives, vitner om kvenske røtter.

– Tippoldefar kom til Norge først, både han og bestefar drev med ishavsfiske. De reiste ut to-tre ganger i året for å fange sel. Det kan ikke ha vært mye «kjære mor», tenker Bjørn.

Han husker at de voksne i familien pleide å snakke kvensk om slikt de ikke ville at ungene skulle høre eller forstå.

– Ofte fikk vi i min barndom også besøk av slektninger fra Finland. Da gikk det mye i finsk.

Hoppa og gikk på samme par ski

Sportsinteressen var stor i Alta, og Bjørns far var en aktiv idrettsmann. Han var både kombinertløper og keeper på stedets fotballag.

– Far tok faktisk den siste kongepokalen som ble delt ut under hovedrennet for Nord-Norge, husker Bjørn.

At vintrene var lange plaget ingen.

– Vi gikk på ski hele tida, også til og fra skolen. Etter å ha kommet hjem og fått i oss det mest nødvendige av mat, dro vi ut igjen. Den første hoppbakken lagde vi oss sjøl hjemme på låvebrua. Der hoppa vi etter hvert en tre-fire-fem meter. Jeg hadde ett par ski, med dem både hoppa jeg og gikk langrenn. Turlangrennsski ville vi vel kalt dem i dag.

Våget knapt å se ned til hoppet

– Naboen Per Olsen var vårt store forbilde. Vi ungene hang i «raua» på Per når han var ute og trente, så lenge vi klarte det da. Han konkurrerte sørover i Norge, men også utenlands, blant annet i OL i Cortina i 1956. Vi var heldige å ha han som trener.

Bjørn likte egentlig best hopp, men i mørket var det enklere å gå på ski enn å hoppe.

– Jeg gikk i tredje klasse da jeg deltok i mitt første skolerenn. Når sant skal sies, var jeg så redd at jeg nesten ikke klarte å se ned til hoppet. Unnarennet var bare is. Egentlig var jeg for ung også, men læreren håpet at skolen vår skulle vinne vandreskjoldet hvis «unge Wirkola» ble lurt med. Jeg ble andremann, men skjoldet reddet jeg ikke!

Store avstander

I åra som fulgte fortsatte Bjørn å delta både i langrenn og hopp. Noen ganger vant han, andre ganger gikk det ikke hans vei. Allsidig har han alltid vært. Sommerstid spilte han fotball på Altas A-lag.

Etter folke- og framhaldsskolene tok han snekkerlinja på yrkesskolen.

– Jeg hadde nok mest lyst til å reise til sjøs, men moren min søkte jobb for meg på et snekkerverksted i Alta. Jeg fikk jobben og var der en tid som visergutt.

Etter hvert som det gikk bedre med skigåing og hopping, var det imidlertid ingen fordel for Bjørn å være bosatt i Finnmark.

– Å gjøre seg bemerket på det lokale plan er en ting, noe helt annet er å lykkes nasjonalt. Vi kunne ikke reise sørover fra Alta til stadighet. Men i Alta var vi så heldige å ha en idrettsleder og kjøpmann ved navn Bull Aune. Han hadde en stund fulgt med på det jeg gjorde, og i 1961 insisterte han på at jeg måtte reise sørover for å delta i junior-NM i Øystese. Jeg vant ikke, men ble inspirert til å fortsatt være med og konkurrere.

Møtte «de store gutta»

Da Bjørn ett år senere hadde deltatt i junior-NM på Hønefoss, starta en for han veldig viktig «turné».

– Først fikk jeg møte og trene sammen med de «store gutta» i Midtstubakken. Deretter ble jeg med Mikkel Dobloug hjem til Vang på Hedmark. Videre reiste jeg til Trondheim, først med hopping i Gråkallen, der det gikk sånn tålelig bra. Under et renn i Granåsen ble jeg så nummer én. VM-hopperne fra Zakopane hadde riktignok ikke rukket fram til konkurransen, men alle de nest beste var med.

– Det var en vidunderlig følelse å kunne stikke fram og hente pokalen til beste hopper. Det var første gang jeg vant et spesielt hopprenn sørpå, og jeg tror svært få egentlig er i stand til å forstå hva det betydde for meg», sa Bjørn noen år senere. 

I Granåsen møtte Bjørn også Aksel Bruun for første gang. Karen som eide sportsforretningen der han senere fikk tilbud om å jobbe.

Det var en vidunderlig følelse å kunne stikke fram og hente pokalen til beste hopper.

Gjennombruddet

Men før den lovende hopperen takket ja til nytt arbeid og hjemsted var det hovedrenn i Mo, der Wirkola etter eget utsagn fikk til et «fenomenalt hopp» på 79,5 meter i første omgang.

– Alt lyktes for meg. Satsen var der, jeg fikk den nødvendige flyten, og i samme øyeblikk jeg kom ned visste jeg at dette var bra, og dette ville jeg stå på. 79,5 meter – for meg var det det samme som verdensrekord. Det er vel ikke så rart at lua ble kastet himmelhøyt.

Juniorhopperen Bjørn Wirkola ble i dette rennet bare slått av Toralf Engan.

– Hvis jeg noen gang skulle snakke om et gjennombrudd som hopper, må det ha vært i Mo i 1962.

Lærte av gamlekara

Bjørn ble så invitert til å være med i et spesielt hopprenn i Holmenkollen.

– Jeg takket ja, men selve rennet gikk ikke noe bra. Det nyttigste ved dette mesterskapet var å få bo med landslaget; Engan, Brandzæg og de andre, på Trollvasshytta. Sammen med de kara lært jeg mer om skihopping i løpet av noen dager enn lang tids famling på egen hånd kunne ha gitt meg.

Da han reiste hjem, var det nærmest bare for å skifte skjorte.

– Jeg takket ja til Aksel Bruun og reiste til Trondheim. Siden ble jeg værende i Trøndelag.

Høsten 1962 kom Bjørn med på landslaget i kombinert og hopp.

Fra nå av ble det mer og mer hopp. Det sier likevel sitt om tida Bjørn konkurrerte i at han, som etter den tidas mål var en proff idrettsmann, fortsatte å jobbe i full stilling.

– Jeg ble trukket i lønn for den tida jeg var borte.

Sluttet å hoppe

Resten av den utrolige hoppkarrieren er et godt beskrevet eventyr. Bjørn fortsatte å hoppe, han satte blant annet flere rekorder i skiflyging. Ofte var han en suveren vinner.

Det var dette som førte til at uttrykket «å hoppe etter Wirkola» oppsto, om den som skal overta/videreføre en oppgave etter en forgjenger som har vært usedvanlig dyktig.

Det ble første gang registrert brukt av Torbjørn Yggeseth, da han sammen med Per Jorsett var kommentator fra NM i hopp i Skuibakken. Da uttalte Yggeseth: «Selv for Engan (Toralf red. anm.) er det ikke moro å hoppe etter Wirkola». (Kilde: NRK Sportsrevyen)

I dag er det et av de uttrykkene det norske språket har hentet fra idretten som er mest brukt. 

Allsidig alltid

I sommersesongene hadde Bjørn spilt fotball for Melhus IL, også i den perioden han var på hopplandslaget.

– Da jeg begynte å bli dårlig til å stå på ski, fikk jeg tilbud om å spille på Rosenborgs A-lag. Jeg hadde drevet med hopptrening på Lerkendal i alle år og kjente jo deres nye trener, Nils Arne, godt. Det hadde også hendt seg at vi ble med på fotballtreningen etter at vi var ferdige med hopptreningen.

Da «halve løperrekka» forsvant til Belgia i 1971, mangla Eggen plutselig en målscorer. Bjørn tok over etter en like sagnomsust idrettspersonlighet, Odd Iversen. Nå var det han selv som måtte «hoppe etter» en annen.

– Det gikk ganske bra, synes han også selv.

Wirkolas fotballkarriere er ikke like godt kjent som hans hoppmeritter. Men med Bjørn Wirkola som toppskårer tok Rosenborg The double, det vil si både serie- og cupmesterskapene, i 1971.

Totalt spilte han hele 97 offisielle kamper for RBK før han la opp i 1975.

Skal følge med

Bjørn har i alle år etter at han ga seg som hopper og fotballspiller fortsatt å holde et høyt aktivitetsnivå. Nærheten til Rosenborg har vært sterk, de siste åra er det golfklubben som har kunnet nyte godt av hans engasjement.

Som ved et skjebnens lune skal han i år, som i 1968, gjøre en jobb på huset han begynte på før han reiste til OL i Grenoble. Her har han og Sigrun har bodd i alle år siden.

Sammen fikk de tre barn: to sønner og en datter.
At Bjørn de første åra stadig var ute og reiste forteller følgende historie noe om:

– Jeg hadde vært borte i mer enn to måneder i strekk på grunn av hoppuka og to reiser etter det, da den eldste sønnen min så på hopprenn på tv og sa: Kommer ikke Wirkola snart?
Men når OL i Beijing starter idag skal den aktive karen ta plass i en god stol hjemme i stua.

– Jeg følger med på alt som er av sport på tv. Ser på det meste og gleder seg til å følge med på OL i Beijing.