Årringer

Christian Rieber er kjent som en hardt arbeidende næringslivsleder i nærmere 80 år. Han er også familiemann og en innovativ samfunnsbygger som brenner for en aktiv aldring og større frivillig engasjement blant dagens pensjonister.

Jorun er kanskje liten av vekst, men har et desto større hjerte. For Oslo og alle som bor der, har hun vært en viktig drivkraft for å skape nytt og ta vare på det gamle i byen. – Jeg har egentlig sånn klisterhjerne, men så har jeg fått…

Snart 80 år gamle Ola Grønn-Hagen slakker ikke av på tempoet. Den ene uka farter han rundt i Sovjetistan, den neste jakter han elg. Og så bærer det av sted til Malawi. Der har Ola som pensjonist bidratt til 300 nye eller oppgraderte klasserom og gravd brønner som gir 150 000 mennesker rent vann. Vel hjemme rekker han knapt å skifte, før turen går til Oslo og en mottakelse på Det kongelige slott.

Knut Sandberg (90) ble som barn internert i en japansk konsentrasjonsleir. Han har også senere i livet hatt opprivende erfaringer. – Men alle aldre har sin sjarm og viktighet. Også våre siste år kan være dynamiske, sier han.

– Jeg ble født i Nes på Romerike den 19. juli i 1937, det samme året som kongen og dronninga. Jeg var adoptert hit til Øvrebø av Olav og Inga Øvrebø, men hjemme skulle det ikke prekes om det.

At helsa satte en stopper for skogsarbeid, hindrer ikke Kristian Tørudstad i å utrette noe for andre. Han har tilrettelagt mil etter mil med stier og løyper. Innsatsen har satt spor, bokstavelig talt: «Krestjan-løypa» i Bjønnåsen.

Edvard Moseid har vært som en pappa for Norges mest kjente sjimpanse. Den tidligere direktøren for Dyreparken måtte bøte med fingeren i kamp med Julius sin egentlige far.

Når Olaug Reinertsen får treningstips fra barnebarnet Henrik Ingebrigtsen, så følger hun dem.

– Den første gangen jeg var med på å legge en avdød i kisten var jeg 18 år gammel. Jeg husker det godt, det var faktisk i nærheten her vi nå bor. Familiens begravelsesbyrå var enda ikke kommet helt i gang, så jeg var med som hjelper i et byrå drevet av mine foreldres venner.

– Mun riegádin Jergulis, dás njeallje miilla Guovdageainnu guvlui. Dan skábmabeaivvi ii lean vuos albmaládje muohta eatnan alde, muhto almmái guhte maŋŋil šattai mu ristáhččin, bođii liikká heasttain viežžat eadnán doppe Jergolváris, dat várri gos soai áhčiin lávostalaiga dalle. Heastareagain doalvvui eatni márkanii gos bearrašis lei stohpu. Dohko lei maiddái áhkku boahtán vuordit riegádeami. Máŋggas lagamus ránnjáin

– Jeg ble født i Jergul, fire mil oppover mot Kautokeino. Det var ikke skikkelig med sne på marka den høstdagen, men mannen som senere ble min gudfar kom likevel med hest for å hente moren min oppe på Jergolvàrri, fjellet der hun og pappa bodde i telt.

Vårsola sender sine varmende streif på Kjellaug Viddal-Ervik. Med vante bevegelser steller hun familiens gravsted ved Vigra kirke og tenker på alle hun har elsket så høyt– og savner så inderlig.

Anne Ukvikne håpar fleire vil stå fram som trans. – Det er mykje betre å vere open om kven ein er.

Amina vokste opp i en søskenflokk på fire. De tre brødrene fikk gå på skole, men ikke Amina. 

– Skolen var ikke for jenter da. Jeg tenkte ikke noe mer over det den gang. Det var slik for alle jentene og kvinnene jeg kjente, sier Amina.

– Løpet er kjørt, utbryter Torbjørn og titter på bildene av travhestene han har på veggen. Han snakker både om travløp og om livet sitt. Så gjentar han seg selv og ler godt.

Da mannen til Ellen-Sofie Opdahl Mo (85) fikk Alzheimer, begynte hun å strikke stadig vanskeligere mønstre.

Edla mistet både synet og datteren da hun var 19 år, men det har ikke hindret henne i å se lyst på livet.

Tordis Ørjasæter er 94 år gammel, men pensjonist på heltid har hun ikke villet bli før nå. Med boka Vi er ikke alene. En personlig historie om annerledesbarna i litteraturen (2021) har den tidligere litteraturkritikeren og professoren i spesialpedagogikk satt strek for sitt omfattende forfatterskap.

Det er 54 år siden Bjørn Wirkola stolt bar flagget for nordmennene under innmarsjen til OL i Grenoble. Alt gikk ikke som det skulle for Norges store medaljehåp under OL i 1968. Det gjør det heller ikke den dagen vi møter hoppkongen.

Harald Gudbjørn Solem (86) jobber i familiens butikk hver eneste dag. Pappaen hans jobbet til han ble 90.

Svanhild Vigdis Kolden (90) har vært frivillig siden frivilligsentralen i Vågå åpnet i 1992. Hver uke bruker hun noe av tiden sin til å hjelpe andre.

Jiri Novy er en av stadig flere eldre i Norge med flyktningbakgrunn. Hvordan har han det i Norge i dag, mer enn 70 år etter at han forlot hjemlandet?

Rosemary Lund bader i sjøen hele året. Hun føler seg heldig. 

Egil Teistklub (75) så dagens lys på holmen Teistklub i stormfulle Hustadvika. Det var hit han og fetteren hadde tenkt seg etter en fuktig kveld på land, tidlig på sekstitallet. De to tomme konjakkflaskene jeg hadde på innerlomma redda meg. De fungerte som livbelte.

Målfrid Vikhammermo har kreft med spredning og legene kan ikke stoppe sykdommen. Nå leter 82-åringen frem smykker og ringer for å fordele til sine nærmeste.

Det var ikke selvsagt at den lille jenta som så dagens lys på Nesna for 105 år siden skulle bli så gammel.